En handelsreisendes død
Ikke mindre enn fem sikre, og tre mulige graver ble avdekket i en gravhaug som lå like ved E6 i Sørlia i Steinkjer! I dag er det er svært sjelden at gravhauger av denne størrelsen blir frigitt og utgravd. Da undersøkelsen startet i 2001 var spenningen stor for alle.
Den eldste graven i haugen var en kvinnegrav fra romertid, datert til ca. 150 e.Kr. Den mest prangende og rike graven var likevel vikingtidsbegravelsen i toppen av haugen. Det er deler av denne graven som skal presenteres her. Det som var ekstra spesielt, var at man hadde tatt i bruk en eldre gravhaug som hadde vært brukt flere ganger før. Den siste begravelsen, en båtgrav, ble satt ned i en utbygd versjon av den eldre gravhaugen.
Av båten var kun klinknaglene igjen. Den dødes kropp fantes det heller ingen rester av. Men den døde hadde en rekke fl otte gjenstander med på reisen til etterlivet – en reise han skulle gjøre i egen båt. To skjold var plassert ved hver sin ende av liket, et ved hodet og et ved føttene. Sverdet hadde han liggende i hoftehøyde – det var prydet med sølvtråder. Ellers hadde han øks, spyd, et kogger med pilspisser og en kniv å beskytte seg med. I tillegg hadde han et bryne til å slipe våpnene, et ildstål og flint for å gjøre opp ild. Av prydgjenstander ble det funnet tre glassperler, en ringnål og rester av et blått glass. Likevel var den flotteste gjenstanden en skålvekt av bronse, nedlagt i et lite skrin.
Skålvekten var i svært god stand til å ha ligget i jorda i over tusen år. Skålene var ornert med tre konsentriske sirkler i bunnen og på undersiden. I tillegg var den prydet med en femdelt passer-rose i bunnen av skålene, samt bittesmå triangulære stempeltrykk på rosens «blader». Kjedene som vektskålene har hengt opp i, var laget av en tynn kobbertråd snodd i to løkker med en horisontal tvinning mellom lokkene og festet i skålene med sammenknepne ringer. En hel del av kjedene har overlevd over 1000 år i jorden.
Vekten har vært sammenleggbar, noe vi ser på vektarmen som er leddet mot et midtstykke. Ytterst har vektarmene vært profilerte mot kjedefestene. Denne delen var ikke bevart. Vektgaffelen, den delen som har holdt vekten oppe, har vært pyntet med en figur i enden. Dessverre ser vi kun rester av denne i dag, og kan dermed ikke si med sikkerhet hvordan den har sett ut.
Når de ikke var i bruk, ble denne typen sammenleggbare vekter ofte oppbevart i et etui med skålene lagt pent oppi hverandre. Et slikt etui av bronse er funnet på Tøndel i Bjugn og på Borgsåsen i Levanger. Vi kjenner også til at de kan ha blitt oppbevart i skinnfutteral, slik som skålvekten fra Vold i Overhalla som hadde bevart et futteral av reinsskinn med hårene på. Skålvekten fra Lø ble trolig nedlagt i graven i et lite skrin, men kun naglene av dette ble gjenfunnet under utgravingen.
Skålvekter funnet i Midt-Norge
Det er gjort 17 sikre funn av skålvekter i Vitenskapsmuseets distrikt. Flere er i svært dårlig forfatning, det er fordi de opprinnelig er formet av svært tynne og skjøre skåler. Tynne bronseskåler forvitrer lett i jorda, det samme gjelder kjedene. Derfor har vi flere eksempler der kun vektarmen er bevart. Likevel er det mulig å se at flere av skålvektene er svært like. Kun tre av skålvektene skiller seg vesentlig ut fra de resterende, og vil ikke bli videre beskrevet her.
De resterende 14 skålvektene har vesentlige likhetstrekk, og trolig stammer alle fra Storbritannia. Det er likevel en del variasjon i utformingen. Vektskålene til Lø-vekten er festet med tre fine kjeder av tynn kobbertråd, som samles i en slags «klokke» eller hatt med tre armer, en for hvert kjede. På toppen av denne er det en ring som toppkjedet går ut fra. Vektarmen er enkel i formen, med svak profilering i endene og ingen dekor på midtstykket. Gaffelen som har holdt vekten oppe, kan tolkes som en stilisert menneskekropp, og vektskålene er fortinnet for å gi en blankere overflate. Dette er karaktertrekk som peker mot en britisk opprinnelse.
På gården Setnes i Rauma er det funnet en skålvekt som er svært lik Lø-vekta. De må stamme fra samme område, selv om Setnes-vekten har vektskåler av tynt bronseblikk, mens Lø-vekta antagelig er støpt. Ellers er dekoren oppi vektskålene litt forskjellig, men kan sees som variasjon over ett og samme tema.
Minst fem av de andre vektene i vårt område har store likhetstrekk, som skiller dem noe fra Setnes- og Lø-vekta. Disse fem er noe mindre og har sterkere profilering ytterst på vektarmene. Midtstykket er sekskantet og er dekorert med stempelornering. Gaffelen er flat øverst, og har generelt en annen utforming enn de to første. Det er likevel mye som tyder på at også disse stammer fra Storbritannia.
Minst fem av de andre vektene i vårt område har store likhetstrekk, som skiller dem noe fra Setnes- og Lø-vekta. Disse fem er noe mindre og har sterkere profilering ytterst på vektarmene. Midtstykket er sekskantet og er dekorert med stempelornering. Gaffelen er flat øverst, og har generelt en annen utforming enn de to første. Det er likevel mye som tyder på at også disse stammer fra Storbritannia.
Vektlodd – både funksjonelt og vakkert
For å kunne benytte skålvektene til veiing, har man brukt en form for vektlodd. Disse har trolig hatt en standardvekt for å kunne sikre en trygg og rettferdig handel. Likevel er det ikke funnet mange vektlodd fra Midt-Norge – kun 19 vektlodd med datering til vikingtid er kjent fra dette området. Noen av disse er funnet i graver med skålvekter, men de fleste representerer det eneste av vektutstyr i graven. Det kan være fordi skålvektene var sjeldne, mens vektloddene kunne produseres lokalt. Det var nok ikke hvem som helst forunt å få med en kostbar skålvekt i graven.
De fleste vektlodd er av bly eller av jern, med en bronsekappe. De er ofte nokså likt utformet. Siden de er så små, er det grunn til å tro at mange har forvitret gjennom årene. Likevel er det også noen vektlodd som skiller seg fra andre. Et vektlodd fra Solstad nordre i Skaun var påsatt et keltisk beslag. Beslaget hadde opprinnelig en annen funksjon, men ble fraktet til Norge og brukt som dekor på et lodd. Loddet er funnet ikke langt fra Vigdal gård, der det er funnet skålvekt i en grav.
Det vakreste vektloddet fra perioden i våre samlinger stammer fra Setnes i Rauma, fra samme grav som skålvekten. Loddet er av bly, med en kappe av forgylt bronse. Det har form som et firefotet dyr med slangelignende kropp, potelignende lemmer med klør og lang hals. Det gapende hodet biter over dyrets egen kropp, og halen stikker fram mellom beina. Trolig er det en løve, tilpasset irsk stiltradisjon.
En handelsreisendes død
Vektutstyr i graver blir gjerne assosiert med handel. Det er som sagt langt vanligere å finne vektlodd i graver, trolig fordi selve vektene var så verdifulle at de gikk i arv eller var knyttet mer til en posisjon enn til person. Dermed ser vi at de som fikk med seg en vekt i graven også gjerne har annet svært rikt gravgods, gjerne også importgjenstander. Gjenstandene kan de selv ha ervervet gjennom handel eller plyndring i Storbritannia, eller det kan være handlet gods her hjemme. Det er likevel mest sannsynlig at de som har fått vektutstyr i graven, og spesielt de som har fått selve skålvektene, har hatt en sentral posisjon i den lokale handelen. De aller fleste gravene med vekter i Norge er funnet langs ferdselsveier, primært sjø og store elver. Det har trolig vært snakk om personer som har hatt kontroll med handelen på oppdrag fra kongen/storhøvdingen. Dette understøttes av at det ofte er funnet gjenstander prydet med sølv i de samme gravene, noe vi kjenner igjen fra sagaene som æresgaver fra kongen til hans menn.
Men også kvinner er begravd med vektutstyr. I hvert fall tre av de midtnorske gravene med skålvekter stammer fra rike kvinnegraver. Det er mulig at også kvinnene var delaktige på ett eller annet vis i vikingtidens handel. Funn av mye vektutstyr rundt Kaupang i Vestfold tyder på at, og også det faktum at flere av gravene med vekter og vektlodd her i Midt-Norge ligger i nærheten av handelssteder som Steinkjer og Levanger.
Vektene har, i tillegg til å være et redskap, også vært en tydelig markering av den posisjonen eieren av vekten har hatt. Det er antagelig årsaken til at vektene gjerne er funnet i etuier som kunne bæres på klesdrakten. Man hadde da mulighet til å ta med seg vekten på en enkel måte, samtidig som man fikk synliggjort sin posisjon i samfunnet. Med det fantastisk flotte håndarbeidet som ligger bak utformingen av disse skålvektene er det ikke rart om folk ble stumme av beundring – det blir vi jo den dag i dag.