Omfanget og relasjonen til ting er i stadig endring. Det er dette som gjør arkeologien til en spennende, men utfordrende vitenskap. Jo lenger tilbake i tid man kommer, jo færre gjenstander er bevart for ettertiden, og jo større er gapet mellom vår egen levemåte og fortidsmenneskets. Allikevel er mange ting gjenkjennbare fordi de har en form som avslører deres funksjon. Til og med redskaper fra steinalderen har former som kan sammenlignes med moderne verktøy og våpen, selv om de er laget i andre materialer. I denne artikkelen skal vi se nærmere på to av de livsnødvendige tingene som den eldste steinalderbefolkningen her til lands omga seg med: øksa og pila.
Flint – et godt materiale å lage redskaper av
Flint dannes ved at kiselalger eller svampedyr begraves og løses opp i kalkrike sedimenter som er avsatt under vann. Dette er en langsom prosess som fant sted for mange millioner år siden, og flinten forekommer i dag som knoller eller lag i den hvite kalksteinen. Mange av de flintrike kalksteinsbergene som en gang lå på havets bunn, ligger i dag over vannflata på grunn av at jordskorpen har hevet seg. Flint finnes ikke naturlig i Norges berggrunn, men vi finner forekomster f.eks. i Danmark, Sør-Sverige, Tyskland og England. Under istiden har drivis fraktet med seg morenemasse og erodert berg nordover til norskekysten. Mennesker som bosatte seg her i landet etter siste istid, kunne derfor finne flintknoller i fjæra.
Flint har egenskaper som gjør den velegnet til å lage redskaper av: Den er meget tett og finkornet, noe som gjør at den kan spaltes i alle retninger, i likhet med f.eks. glass. Man oppnår veldig skarpe sidekanter, samtidig som redskapene blir solide fordi materialet er svært hardt.
Steinaldermenneskenes verktøykasse
Når vi arkeologer leter etter spor av de tidligste menneskene, er det stort sett flinten vi finner: Tusenvis av biter etter forming av redskaper ligger etterlatt på bakken, som trespon under en høvelbenk. Blant tusenvis av stykker, spon og fliser finner vi også noen av redskapene – gjerne brukt og forkastet, vitnesbyrd om at de har tjent sin hensikt. Vi kan dermed følge gjenstandenes livssyklus, fra skapelse til bruk og kassering, og rekonstruere tekniske detaljer rundt produksjonen av dem. Menneskene som bodde i Norge etter siste istid, brukte et mer eller mindre standardisert sett av flintredskaper, og disse ble laget etter bestemte oppskrifter. Slik kan vi aldersbestemme boplassene og flinten vi finner. De vanligste redskapstypene fra denne tiden er øksa og pila, nærmere bestemt skiveøksa og den eneggete pilspissen.
Skiveøksa
Produksjon
Skiveøksa har fått sitt navn etter måten den lages på, nemlig med utgangspunkt i en stor flintskive som slås fra en enda større knoll. Skiven må ha riktig tykkelse og form, og en sylskarp kant som kan bli en funksjonell økseegg. Videre hugges mindre stykker (kalt avslag) av flintskiven – bak, under og langs sidene – til man oppnår den formen og størrelsen øksa skal ha.
Etter at flintsmeden er ferdig med øksa, ligger avslagene igjen på bakken. Disse har forskjellig form og størrelse, men arkeologer har lært seg å kjenne igjen enkelte typer med karakteristiske trekk. Avslagene fra bearbeiding av sidene til øksa er f.eks. nærmest trekantede. Slik kan avfallet fortelle oss om hva som har foregått, selv om skiveøksa ikke skulle ligge igjen blant funnene på boplassen.
Bruk
Skiveøksenes funksjon er et mye diskutert tema. Formen er nokså lik dagens økseformer, med bred, skarp egg og smalere nakke. Øksene har ikke noe gjennomgående hull hvor den kan tres på et skaft, men flere av dem har slitasje i nakkeenden, noe som kan tyde på at de allikevel har vært skjeftet. Skjeftede økser fra yngre deler av steinalderen kjennes fra boplasser i Europa. Her ser vi at steinøksa er tredd inn i en hylse av uthulet horn eller gevir som deretter festes til et treskaft.
Redskapet kunne ellers vært håndholdt, som et skrape- eller skjæreredskap. Likheten med inuittenes redskap ulu, som ble brukt til både hakking, garving og filetering, har blitt antydet. Her vises det også til øksenes typiske funnplassering, på boplassene langs kysten, noe som gjør sammenhengen med marine ressurser sannsynlig. Andre har pekt på at det heller er en sammenheng mellom øksa og skogkledde områder, og at øksa er blitt benyttet til trearbeid, kanskje til og med i forbindelse med båtbygging. Studier av skiveøksenes brukte egger (bruksskader/slitasje på eggen) antyder at redskapet trolig ble benyttet til mange forskjellige oppgaver, men at tre- og plantemateriale utgjorde en betydelig del av dette.
Kast
Skiveøksene som ligger igjen på steinalderboplassene, er veldig små, ofte bare 6–7 cm lange. Dette synes å være veldig kort til øks å være, men det har en naturlig forklaring: En nyslått flintegg er veldig skarp, men den blir raskt skadet når den slås mot et annet materiale. Etter hvert blir eggen så sløv at den ikke kan brukes. Den kunne ikke slipes skarp igjen, slik vi gjør med våre jernøkser, men den kunne allikevel skjerpes: Retter man et velplassert slag inn mot siden av den ødelagte eggen, oppstår en ny, skarp egg. Prosessen kunne gjentas ved behov helt til øksa ble så liten at den ikke lenger kunne brukes. Måten øksa ble skjeftet på, tillot ikke oppskjerping lenger enn til kanten av hylsa, og den måtte da skiftes ut med en ny. Øksene vi finner, er altså oppbrukte – de er søppel. De avslåtte, brukte eggene finner vi også igjen når vi graver ut steinalderlokaliteter.
Den eneggede pilspissen
Produksjon
Den eneggede pilspissen har navnet sitt fra formen, der den ene sidekanten er beholdt skarp, mens den andre er bearbeidet. Utgangspunktet for pilspissene er lange, smale avslag med parallelle sidekanter (kalt flekker).
Odden på en enegget pilspiss lages med noen få lette slag fra siden, slik at det dannes en buet innsnevring langs kanten. Den øverste biten knekkes av på det smaleste punktet, og etterlater seg en spiss ende. Tangen kan formes på samme måte, ved å lage buede innsnevringer fra begge sider. De avknekte delene som blir liggende igjen etter at pilspissen er ferdig, er også lett gjenkjennelige for et trent øye. Disse små flintrestene vitner ikke bare om produksjon av pilspisser, de er også meget viktige for å kunne aldersbestemme boplassen: Det er kun i den eldste delen av steinalderen at pilene produseres på denne måten. Spissene er typisk 2–3 cm lange og har en tildannet tange som festes i et treskaft.
Bruk
Funksjonen til en pilspiss gir seg kanskje selv. Men hvilke byttedyr man har brukt dem på, er derimot ikke selvsagt. Vi finner pilspisser på boplasser både ved kysten og i fjellet. Det er ingen åpenbare forskjeller i størrelse eller utforming mellom piler funnet i disse ulike landskapene. Vi antar derfor at pilene kunne brukes i jakt på ulike dyr. I senere perioder kjenner vi til pilspisser med ulik utforming, som trolig var rettet mot spesifikke dyrearter – f.eks. fugl. Men pilene fra den tidligste bosetningsfasen fungerte sannsynligvis like godt på sel som på reinsdyr. Det finnes varianter av skjeftede piler fra lenger sør i Skandinavia. Disse viser at man også hadde harpunlignende våpen, der flintflekker dannet mothakene på redskapet. Det kan dermed tenkes at pilspissinventaret var mer variert enn vi klarer å avdekke gjennom våre funn.
Kast
Mange av pilspissene som ligger igjen på boplassene, bærer preg av å ha vært brukt. Dette kan være piler som har fulgt med det nedlagte byttedyret tilbake til boplassen. Enkelte spisser har et markert brudd i odden, noe som kan tyde på at den har trengt helt inn til skjelettet på dyret. Er vi heldige, finner vi også brukte pilspisser som er svarte eller krakelerte som følge av påvirkning av ild. Kanskje har disse sittet i dyrekjøttet da det ble tilberedt på bålet, som hagl i en fjellrype? Hele pilskaft kunne benyttes om igjen ved at man skiftet ut flintspissen med en ny. Produksjonen av skaftet var nok en langt mer møysommelig og tidkrevende prosess enn det å lage selve spissen.
Tingenes livssyklus
Dette er bare to av de tingene som vi vet at steinaldermenneskene lagde og brukte for over ti tusen år siden. I verktøyskrinet fantes også andre redskaper til å skjære, skrape, hakke, risse og bore med – alt som var nødvendig for å overleve ute i det norske klimaet. De aller fleste materielle spor er for lengst hentet tilbake av naturen: klær, telt og båter, pilskaft og buer, stolper og stativer, snører og snarer. Tre, bein, horn og skinn er begravet, råtnet og absorbert. De små flintbitene som er tilbake, kan allikevel gi oss verdifulle innblikk i mange aspekter av fortidsmenneskenes liv og virke.