Det er mange aspekter ved vikingtidens samfunn vi enda ikke vet så mye om. Blant annet hvorfor det er så store variasjoner i gravskikk. Vi har en rekke eksempler på båtgraver fra denne perioden, men hvorfor ble det bygget små hus i noen av de store gravhaugene? Kan dette fenomenet være med å gi oss større innsikt i de gjenlevendes forhold til sine avdøde slektninger?
Dødehusene på Vinjeøra
Det er i forbindelse med ny E39 ved Vinjefjorden i Hemne kommune at NTNU Vitenskapsmuseet nå gjennomfører en større utgraving av en gård og et gravfelt fra yngre jernalder på Vinjeøra.
Vinjeøra er ei bygd innerst i den trange Vinjefjorden. Bortsett fra det middelalderske kirkestedet her vet vi lite om forhistorien til denne bygda. Da ny E39 var under planlegging på 1990-tallet, ble det imidlertid funnet spor av et gravfelt fra yngre jernalder på gården Skeiet. Gravfeltet er blitt utpløyd gjennom mange års jordbruk, og er ikke lenger synlig over bakken. Likevel har nedgravde fotgrøfter, graver og andre strukturer satt spor som arkeologene finner igjen når de fjerner matjorda. Fotgrøftene viser oss at det har stått store hauger på dette gravfeltet en gang for lenge siden, trolig anlagt i vikingtid.
Inni to av disse gravhaugene er det påvist spor etter mindre bygninger. Dette fenomenet kaller vi dødehus, fordi de er antatt å være bygd for døde mennesker og ligger inni en gravhaug. Slike hus er forholdsvis sjeldne, og derfor svært spennende.
På nåværende tidspunkt er kun ett av disse undersøkt arkeologisk. Dette huset var 4,5 x 3 meter stort. I hjørnene har det stått staver, og bygget har hatt stående planker eller veggtiljer, som var satt ned i en grøft og støttet opp med stein. Det eneste som var igjen, var en rektangulær grøft med avtrykk av staver, veggtiljer og støttesteiner der veggene en gang sto.
Inni dødehuset er det ikke påvist noen grav som kan sies å tilhøre huset. Det er imidlertid kjent fra andre steder at den døde ikke nødvendigvis ble gravd ned i bakken inni slike hus, men heller satt mot veggen eller lagt på en benk eller et bord med gravgaver rundt.
Grav i haugen
Selv om det ikke var noen grav bevart i selve dødehuset, ble det funnet en grav i haugen. Denne lå rett utenfor huset, parallelt med veggrøften i vest. Det var ingen skjelettrester der, men gjenstandene som var lagt ned i graven, forteller oss at dette mest sannsynlig var en kvinnes grav. Den døde ble nemlig gravlagt med en liten trebeholder som inneholdt flere perler og en likearmet spenne. I tillegg var det lagt ned en annen spenne og en stor ravperle som gravgaver. Spennene har vi hittil bare sett på røntgenfoto, men de ser ut til å være av en type som dateres til 800-tallet.
I og med at denne graven lå utenfor dødehuset, er det vanskelig å vite om en skal tolke denne som eldre enn huset, eller om den helt bevisst ble lagt tett inntil dødehuset. Når flere dateringer foreligger, vil det bli enklere å tolke dette, men dersom graven helt bevisst er lagt inntil veggen, men ikke innenfor, forteller dette også noe om ideen bak dødehuset. Da er det nærliggende å tenke seg at det kun var forbeholdt en helt spesiell person, og at alle andre ble holdt utenfor.
Dødehus i Norge
Hus av denne typen inne i gravhauger fra yngre jernalder er et nokså sjeldent fenomen. I alt er det kjent i underkant av tjue dødehus fra hele Norge, inklusive disse to nye fra Vinjeøra.
Et noe tilsvarende fenomen har vi i skoltesamisk tradisjon, hvor slike hus er blitt bygget til helt opp på 1900-tallet. Disse er små laftehus, kun 1,5 x 0,8 meter, og skiller seg derfor konstruksjonsmessig fra dødehusene fra jernalder. De kan fremdeles observeres på Øst-Karelens kirkegårder, hvor de ble bygget som monumenter over en jordfestet grav. Likevel skal de nok tolkes som en videreføring fra den tiden da likene ble lagt inne i selve husene, over bakken.
Det er noe variasjon i dødshusenes utforming og utførelse. Noen er bygget over flatmarksgraver uten haug over, noen i storhauger, noen over branngraver, men langt de fleste tilhører ubrente graver. Gravgodset i de bevarte gravene varierer også mye. Det spenner fra våpen og importgjenstander til hverdagsgjenstander og rituelle gjenstander. Noen av gravene kan imidlertid også ha vært helt tomme. Likevel ser det ut til at denne typen graver gjerne var forbeholdt de bedre stilte i samfunnet.
Dette understrekes av at de kjente vikingskipsgravene Oseberg og Gokstad også hadde en form for dødehus. Disse skiller seg fra det øvrige materialet ved at de er mye større og står oppe i selve skipet. Dessuten har de en mer teltlignende fasong, med skrått tak i stedet for vegger. Det er usikkert om dette skal tolkes som samme fenomen.
Et likhetstrekk som synes å opptre hos alle dødehus, er nærhet og utsyn til vann. Dette gjenfinnes i tysk materiale fra bronsealder, noe som åpner for en tolkning om kontinuitet over tid og rom.
Hus i gravhaug – hvorfor det?
Siden det er stor variasjon i utformingen av dødehusene som er påvist her til lands, kan det være at det er selve ideen om hus i gravhaug som er det viktige. Arkeolog Povl Simonsen mener husene ble bygget som et sted for å oppbevare de døde til telen i bakken gikk, og at de derfor må betraktes som et arktisk fenomen. Det er noe merkelig at man skulle innlemme selve huset i gravhaugen dersom man måtte bygge nye hus til oppbevaring av lik neste vinter. Derfor er det usannsynlig at det praktiske aspektet var eneste årsak til at husene ble bygget.
En langt mer spennende tolkning er dermed at dødehusene er bygget som hus for de døde. En måte å se dette på, er at et godt og solid hus skulle holde den døde i graven sin, slik at vedkommende ikke vandret rundt og skapte uro på gården. Men et forseggjort hus i graven kan også sees på som en gave fra de gjenlevende, et ønske om at den døde holdt seg i nærheten og ikke reiste til dødsriket. I førkristen tid trodde man gjerne at den døde kunne ta bo i haugen. Det var da viktig å stelle godt med «haugbonden», og det skjedde gjennom offergaver som mat og drikke. Den døde kunne man snakke med og kanskje rådslå med gjennom «haugsitje» – å sitte på haug.
Var den døde forfader fornøyd med oppvartningen og familiens gjøren og laden, ville han hjelpe dem med god avling – både på åkeren, i fjøsen og til og med i familiens eget hus.
Dette understrekes av et tradisjonssagn fra Island, som forteller om en velstående kvinne som selv innredet sitt gravhus og lot det møblere med et herskapelig sete. Der skulle hun sitte når hun var død. Dette kan fortelle at det var enkelte slektninger man ønsket å ha på gården til evig tid, og da måtte de ha et hus å bo i. Tilsvarende sagn finnes også i Telemark, og de antas faktisk å stamme fra vikingtid.
