Fra det hverdagslige til det unike – et kikkhull inn i hverdagslivet for to tusen år siden
… de akter et stort antall guder og demoner både i himmelen, luften, jorden og sjøen samt mange andre demoner/ånder som blir sagt å holde til i kilder og elver …
Dette skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om befolkningen i Thule (Skandinavia). Hendelsene i denne artikkelen er datert til ca. fem hundre år tidligere, men skikken med å ofre i våtområder som myrer og tjern synes å ha vært felles for hele eldre jernalder. Et eksempel på dette fikk vi under det som i utgangspunktet skulle være en ukomplisert utgravning av kokegroper på Brekstad i Ørland sommeren 2018. Kokegropfeltet grenset opp mot det som tidligere har vært et myrområde, og der fant vi – i tillegg til kokegroper – tre brønner, eller vannhull. Alle vannhullene, men spesielt det ene, inneholdt store mengder treverk, keramikk, dyrebein, fiskebein og skjell. I utgangspunktet ble innholdet i vannene tolket som avfall brukt til å fylle igjen hullene med, men etter hvert tegnet det seg et mønster som tyder på at gjenfyllingen fulgte et intensjonelt mønster.
Beskrivelse av vannhullene
Vannhullene var anlagt som enkle gravde traktformede hull, store og utflytende i toppen og avsmalnende ned mot bunnen. Størrelsen varierte noe mellom anleggene: Det største var 6–7 meter i diameter i toppen, 1,2 meter dypt og 1,5 meter i diameter ved bunnen. De to andre var noe mindre. Undergrunnen besto av et 20–40 cm tykt lag sand oppå leire, og trolig har leira vært stabil nok til at det ikke var nødvendig å bygge støttende konstruksjoner for veggene. Anleggene var fylt med feit organisk gjørme. Denne bestod blant annet av en betydelig andel dyremøkk, som til dels må ha blitt dumpet der av mennesker. I de øverste 20–40 centimeterne av de største vannhullet fantes imidlertid naturlig myrtorv, som må ha blitt dannet etter at anlegget gikk ut av bruk.
Mens alle anleggene inneholdt funn vi sjelden ser fra førromersk jernalder og eldre romertid, skilte det største vannhullet seg særlig ut med 45 tregjenstander, 57 skår fra minst tre ulike leirkar, én pilspiss av bein, ett dekorert knivskaft av gevir, rester av skjell og 1994 fragmenter (7,3 kg) av dyrebein. I tillegg ble det funnet én slipestein, to flintstykker samt store mengder skjell.
I vannhullene ble det funnet både hele og fragmenterte tregjenstander som øser og boller, rester av flere tiner, en liten kølle, en «smørkniv» og en mulig lekedolk. Det fantes imidlertid også staur og spissede pinner, vidjer, fragmenter av ukjente gjenstander samt produksjonsavfall som kapp og spon. Funnene er generelt meget godt bevart, med godt synlige spor etter tilvirkning og bruk. De ser ut til å være nokså enkle og funksjonelle bruksgjenstander fra gård og hushold; gjerne fint tildannet, men uten dekor eller andre særlige pyntelementer.
Dyrebeina stammer først og fremst fra tamdyr, og selv om gris, hest og storfe er representert i materialet, er det en overvekt av sau/geit (hovedsakelig lam). Det er også identifisert bein fra både elg og hjort, sel, torsk og en mindre hval (trolig nise) samt et fragment som trolig stammer fra en større hval. Flere av beinene viser kutt og snitt etter slakting, og gevir fra elg og hjort – samt et horn fra en okse – viser sikre spor av å ha vært benyttet som råmateriale for håndverk.
Det er flere trekk ved beinmaterialet som antyder at deponeringsaktiviteten endret seg over tid. Mest vesentlig er kanskje at artsmangfoldet endret seg: Fra den antropogene organiske gjørmen i den dypere delen av anlegget er 99 % av det artsbestemte beinmaterialet fra sau/geit. Den siste prosenten er fra sel og torsk. Det er først i eller nær myrtorven i den øvre delen av anlegget at vi får økende forekomster av bein fra de øvrige artene. Det kan altså se ut til at deponeringspraksisen har endret seg fra å være spesialisert på sau/geit til å omfatte et bredt spekter av de artene som folk i området må ha utnyttet i jernalderen. Denne endringen kan også se ut til å sammenfalle med at bruken av anlegget opphørte.
Kun fire meter lenger nord lå det nest største av vannhullene. Også dette inneholdt treverk, dyrebein og skjell. Funnmengden var imidlertid lavere, med 15 tregjenstander og én liten pinne tildannet fra et ribbein. Det ble kun funnet to andre dyrebein i anlegget: et rørbein fra et stort pattedyr og brystbeinet fra en stor fugl, trolig en ørn. En stor del av tregjenstandene er spissede pinner, kapp og fragmenter fra gjenstander med ukjent funksjon. Det ble imidlertid også funnet en velbevart kølle.
De mest spennende tregjenstandene lå derimot ikke i anlegget, men ser ut til å ha vært knyttet til etableringen av vannhullet: Et greiplignende redskap var blitt spisset i enden av skaftet og banket loddrett ned i leiregrunnen i bunnen av anlegget. Gaffelens to tinder sto vinkelrett rett ut fra skaftet like over bunnen av vannhullet, og mellom dem lå en hvit stein. Videre ble det i leira like utenfor kanten av hullet funnet et ardskjær av tre. Også dette sto loddrett ned i leira. Begge redskapene ser ut til å ha vært ubrukt. De er svært godt bevart og framviser ingen slitasje. Derfor er det nærliggende å tenke seg at disse har blitt laget spesielt for å havne nettopp der vi fant dem, og det er vanskelig å gi en praktisk forklaring på hvorfor dette ble gjort.
De siste anlegget lå for seg selv, vel 30 meter sør for de to andre. Også her fantes det skjell og treverk, men funnmengden var sparsom: Av treverk ble det funnet noen kvister og staur samt et rektangulært neverflak. Fyllet inneholdt noen rødlige, svært porøse flekker som trolig har vært dyrebein, men det eneste bevarte elementet var en tann fra storfe.
Det levende landskapet
Når det gjelder plasseringen av vannhullene, er det flere ting å legge merke til. For det første grenser de inn mot et oppdyrket område som tidligere har vært myr. De ligger akkurat i grensen til det tidligere våtmarksområdet. For det andre er de omgitt av svært mange kokegroper. Totalt ble det påvist 99 kokegroper rundt vannhullene. Disse er datert til slutten av førromersk jernalder og til begynnelsen av yngre romertid (fra 50 f.Kr. til 200 e.Kr.). En undersøkelse som ble gjort i 2000, ca. 100 meter mot nord viser at kokegropfeltet sannsynligvis har vært langt større. Felt med mange kokegroper i grensen opp mot sjø og våtmarksområder var vanlig i eldre jernalder, og de skal sannsynligvis settes i sammenheng med den betydningen våtmarksområdene hadde i kulten. Å legge ned ting i våtmark er en tradisjon som strekker seg tilbake til yngre steinalder. For det tredje ligger området med vannhullene bare 200 meter nord for jernalderbosetningen på Hovde, som ble utgravd i 1998 (se SPOR nr. 2, 1998). Den bestod av seks bygninger fordelt på to faser, hvor den første fasen starter i førromersk jernalder og den andre i romertid. Bosetningen var altså samtidig med kokegropene og vannhullene.
Ofringer i våtmark
Fra eldre jernalder finnes det mange skandinaviske eksempler på ofringer i våtmark. Mest kjent er de store krigsbytteofringene i Sør-Skandinavia, og myrlikene i Danmark og Sverige. De fleste funn arkeologer gjør fra eldre jernalder, er våpen og statusgjenstander. Det som gjør vannhullene på Brekstad så unike, er at de mangler både våpen og spor etter menneskeofringer. Det finnes imidlertid paralleller til våre vannhull i det sydlige Sverige, Tyskland og Nederland. I tillegg til at mange av de kontinentale vannhullene også er fylt med treverk, dyrebein og keramikk, er det to interessante trekk som går igjen. I flere av de kontinentale vannhullene er det lagt ned ardskjær, og en påle er stukket ned i bunnen. Det er ikke funnet noen funksjonell forklaring på pålene. Denne regelmessigheten i nedleggingene støtter tanken om at gjenstandene ble plassert etter et system, og ikke tilfeldig kastet ned i hullet som avfall. Analyser av de mange dyrebeina som er lagt ned, støtter tanken om at funnet må oppfattes som et offer og ikke som avfall. Et lam med avhugget hode ble partert, og delene ble lagt inntil hverandre på sin opprinnelige plass.
Vannhullene skal sannsynligvis sees både som funksjonelle vannhull, sannsynligvis som drikkekilde for husdyr, og som uttrykk for offerhandlinger. Det er imidlertid ikke praktgjenstander og våpen som er lagt ned som offer, men gjenstander og objekter knyttet til hverdagslivet. Både skjell, fiskebein og bein av marine pattedyr viser til utnyttelsen av ressurser fra sjøen. Sammen med bein fra ville landdyr og husdyr peker alle disse mot mat og håndverk. Begge disse er grunnleggende aktiviteter som hører dagliglivet til. Det er hverdagens aktivitet for å sikre mattilgangen og opprettholde livet som vises i offerhandlingene på Brekstad. Dette er ikke offer lagt ned av stormannen, krigeren eller maktsentrene. Det er hverdagsgjenstander – lagt ned av hverdagsmennesker nær bosetningen. Vi har svært lite tilsvarende materiale fra eldre jernalder, og dette glimtet inn i hverdagen for to tusen år siden gjør funnene fra Brekstad helt unike.
