Den døde mannen i brønnen på Sverresborgen
– en arkeologisk oppdagelse gir et frossent øyeblikk av norgeshistorie fra Sverres saga
Utgravingene av brønnen på Sverresborg tiltrakk seg naturlig nok stor interesse fra både publikum og media, og er derfor en historie som fortjener å gjenfortelles. Resultatene vi har fått, er både fascinerende og gåtefulle, og de vitner om en brutal tid der avstanden mellom liv og brå død ikke var lang.
Som skriftlig kilde regnes Sverres saga som en samtidssaga fra middelalderen, det vil si at den i store deler er nedskrevet kort tid etter at hendelsene fant sted. Sverres saga er også skrevet med en bestemt hensikt, og den er ikke en objektiv redegjørelse over hva som har hendt. Derfor bruker middelalderarkeologer Sverres saga – og sagalitteraturen generelt – med forsiktighet, da mange av opplysningene vanskelig lar seg kontrollere eller verifisere. Dessuten tilhører det de virkelige sjeldenhetene at man har mulighet for å sammenligne en historisk hendelse med en arkeologisk dokumentert situasjon.
De arkeologiske undersøkelsene av brønnen på Sverresborg borgruin i Trondheim de senere årene har gitt oss muligheter til å gjenfinne et levende bilde av en hendelse for drøyt åtte hundre år siden, en hendelse som er gjenfortalt i Sverres saga. Vi har kunnet sammenligne og vurdere det beskrevne på bakgrunn av arkeologiske funn samt tilføre informasjon rundt hendelsen som sagaen ikke nevner. Sagaen i prof.em. Jan Ragnar Haglands oversettelse beskriver fyldig hvordan baglerne med slu list truet borgens forstander Torstein Kugard til å la lønndøren stå ulåst. De kom så til borgen om kvelden og overrasket borgmennene som satt ved sitt aftensmåltid. Baglerne forsynte seg av alt som var av verdi, men mennene fikk beholde livet og gangkledene, og dette var noe som Torstein Kugard hadde forhandlet frem. Så kommer selve episoden som vi er mest interessert i: «Baglerne tok alt godset som var i borga, og siden brende de kvart eit hus som var der. Dei tok en død mann og styrta han på hovudet ned i brønnen, og bar siden stein dit og la over til det var fullt.»
Den store oppdagelsen i 1938
Allerede i 1938 ble det gjort undersøkelser av brønnen, og det ble funnet et godt bevart skjelett i bunnen av den. Det ble selvsagt stor oppstandelse rundt dette funnet, og tre leger som ble tilkalt kunne bekrefte at det var levninger etter et menneske. En artikkel i Adresseavisen 6. juli 1939 siterte arkitekt Gerhard Fischer, som hadde hovedansvaret for arbeidene: «Joda, birkebeineren i brønnen på Sverresborg er ekte nok!»
Fischers planer var å fortsette undersøkelsene våren 1939, men på grunn av krigsutbruddet samme år ble det ikke mulig å gjennomføre. Etter krigen synes interessen pussig nok å ha stilnet, og den egentlige grunnen til hvorfor man ikke gjenopptok undersøkelsene etter 1945, har vi ikke full klarhet i. Beklageligvis er dokumentasjonen fra den gang i hovedsak gått tapt, med unntak av noen fotografier og tegninger av gjenstander som ble funnet i brønnen.
Undersøkelsene de siste årene har vært initiert av Riksantikvaren og utført av NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning. Undersøkelsene ble gjennomført etter et omfattende utredningsarbeid der forskjellige alternativer til sikring av de gjenværende skjelettrestene ble vurdert. Sikring gjennom opptak, det vil si arkeologisk utgraving, var kun ett av flere alternativer. Konklusjonen ble at forholdene i brønnen var vanskelige å vurdere uten undersøkelse, og sammen med etiske hensyn knyttet til skjelettet ble utgraving vurdert som den beste fremgangsmåten for å sikre skjelettet.
Utgravingene i 2014 og 2016
Det arkeologiske arbeidet i 2014 var nøye planlagt. Likevel var det flere usikkerhetsmomenter rundt forholdene i brønnen som det var vanskelig å ta høyde for. For eksempel, hvor i brønnen lå skjelettet? Fotografiene fra 1938 viste fint fremrensete menneskebein, men relasjoner til fastpunkter eller til himmelretning manglet. En annen utfordring var den varierende vannstanden i brønnen. Dette gjorde det vanskelig å beregne hvor mye vann som måtte tømmes, hvor langt under vannspeilet skjelettet kunne ligge, kombinert med risikoen for at pumpen som måtte senkes ned, kunne komme til å skade det ømtålige og skjøre beinmaterialet.
Uken med feltarbeid i 2014 gikk rasende fort, og hvert sekund var like nervepirrende. Skulle vi klare å finne skjelettet på nytt? De praktiske utfordringene viste seg å være formidable. Det var gjørmete, glatt og dypt, og det lille hullet vi klarte å åpne, var fylt med store stein som vi måtte løfte opp én for én. Det var en veldig spesiell uke, der jeg tror vi alle – ut over en og annen brødskive – gikk på rent adrenalin fra første til siste dag.
Det ble gjort flere viktige oppdagelser, men den mest betydningsfulle viste seg å være at vår beslutning om å konsentrere arbeidet til den sørvestre delen av brønnen var riktig. Etter at vi greide å komme oss nesten 1,5 meter under vannspeilet og fikk fjernet ti kubikkmeter med moderne løsmasser og stein i hjørnet, dro vi kjensel på noen kraftige planker fra fotografiet fra 1938, som sto på skrå over skjelettet. Da var det allerede blitt torsdag, og tiden var knapp. Men fredag ettermiddag, etter en formidabel innsats av teamet, kom osteologen vår med et rop. Han hadde oppdaget bein! Dypt nede, skjult under store steiner og tildekket av gjørme, lå skjelettet. Det var i overraskende god stand. Noe av beinmaterialet ble tatt opp for kjønnsbestemmelse og datering, men mesteparten ble tildekket og midlertidig sikret. Etter feltarbeidet i 2014 sto det klart for alle involverte parter at videre undersøkelser var påkrevd.
Et av de sentrale spørsmålene som fulgte etter undersøkelsen i 2014, var om det virkelig var et mannlig individ, og om en datering kunne gi oss nærmere opplysninger om hvilket tidsrom skjelettet var fra. Kunne det virkelig være den døde mannen som ble omtalt i Sverres saga? Det var tid for å la andre vitenskapelige metoder – som karbon 14-analyse for datering samt grundig humanosteologisk arbeid – ta over for å bekrefte eller avkrefte hypotesen om birkebeineren i brønnen.
Nytt år, ny vår og ny utgraving
I mai 2016 begynte fase 2 av undersøkelsene i brønnen, denne gang i form av fire ukers feltarbeid. Svarene på de analysene som var gjort, var betryggende. Det var definitivt en mann, og dateringen passet godt inn med tiden for hendelsen som var omtalt i sagaen. Våre problemstillinger var utvidet fra forrige gang, og vi ønsket nå å se på brønnens konstruksjon og innhold – ved siden av skjelettet. Med tanke på de praktiske utfordringene vi møtte i 2014, var det denne gangen lagt mye arbeid ned i HMS og gjennomføring. Det ble engasjert en entreprenør med stor gravemaskin for å kunne løfte ut stein og sikre graveskråninger. Feltpersonalet ble kurset i klatring og sikring med tau av en instruktør fra Trondheim klatresenter, og nedenfor borgplatået ble en stasjon for vannsålding av massene fra brønnen etablert.
Brønnen røper hemmeligheter …
Feltarbeidet ble til å begynne med konsentrert til sørsiden av brønnen. Siden vi allerede visste hvor skjelettet lå, kunne vi beregne omtrent hvor stort område vi ville trenge for å eksponere hele kroppen før vi begynte å ta opp de enkelte delene. For å etablere en sikker graveskråning og et tilstrekkelig stort arbeidsrom i bunnen var vi nødt til å begynne fra overflaten et godt stykke sør for brønnens innside. Derfra måtte vi arbeide oss nedover, for hånd og ved hjelp av gravemaskin. Et par meter ned begynte vi å finne bygningsstein fra borgen. Når vi fjernet løsmassene, fikk vi en ny overraskelse. Skråningen var formet av stein tippet ned fra overflaten, langs brønnens opprinnelige side. Og det var ikke hvilken som helst stein. Dette var fint tilhogget kleberstein med mange arkitektoniske elementer utført av profesjonelle håndverkere. Steinene var fra vindusfalser, døranslag og steintrapper, helt uten spor av slitasje, og vitner om hvor påkostet borgen måtte ha vært. Hvis vi går tilbake til en setning i episoden fra sagaen, «… og bar siden stein dit og la over til det var fullt», så styrker bygningssteinen i brønnens skråning ytterligere vår tiltro til at denne sagaen er troverdig.
Bygningssteinen ble deponert etter at kroppen var blitt kastet ned i brønnen, og flere av steinene hadde havnet over kroppen. Vi oppdaget også at det blitt gjort noe mer rett etter at kroppen var blitt slengt ut, og før mesteparten av steinene ble rullet ned, som ikke er beskrevet i sagaen. Rundt kroppen og i bunnen av brønnen lå det tykke lag med husholdningsavfall, møkk, latrineinnhold og treflis. Rett etter at kroppen ble kastet ned, har man altså gått til det skritt å tømme latrine og annet avfall over den. Effekten av å kaste ned store mengder mykt, organisk materiale var at kroppen nærmest ble polstret – og i viss grad beskyttet mot tyngden fra de store, fallende steinene.
Naturlig kløft blir borgens brønn
Det som under borgtiden ble benyttet som brønn, er egentlig en naturlig formasjon i det ganske porøse berget med naturlig tilsig av vann. Kløften som er vifteformet i øst–vestlig retning, har opprinnelig vært større enn slik den fremstår i dag. I østre del går det naturlige terrenget opp og avgrenser kløften, noe som bidrar til at vannet samles i forsenkningen. Vi oppdaget at det i samme skråning som bygningssteinene lå, også fantes flere kraftige stående trestolper, og spor av liggende plank som vi tolker som del av den opprinnelige brønnkonstruksjonen. Vår tolkning er at man under borgtiden la ned mye arbeid i å gjøre den vannfylte kløften mer bruksvennlig. De kraftige stolpene og de liggende plankene kan være rester etter en sleppverkskonstruksjon som har bidratt til å stabilisere den siden der berget ikke lå i dagen. Videre kan hele kløften ha vært tildekket med et tredekke, og vannet kan ha blitt hentet opp fra et hull i dekket.
Hva kan vi si om mannen i brønnen?
Et av de forholdene som gjør mannen i brønnen til et så spesielt og viktig funn, er sammentreffet mellom sagaens beskrivelse og resultatene fra det arkeologiske arbeidet. Av alle de personer og hendelser som er omtalt i sagamaterialet, har det aldri tidligere forekommet at vi på en så konkret måte kan feste fortelling til virkelighet i en dobbel gjenspeiling. At vi i tillegg nå har levningene etter en av dem som var med den gangen, for over åtte hundre år siden, gir oss nesten frysninger. Denne mannen, som var tretti–førti år gammel da han døde, var over gjennomsnittet lang. Han hadde en ganske kraftig benbygning og godt utviklet muskulatur. Med andre ord var han en kraftkar.
Overkroppen lå delvis på ryggen, delvis på siden, med høyre arm klemt inn under kroppen. Lårbeinene var festet til bekkenet, mens underbein og føtter lå i nærmest 90 graders vinkel i forhold til resten av kroppen. Hodet lå et stykke fra den høyre overarmen og med bakhodet opp. Over- og underkjeven mangler, men i det materialet som ble såldet frem fra massene, og fra innholdet i skallen, har vi tenner fra både over- og underkjeven. Det var flere skader på skjelettet og hodeskallen, men det er på det nåværende tidspunkt vanskelig å si om disse har tilkommet før eller etter døden. Hvordan kroppen har havnet i en slik krøkkete posisjon, har vi foreløpig ingen god forklaring på. Vi går ut fra at kroppen og hodet er fra samme hendelse, og at levningene faktisk tilhører samme person, men hvorfor hodeskallen har havnet så langt fra resten av kroppen, er fortsatt et mysterium.
En birkebeiner?
Prof. em. Jan Ragnar Hagland har behandlet sagalitteratur og historiske fakta med utgangspunkt i funnet i brønnen og Sverres saga. Han argumenterer for at opplysningene om den døde mannen i brønnen står som et frittstående element i fortellingen som ellers vektlegger at mennene på borgen fikk grid for livet, det vil si at ingen ble tatt av dage. Hele forløpet synes å ha gått uten kamp eller blodspilling. Hvis man tar utgangspunkt i at hensikten var å ødelegge brønnen som vannkilde, kunne man ha nøyd seg med å fylle den med stein og latrineinnhold, noe som beviselig også ble gjort. Den døde kroppen var i denne sammenhengen et unødvendig element, som mer peker i retning av en ydmykelse på et mer åndelig plan, rettet mot de beseirete.
Så hvor kommer den døde mannen fra, og hvilket menneske hadde så ringe betydning at det etter døden kunne håndteres på en så lite verdig måte? En død uten kirkens seremonier – og dermed fratatt muligheten for evig frelse – var for middelalderens mennesker en skrekkvisjon. Som Hagland også påpeker i sin artikkel, synes det merkelig at den døde som kastes i brønnen med hodet først, ikke omtales med noe tegn på identitet eller tilhørighet når sagaens fortelling om birkebeinernes og baglernes strider for øvrig inneholder stedsangivelser og beskrivelser av hva som skjedde. Flere personer blir nevnt ved navn, med både egenskaper og karaktertrekk. Var vår mann en som ingen kjente? Eller var han en av borgmennene som hadde dødd på borgen i forkant av hendelsen, og som av praktiske grunner ikke kunnet føres til vigslet jord, og som ble glemt når borgmennene fikk gå? Eller var det et lik som allerede var blitt ført ut av fellesskapet og tatt med av baglerne fra retterplassen ved Steinberget på veien opp til borgen?
Omstendighetene rundt mannen i brønnen fascinerer oss. I dag er skjelettmaterialet innlemmet i NTNU Vitenskapsmuseets samlinger, og det vil være gjenstand for videre undersøkelser i håp om å finne ut hvor denne mannen stammer fra og hva slags livsvilkår han har hatt – birkebeiner eller ikke birkebeiner.
Borgerkrigstiden
Borgerkrigstiden var en periode med innbyrdeskriger i Norge som startet etter Sigurd Jorsalfares død i 1130. Stridighetene dreide seg hovedsakelig om hvem som skulle være konge i det samlede Norge.
Det foregikk krigføring mellom ulike opprørsflokker og politiske grupperinger, deriblant baglerne og birkebeinerne, som samlet seg om ulike tronpretendenter. Striden førte blant annet til raseringen av kong Sverres borg på Steinberget i 1197.
Borgerkrigene tok ikke slutt før det siste opprøret ble slått ned av birkebeinerkongen Håkon Håkonsson i 1240.