Noen holder en gullring
OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. desember 2023

En stor fingerring i gull havnet i jorda på Gjævran en gang i de første århundrene etter Kristi fødsel. I og med at vi ikke vet hvordan dette skjedde, beholder ringen mange av sine hemmeligheter. Likevel kan lignende funn hjelpe oss med å avsløre noe av dens historie.

Gullringen fra Gjævran ble funnet med metallsøker. Det er en stor og massiv mannsring som veier over 16 gram og består av hele 85 % gull. Den kan dateres grovt til perioden mellom år 70 og år 250 e.Kr.

 

En sjelden gullring

Imidlertid finnes det faktisk hele åtte nesten helt like gullringer i nordre del av Trøndelag fra før. Fire av disse er funnet på Steinkjer, alle innenfor gravfeltet på Eggevammen. De øvrige stammer fra Geite i Levanger og Valberg på Frosta. Det er derfor en liten konsentrasjon av nesten identiske ringer rundt Trondheimsfjorden. Andre konsentrasjoner er kjent fra sør i Sverige og fra Danmark. I Norge er denne typen ringer likevel relativt sjeldne.

De fire gullringene av samme type som er funnet på Eggevammen. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
De fire gullringene av samme type som er funnet på Eggevammen. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Fig 2b
Fig 2c
Fig 2d

Ringen fra Gjævran stammer fra romertid, som varte fra år 0 til år 400 e.Kr., og som indikerer at dette var Romerrikets storhetstid.

Alle de åtte ringene som allerede er kjent, stammer fra rike graver som inneholdt glassbeger, bronsekar og våpen fra Romerriket. Den samme konteksten gjelder for de fleste skandinaviske funn av denne typen ringer, og derfor er det fristende å tenke at også gullringen fra Gjævran kan stammer fra det romerske riket.

 

Byttehandel med Romerriket

Romerriket greide aldri å etablere seg lenger nord og øst enn til de store elvene Rhinen og Donau. Grensa mot Romerriket kalles Limes, og nord for denne bodde det mange ulike germanske stammer. Forskning har vist at det har vært mye kontakt mellom germanerne og romerne, spesielt i området som i dag utgjøres av Nederland og Tyskland. Selv om romerne så på germanerne som barbarer uten kultur, og det var mye uro mellom dem, foregikk det også en livlig handel over grensa.

Mye av gullet som va i omløp i denne perioden, kom til våre trakter gjennom handelsnettverk fra Europa og nordover langs norskekysten. Gjenstander som ringer, smykker, mynter og sammensmeltet gull i ulik form er kjent fra hele landet, og kan ha vært handelsvarer fra Romerriket.

Men hva kunne vi ha av handelsvarer som romerne var interesserte i? Pels og gevir fra ville dyr kan ha vært eksklusive varer fra nord. Det er også fremsatt en teori om at trøndernes fabelaktige jernproduksjon var årsaken til at det er funnet en hel rekke luksusvarer fra Romerriket i indre deler av Trondheimsfjorden. Undersøkelser har nemlig vist at det ble produsert jern i en slik mengde at det nærmest var å regne som en industri, og mye tyder på at jernet herfra var av veldig god kvalitet.

Kanskje er nettopp de rikeste gravene vi finner, et bevis på hvem som styrte og kontrollerte denne jernproduksjonen og eksporten. At jernet ble brukt til å bytte til seg eksklusive varer som glass, perler, gull og kjeler. Det er funnet flere romerske kjeler her i nord. Disse er laget i en bronselegering, og opprinnelig var de trolig matlagingskar. Det kan de ha blitt her også, selv om det tynne metallet kanskje var litt for skjørt til matlaging på bål. I alle fall har kjelene skiftet betydning når de kom hit, og det ble vanlig å bruke dem som gravurner i denne perioden. Kjelene har trolig kommet gjennom byttehandel, som har pågått i flere omganger langs norskekysten.

Omsmeltet gull?

 

Kanskje er det bare gullet i ringen som er romersk. Ringer som dette, som er litt rufsete i formen, kan nemlig være omsmeltet gull. Ringen fra Gjævran er helt uten dekor, og har tydelige bankespor hele veien rundt. Derfor er den helt klart ikke laget av en av de romerske gullsmedene, som behersket kunsten å lage smykker og ringer med dekor og innlagte edelsteiner.

Gullring med stener i blått og rødt
Gullring med innlegg av glassfluss, funnet på Myr, Verdal. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Det kan være at ringen fra Gjævran opprinnelig var gullmynter som kom hit for metallets del. På den tiden hadde romerne allerede en myntøkonomi. I det romerske riket ble det produsert en stor del mynter i gull, med bilder av keiseren. Her hjemme hadde man enda ingen forståelse for denne typen handel, vi må faktisk helt opp til middelalder før pengeøkonomi blir vanlig. De fleste romerske gullmynter vi finner her, har derfor blitt omgjort til smykker. Vi kan også gå ut fra at en rekke mynter har blitt smeltet om, slik at gullet kunne brukes til andre ting. Noen av dem kan ha blitt banket ut til gullringer av denne forholdsvis enkle typen, som ringen vår.

Gullringer i en haug
Betalingsgull fra Ølsholm i Skaun. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Germanske soldater i romernes hær

Romerne langs grensa visste å benytte seg av det faktum at germanerne ikke var samlet i en stat, men besto av flere mindre stammer som både samarbeidet med hverandre og var i stadig konflikt. Dette var noe de kunne utnytte til sin fordel.

Enkelte av lederne i de germanske stammene kunne nemlig være mer interessert i å samarbeide med romerne, og mottok derfor gaver og ulik form for støtte når det var behov for det.

Andre kunne bli tvunget til å betale skatter, og risikerte dermed å bli fratatt både kone og barn om de ikke innfridde kravet. Andre steder kunne det være omvendt, og noen hevder til og med at romerne betalte gull til germanske høvdinger for å få være i fred.

Noen stammeledere sendte sine sønner som soldater i de romerske hærene. Holdt de ut i 25 år, fikk de romersk borgerskap og forble i riket. Dette førte til allianser – gjennom både personlig kontakt og lojalitet mellom ledere på begge sider av grensa – hvor gavegivingen var sentral. Å ta imot en kostbar gave innebar nemlig en forpliktelse som måtte gjengjeldes. En slik gjengjeldelse kunne være politisk, militær eller fysisk. Denne måten å danne nettverk og allianser på ble etter hvert mer og mer vanlig mellom germanske ledere. Og som en følge av dette kan noen av gjenstandene, f.eks. gullringene, ha flyttet seg nordover.

Fra denne tiden finnes kun noen få skriftlige kilder. En av dem stammer fra den romerske historikeren Tacitus. I verket Germania fra år 98 beskriver han det germanske folket, med deres tradisjoner og skikker. Han beretter om hvordan germanerne brukte slike gjestebud til å rådslå om hvem man skulle velge til høvdinger, hvordan uvenner skulle forsones, og hvem som skulle giftes. Dette forteller oss både at høvdingrollen ikke var en fastlagt, arvet posisjon, slik vi senere kjenner det fra kongefamiliene, og at ekteskap først og fremst var en avtalt allianse mellom to familier, som dermed knyttet nye bånd. Ekteskapet var kort sagt en taktisk avtale som ble bestemt av familien og gruppen.

Slike gjestebud var også viktige seremonier i Romerriket, og det er mulig germanerne adopterte tradisjonen herfra. Det er funnet komplette romerske drikkesett – med glass og øser – som romerne trolig brukte til vin. Her i Norge kan det like godt være snakk om mjød eller tilsvarende.

Andre romertidsfunn i Homnes–Gjævran–Egge-området

Det er funnet en rekke gjenstander fra romertid i Inntrøndelag. Likevel er det interessant å se nærmere på området på nordsiden av Steinkjer, mer nøyaktig det området hvor gårdene Homnes, Gjævran og Egge ligger i dag. Setter man passerspissen på Gjævran, er det nemlig innenfor en radius på drøyt 1,5 km flere og til dels spesielle funn som peker mot at dette området må ha vært svært sentralt i romertid. Gårdenes beliggenhet omkranser det som må ha vært en god, naturlig havn da havet sto høyere enn det gjør nå.

Et kart over Steinkjer
Kart over Egge-Gjævran-Homnes. Kart: Hanne Haugen, Trøndelag fylkeskommune

Gravfeltet langs på Eggevammen er velkjent, med godt over tretti gravminner (opprinnelig kanskje opp mot femti) fra både eldre og yngre jernalder. Blant de mange gravene på Egge er flere undersøkt gjennom ulike arkeologiske utgravinger – fra 1860-tallet og utover på 1900-tallet. To av disse gravrøysene viste seg å være fra romertid. Her fantes det romerske bronsekjeler brukt som gravurner, og i hver gravrøys lå det to fingerringer av gull identiske med den fra Gjævran. I den rikeste av gravene var det nedlagt en rekke våpen, blant annet et sverd av romersk opphav. Sverdet – et såkalt Victoria-sverd – har innlagte figurer av palmegren og krans på bladet. Dette er seierssymboler som ofte finnes sammen med avbildninger av seiersgudinnen Victoria, for eksempel på romerske mynter.

Bilde av et symbol på grå bakgrunn
Symbolene på sverdet fra Egge kobles gjerne til seiersgudinnen Victoria. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Disse funnene fra Egge stammer fra godt dokumenterte gravfunn, mens noen av de andre gjenstandene har kommet for dagen for lang tid siden, gjennom tilfeldige gravinger og jordarbeider. Enkelte funn mangler eller har upresise opplysninger om funnsted. Blant annet ble det på Gjævran i 1863 funnet en meget spesiell fibula av gull. Den skal ha blitt oppdaget i grusen under en nedrevet bygning, men det foreligger ingen andre opplysninger omkring omstendighetene. Det er ikke kjent noen gode paralleller til denne, så opphavet er uklart. Dekoren er imidlertid typisk nordisk, og den kan derfor tenkes å være produsert her av omsmeltet gull.

Andre funn er avdekket gjennom søk med metalldetektor, og her har noen aktive utøvere de senere årene sørget for at vi kan begynne å danne oss et mer detaljert bilde av dette områdets posisjon i romertid. Selv om metalldetektorfunn i dyrka mark gir oss gjenstander som er løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng, er de en god indikasjon på hvilken type aktivitet som har foregått et sted.

Rike gjenstander, som de som nylig har blitt avdekket, stammer etter all sannsynlighet fra gravlegginger som er blitt forstyrret eller ødelagt som følge av pløying og jordbruksaktivitet over lang tid.

I 2022 ble det gjort et uvanlig funn på Gjævran, av det som trolig er et endebeslag til drikkehorn med form av et oksehode. Dette er kjent i noen eksemplarer fra Sverige, og tilnærmede like oksehodebeslag er kjent fra en rik dobbeltgrav på Dollerup på Jylland i Danmark. I denne graven er det også funnet en hank til en bronsekjele, hvor opphenget var dekorert med ansikter. For lang tid siden ble en tilsvarende hank med ansiktsdekor funnet på Homnes, i forbindelse med utgraving av en jordhaug for å anlegge en kjeller. Romerske bronsekjeler av denne typen er kjent fra helt sør i Italia. På Homnes ble det også funnet en gullring, men av en helt annen type enn de vi kjenner fra Egge og Gjævran. Ringen hadde en plate med riller foran, men er dessverre gått tapt. Slike såkalte plateringer av gull skal det være funnet kun fire av i Norge tidligere, i gravfunn fra Hove i Sandnes, Innbjoa i Vindafjord, Efteløt i Kongsberg og til slutt i det særdeles rike romertidsgravfunnet i Flagghaugen i Avaldsnes.

Plateringen fra Efteløt opptrer sammen med en annen fingerring av gull, en ormehodering. I Hove-funnet og Innbjoa-funnet opptrer plateringen sammen med gullarmringer av ormehodetypen. Vinteren 2020 ble det også funnet et lite fragment av en ormehodearmring i Eggelia, den tredje kjente her til lands og trolig av samme type som i Hove-funnet. Ormehoderinger og ormehodearmringer av gull var kun forbeholdt eliten i romertid.

 

Gullets symbolske kraft

Selv om mange av gjenstandene fra Homnes, Gjævran og Egge ikke har sikker kontekst, er det bemerkelsesverdig at gjenstander som vi ellers kjenner fra denne tidsperiodens rikeste graver i Skandinavia, også dukker opp innenfor dette begrensede landskapsrommet. De med romersk opphav må ha vært symboltunge gjenstander i samtiden.

Spesielt gullet må ha gjort et spesielt inntrykk på folk flest. Kanskje hadde de aldri sett materialet før, og det må nesten ha fremstått som magisk. Gullet som glimret i solen, ble dermed fort et myteomspunnet metall som ble ansett å tilhøre gudene.

Spenne i gull
Draktspenne, en fibula, i gull, funnet på Gjævran. Denne er helt spesiell og vi kjenner ikke paralleller til denne. Dekoren er klassisk nordisk, så det er sannsynlig at den er produsert her hjemme. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Oksehode i metall
Oksehodet fra Gjævran, forkomment etter snart to årtusen i jorda, men en gang et prektig objekt som vitnet om eierens høye status. Foto: Hanne Haugen, Trøndelag fylkeskommune
Gryte og skåler i metall
Et utvalg av gjenstandene som ble funnet i den svært rike dobbeltgraven fra yngre romertid ved Dollerup på Jylland. Mannen og kvinnen i Dollerupgraven anses som følg av rikdommen og typen gjenstander som ble funnet i graven å tilhøre den øverste samfunnseliten i sin tid. I graven fantes blant annet to identiske drikkehorn med endebeslag i bronse som ligner det som ble funnet på Gjævran i 2022. Graven inneholdt også mange romerske importvarer. Det store bronsekaret på bildet har samme hank og ansiktsattasjeer (utsmykkede fester) som de som er funnet på Homnes. Foto: Larsen, L., Nationalmuseet, København (Lisens CC-BY-SA)

Kanskje ble det også tillagt magiske krefter. Dette ble nok utnyttet av de få som hadde tilgang på gull. Av gullet ble det laget viktige statussymboler som skulle synes, og kanskje til og med symbolisere en tilknytning til gudene.

Det er derfor interessant å se at nesten alt gull fra romertid i Midt-Norge er funnet i form av fingerringer. Alle krigere i Romerriket hadde en fingerring av gull som et bevis på deres innsats. Fingerringene her hjemme var nok ikke like vanlige, så vi må gå ut ifra at disse forteller om allianser og forpliktelser, enten direkte til den romerske hæren eller – mest sannsynlig – til en lokal høvding. Flere av gjenstandene fra den rike Egge-graven kan nemlig relateres til en eksklusiv krigerelite i samtiden.

I og rundt Steinkjer er det også en opphopning av naust fra eldre jernalder. Naustene er store og kan antagelig ha hatt en funksjon som samlingspunkter hvor nettopp gjestebud – med allianser, gavegiving og utnevning av høvdinger – har foregått. Tidligere arkeolog ved Vitenskapsmuseet, Theodor Petersen, nevner faktisk at det skal ha vært observert et naust også på Homnes. Dette har det ikke vært mulig å finne spor etter, men om det har eksistert, kan det være en viktig brikke i puslespillet med å forstå hvorfor det har havnet så mange romerske funn nettopp i dette området.

En hank, og to hoder med ring
Hank og hankefester fra Homnes, med lignende ansikter som kjelen fra Dollerup. Foto: Universitetsmuseet i Bergen/Olsen, Ann-Mari. (Lisens: CC BY-SA 4.0)

Lesetips
Marstrander, L. 1983. Inntrøndelag i romertiden. Gunneria 43. NTNU Vitenskapsmuseet.

Reiersen, H. 2018. «The death of serpent-head rings. Ritual destruction of elite insignia from the Roman period.» I Charismatic Objects. From Roman Times to the Middle Ages, redigert av Marianne Vedeler, Ingunn Marit Røstad, Siv Kristoffersen og Ann Zanette Tsigaridas Glørstad. Cappelen Damm Akademisk.