– en grav fra yngre jernalder innomhus på Kjellerhaugen i Bodø kommune
I midten av mai 2020 var eierne av et bolighus på Kjellerhaugen på Straumøya i ferd med å renovere deler av det. Under gulvet i første etasje fant de en velbevart jernøks, en glassperle og andre gjenstander som fikk dem til å innse at det kunne være eldre bosettingsspor under huset deres. Det ble raskt klart at det måtte være snakk om en grav fra yngre jernalder.
Her gjaldt det å handle raskt …
Hvor spennende det enn var å gjøre slike funn, sto nå huseierne i en lett prekær situasjon. Store deler av huset var uten gulv, håndverkerne var allerede på plass, og utsiktene til å få huset fullt beboelig ble plutselig avhengige av kulturminnevernet. Saken fikk imidlertid en rask løsning, og utgravingen kunne gjennomføres innen 14 dager etter at funnet ble gjort. Dette var en sjelden mulighet til å gjøre en utgraving innendørs, noe som ikke er hverdagskost for oss arkeologer.
Funnstedet
Bolighuset var det opprinnelige våningshuset på gården, bygget i 1914. Kjellerhaugen ligger matrikkelgården Seivåg på Straumøya på sørsiden av Saltfjorden i Bodø kommune, ca. seks kilometer i luftlinje sør for Bodø by (fig. 3). Seivågen som har gitt stedet navn, er en østvendt naturhavn, en av de få som finnes på Straumøya, og bygda ligger på sørsiden av vågen. Omtrent fire kilometer øst for vågen ligger den nordlige munningen til den kjente Saltstraumen, en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. Seivåg er kjent som en av de bedre matrikkelgårdene på Straumøy, sammen med Hellevik og Straum i øst, og Seines i vest.
Fra før av var det ikke kjent et eneste automatisk fredet kulturminne på gården Kjellerhaugen. I området ellers er det registrert seks gravminner av jernalderkarakter og to–tre nausttufter 900 meter nordøst for våningshuset. Brorparten av gravene ligger på neset Seivåg-Skagen på nordsiden av Seivågen. På deler av dette neset er det gjort funn av mynter fra siste halvdel av 1000-tallet.
Trolig var dette en sesongbasert handelsplass brukt i vikingtid og tidlig mellomalder. Hele 27 mynter preget under regjeringstiden til Olav Kyrre (1067–1093) tyder på at aktiviteten var spesielt intens i denne perioden.
Blant gravene på Seivåg-Skagen skiller et par seg ut som spesielt store i nordnorsk sammenheng, blant annet en skipsformet langhaug på 30 meter. Et hjalt fra et praktsverd fra sen vikingtid skal være funnet på Seivåg-Skagen en gang i 1880-årene, og samlet sett var inntrykket at bosettingen i Seivåg i yngre jernalder var dominert av en storgård på Skagen-siden av vågen, med sannsynlig tunområde under dagens Skagen gård. På 1880-tallet registrerte Tromsø Museum rester etter to gravrøyser om lag en halv kilometer fra Kjellerhaugen, men sporene etter disse er for lengst borte. De usikre opplysningene om et mulig, forsvunnet gravfelt gjorde lite for å endre inntrykket av at sørsiden av Seivågen var et perifert område av gården i yngre jernalder.
Gravkontekster
Da utgravingen startet, var det meste av steinene i røysa allerede lempet ut på utsiden av huset. Det var blant annet dette arbeidet som medførte at funnene ble gjort. Graven var ikke i god forfatning før renoveringsarbeidet tok til. Dette er som forventet når det står et hus oppå graven, men alt tydet på at graven var omrotet også før 1914, da huset ble bygd.
Havavsatt sand rik på skjell og koraller dekker det meste av lavlandet på Straumøya, også Kjellerhaugen og Seivåg ellers. Det er vanlig at gravene fra yngre jernalder ligger i ren skjellsand i de områdene av Nord-Norge der jordsmonnet er av en slik art. Dette er gode bevaringsforhold for bein og gevir, og vi forventet at dette ville være tilfelle også her. Men denne graven fremsto derimot som en vag fordypning fylt med humusrik jord. Dette sure jordsmonnet hadde ført til at alt beinmaterialet var mer utsatt for naturlig nedbrytning enn vi hadde forventet.
Det kan være at jordsmonnet i graven skyldes at den ble plyndret i forhistorisk tid. I så fall kan dette forklare den uorden skjelett og funn lå i. En annen mulighet er at en eventuell plyndring la til rette for utilsiktede negative konsekvenser for graven. En åpen grop etter plyndring kan for eksempel ha ført til vegetasjonsetablering og humusdannelse midt i røysa. Sorte avtegninger i bunnen av graven kan ha blitt dannet av større røtter. Det er dermed antatt at trær har vokst i røysa, og rotsystemene til disse har forårsaket mye av forstyrrelsene vi observerte i graven.
Alminnelig gårdsdrift, som grøfting o.l., har også skjedd i nærheten av den omtalte graven. Den andre konteksten som er interessant, er en grøft som ble undersøkt halvannen meter lenger mot nordvest. Dette viste seg å være en steinfylt dreneringsgrøft, trolig anlagt i relativt ny tid. Den inneholdt en betydelig mengde gravfunn, som fikk oss til å innse at stedet kanskje ikke var fullt så perifert som tidligere antatt. Alt tyder på at grøftingen har forstyrret en annen grav. Det må altså ha ligget minst to graver i tett tilknytning til hverandre, enten som to separate graver eller som to gravlegginger i samme røys. I tillegg til gjenstandene ble det nemlig også funnet deler av en hodeskalle fra et menneske. Det var ikke mulig å spore opp resten av graven, hverken inni huset eller på utsiden av grunnmuren. Dessuten var dette området hagen til huset, og vel hundre års arbeid med tomta, som vann/avløp og alminnelig hagearbeid, har fjernet alle spor av eventuelle graver her.
Funn og dateringer
Øksa som ble funnet av huseierne, er som nevnt fra yngre jernalder. Ved nærmere ettersyn viste det seg at den tilhører en type som tradisjonelt beskrives som en skjeggøks av den nordenfjeldske typen. Dateringen av denne er merovingertid / tidlig vikingtid, ca. 650–800/850, men er vanligst på 700-tallet. Noen av jernfragmentene som huseierne fant, var vanskeligere å identifisere, men er trolig del av en steikepanne med håndtak, funnet i to deler. Dette kan ikke dateres nærmere enn til yngre jernalder, men utgjør nå det eneste nordnorske funnet av denne typen som er såpass intakt. Glassperlen er en såkalt melonperle som kan dateres til vikingtid, men den kan imidlertid tilhøre eldre varianter av denne typen perler. En jernkniv og det ene gevirkamfragmentet som ble funnet i gravkonteksten, kan trolig heller ikke dateres nærmere enn perioden merovingertid/vikingtid. Disse to gjenstandene er de eneste funnene vi med sikkerhet kan si stammer fra samme grav, og de er vanlige både i kvinnegraver og i mannsgraver.
Forutsetter vi at også øksa, perlen og steikepanna stammer fra den samme graven, kan vi antyde at det er en mannsgrav. Jernøkser som dette er fra før av ikke funnet i kvinnegraver, der kjønn kan bestemmes med sikkerhet. Imidlertid er det slik at skjelettdelenes forfatning ikke tillot sikker kjønnsbestemmelse i dette tilfellet. Det eneste den osteologiske analysen kunne fastslå, var at skjelettet tilhørte et grovbygget individ, som levde til godt voksen alder. Kjønnsbestemmelse til mann får dermed foreløpig være en sannsynlig, men ikke sikker tolkning. Et fragment av skjelettet i røysa ble C14-datert til 602–650 e.Kr., altså tidlig i merovingertiden. Fra den omtalte grøfta fikk vi to dateringer, én fra trekull som er så gammelt at vi uten videre kan avvise noen sammenheng til gravkontekstene. Den andre dateringen stammer fra en prøve fra det tidligere omtalte skalletaket som ble funnet i grøfta. Resultatet var 670–775 e.Kr., altså sen merovingertid. Det er ikke overlapp på dateringene, noe som støtter inntrykket av at funnkontekstene indikerer minst to graver i området. Analysene tyder i tillegg på at de døde ikke har hatt mye fisk eller annen marin føde i kostholdet. Dette må sies å være bemerkelsesverdig med tanke på beliggenheten så nært havet, og ikke minst den ekstremt fiskerike Saltstraumen.
C14-dateringere fra grøfta samsvarer med et funn av tindene fra en ullkam, datidens karderedskap, og en hvalbeinsplate. Dette er gjenstander som er minst like sterkt forbundet med kvinnegraver som den omtalte øksas status som en typisk mannsgjenstand. Hvalbeinsplater er fint utformede plater laget av skulderbein, hjerneplate eller kjevebein fra store hvalarter, ofte med intrikate dekormønster. Hvalbeinplaten i grøfta var i relativt dårlig forfatning, men de tre små bitene som ble funnet viser både rik dekor og et hode i profil som trolig forestiller et menneske. Vi har ikke funnet en direkte parallell til mønsteret på andre kjente hvalbeinsplater, men fremstillingen av hodet har likheter med en plate fra et funn på Tommeide, Nesna på Helgeland.
Senere på sommeren skulle sønnen i huset demonstrere at han hadde arvet et skarpt arkeologisk blikk fra sine foreldre. I overskuddsmassene fra grøfting til nytt vann og avløp fant han nemlig en sølvarmring av en type som dateres til sen vikingtid, 900–1000-tallet. Denne grøfta lå omtrent åtte meter ut fra husveggen. Vi såldet både massene fra hagen og massene som ble ryddet ut av huset, uten å finne noen flere gjenstander eller menneskebein som kunne stamme fra gravkontekstene. Hvordan denne ringen havnet i jorda, vet vi ikke, men vi kan konstatere at den er for ung til å stamme fra noen av gravkontekstene vi undersøkte. Man får nøye seg med å tenke litt fritt om hvordan dette funnet kan forstås. Ringen er av en type betalingssølv som ofte er funnet i sølvdepoter, eller som avhuggede deler på handelsplasser o.l., men ble sjelden brukt som gravgods.
Betalingsringen på Kjellerhaugen kan ha havnet der som resultat av handelsvirksomhet på stedet. På nordsiden av Seivågen var det som nevnt et sted der det trolig foregikk sesongbasert markedshandel i den aktuelle perioden.
Blant funnene som indikerer dette, er et fragment av en betalingsring av sølv av lignende type som ringen fra Kjellerhaugen. Ringen fra Kjellerhaugen var kanskje betalingsmiddel for varer lokalbefolkningen solgte i Seivåg, eller tiltenkt som betalingsmiddel for egne innkjøp på markedet. Hvordan denne ringen i så fall gikk ut av sirkulasjon, er vanskelig å si. Kanskje den ble gjemt med hensikt for senere bruk og aldri hentet frem igjen? I så fall er det neppe tilfeldig at gjemmestedet lå i nærheten av eldre graver. Depoter av verdisaker er funnet nær eldre gravfelt andre steder, også i regionen. På Slettnes i Fauske kommune, nabokommunen til Bodø, er det funnet betalingsringer av sølv og gull midt i et gravfelt fra merovingertiden. Gjenstandene var fra sen vikingtid, og var dekket av en liten røys som utelukkende fungerte som skjulested for verdisaker. Det kan hende det ligger en lignende forklaring bak funnet av sølvringen på Kjellerhaugen.
Funnenes betydning for regionshistorien
Funnene tyder på at de gravlagte individene var utstyrt med rikt og variert gravgods. Spesielt hvalbeinsplaten indikerer en viss elitepreget status. Kanskje kostholdet kan indikere det samme? Det er en viss tendens til at personer med høy status i yngre jernalder har spist en større andel terrestrisk føde enn det folk lavere på rangstigen har gjort. Analyse av et funn fra Bodø by, like over Saltfjorden fra Seivåg, viser denne tendensen nesten like tydelig som tilfellet med de gravlagte individene i Seivåg. Hvalbeinsplater er ellers assosiert til mer enn gjennomsnittlig rike kvinnegraver, og det er foreslått at slike plater kanskje til og med var forbeholdt individer med sterk tilknytning til Håløygætta. Oppdagelsen av at det har eksistert et gravfelt på Kjellerhaugen, indikerer at det var en eller flere gårder i drift på stedet i yngre jernalder.
I løpet av yngre jernalder vokste Bodø frem som Saltenregionens sentralsted, med et høvdingsete i nærheten av dagens Bodøgård. For noen år siden ble vekstspor i innmarka oppdaget på flyfoto, og viste et bortpløyd gravfelt som knapt har sin make i Nord-Norge. Området er siden registrert med geofysiske metoder, og bekrefter en sjelden konsentrasjon av gravhauger, minst fem storhauger, samt en mengde mindre graver og andre spor i undergrunnen. Flere områder i Bodøs omegn oppviser statusindikasjoner i yngre jernalder som tyder på at utviklingen av Bodø ikke kan ses isolert.
Huset på Kjellerhaugen i Seivåg ligger i et område hvor man fra før ikke hadde noen spor etter forhistorisk aktivitet. Nå har vi antydning til et lite gravfelt, med funn som også peker mot at de gravlagte hadde en viss status i samfunnet. Dette belyser utviklingstrekk i regionen som helhet i yngre jernalder. De gamle sentralområdene lenger inne i fjordsystemet mistet terreng som maktsentra til fordel for Bodøgård i ytre Saltfjord. Funnene har gitt Seivåg en posisjon blant steder der beboerne økte sin status som følge av Bodøgårds fremvekst som regionens fremste maktsentrum.
Historien om gravfunnet i Seivåg er spennende. Det ga oss en helt spesiell anledning til å gjøre en arkeologisk undersøkelse inne i et hus, samt en påminnelse om at selv graver som er forstyrret og i dårlig forfatning, kan gi oss viktig kunnskap. Til sist er funnene på Kjellerhaugen et godt eksempel på at funn gjort av privatpersoner ofte kan utgjøre stor forskjell i fortolkningen av historien til et område, noe som ble ekstra tydelig her.