Arkeologi på Svalbard
De siste tiårene har et varmere klima ført til at økt erosjon langs kystlinjen truer mange kulturminner på Svalbard. I tillegg er arkeologene bekymret for at permafrostens konserverende virkning på arkeologiske kulturminner er i ferd med å bli borte. Sysselmannen på Svalbard har derfor gjennomført flere arkeologiske utgravinger av erosjonsutsatte graver den siste tiden, for å sikre at viktige funn ikke går tapt.
Vesteuropeisk hvalfangst på 1600−1700-tallet
Svalbard ble oppdaget i 1596 av en nederlandsk ekspedisjon som forsøkte å finne nordøstpassasjen fra Europa og over til det østlige Asia. Ekspedisjonen endte som kjent med nyoppdaget land, Spitsbergen, og historien er i dag kjent gjennom nedtegnelsene til Willem Barentsz, som selv døde under ekspedisjonen.
I årene etter oppdagelsen ble det rapportert om store mengder hval, sel og hvalross rundt øygruppen. Samtidig var det stor etterspørsel etter hval- og selprodukter i Europa, og de største sjøfartsnasjonene fattet raskt interesse og begynte å drive hvalfangst i området. Kampen om ressursene førte imidlertid til rivalisering mellom nasjonene. Spesielt preget konflikten mellom Nederland og England Svalbards tidlige historie, men også Danmark-Norge, Frankrike, Spania og Tysland var med i konkurransen.
Det er fortsatt bevart et rikt kulturmiljø etter den vesteuropeiske hvalfangsten på Svalbard. Spesielt i Smeerenburgfjorden, i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, finnes det en rekke kulturminner. Typiske spor er rester av spekkovner etter oljeforedlingen, tufter etter hvalfangernes boliger samt store gravfelt som vitner om at hvalfangsten var forbundet med høy dødelighet
I første halvdel av 1600-tallet foregikk fangsten kystnært, og foredlingen av oljen ble gjort på etablerte landstasjoner. Smeerenburg er en kjent nederlandsk hvalfangststasjon fra denne perioden. Fra midten av 1600-tallet trakk grønlandshvalen ut fra fjordene og ut i åpent hav. Samtidig ble teknologien endret, slik at også fangsten foregikk lenger ute i havet. Landstasjonene mistet derfor sin betydning, men tradisjonen med å begrave sine døde på de etter hvert så veletablerte gravfeltene i området fortsatte likevel. Likneset er kjent som et av Svalbards største gravfelt, som med over to hundre registrerte graver vitner om at hvalfangsten var en dødelig profesjon.
De velbevarte gravfunnene som ble avdekket på 80-tallet utgjør i dag et sjeldent og verdifullt kildemateriale. Ingen andre steder er det funnet tilsvarende ansamlinger av velbevarte klær, gjenstander og skjeletter som kan gi kunnskap om helse, levevilkår og utrustning var for de vesteuropeiske hvalfangerne på 1600-1700-tallet. Alle foto: Svalbard museum
Unike bevaringsforhold i permafrosten
På 1980-tallet ble det gjennomført flere arkeologiske undersøkelser i Smeerenburgfjorden og omegn – av både norske, nederlandske og danske arkeologteam. Det ble åpnet en betydelig mengde graver i området, blant annet på Likneset, Smeerenburg, Ytre Norskøya og Danskøya, til sammen 92 stykker. Resultatene fra disse undersøkelsene var svært oppsiktsvekkende, fordi levningene, klærne og utrustningen som ble funnet i de 200-400 år gamle gravene, var svært godt bevart.
På skjelettene ble det funnet bevarte rester av bløtvev som hud, hår, hjerne og innvoller. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at klærne disse personene var blitt gravlagt med, fortsatt var i svært god stand. Levningene ble ofte funnet med fullt utstyrte klesdrakter, blant annet ytterjakker, bukser, luer, hatter, strømper og tepper i ull og vadmel, samt undertøy i lin. Fargene i tekstilene var også intakte, noe som er uvanlig. I tillegg til skjelettet og klærne den døde ble gravlagt i, fant man en del krittpiper, skår fra glassflasker og keramikkrukker, samt verktøy. Personlige eiendeler som beinkammer, børseflint og øreringer ble også funnet i gravene.
De velbevarte gravfunnene som ble avdekket på 1980-tallet, utgjør i dag et sjeldent og verdifullt kildemateriale. Ingen andre steder er det funnet tilsvarende ansamlinger av velbevarte klær, gjenstander og skjeletter som kan gi kunnskap om hvordan helse, levevilkår og utrustning var for de vesteuropeiske hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet.
Det er tidligere gjort noen få undersøkelser av materialet fra disse utgravingene, blant annet osteologiske analyser av skjelettene samt studier av tekstilene fra Danskøya. Utover dette er det ikke publisert særlig forskning på hvalfangermaterialet, til tross for at gravene utgjør et betydelig kildemateriale. Unntaket er en nylig publisert omfattende studie av de nederlandske tekstilene som ble utgravd på 1980-tallet, av Sandar Y. Comis.
Konsekvenser av et varmere klima
De gode bevaringsforholdene i hvalfangstgravene skyldes det kalde klimaet og permafrosten på Svalbard. Permafrost kommer av at det er mer kaldt enn varmt, slik at bakken er frosset hele året. På Svalbard er permafrosten flere hundre meter dyp, men om sommeren tiner det øverste sjiktet i det som kalles det aktive laget. I praksis fungerer derfor permafrosten som fryser om vinteren og kjøleskap om sommeren, slik at nedbrytingen av levningene i gravene har gått svært sakte.
De siste tretti årene har klimaet på Svalbard imidlertid blitt varmere, og forskerne har målt betydelige temperaturendringer i luften og i permafrosten. Et stadig varmere klima gjør at det aktive laget i permafrosten tiner både dypere ned og i en lengre periode på sommeren. Dette fører til at bakterielle endringer og sopp påvirker og øker nedbrytningsprosessen til biologisk materiale. Dermed skyter nedbrytingen fart på sommeren, før den bremses igjen når kulda setter inn. Selv små temperaturendringer gjør at nedbrytingen eskalerer, noe som får store konsekvenser for det arkeologiske materialet.
En annen viktig effekt permafrosten har, er å stabilisere grunnen. På Svalbard er det mye løsmasser, og løs sand og jord eroderer lett. En av konsekvensene ved at klimaet blir varmere, er at erosjonen øker hurtigere langs kystlinjen. Dette får svært alvorlige følger for kystnære kulturminner, og har ført til at mange viktige kulturminner på Svalbard nå er i ferd med å ødelegges av stranderosjon, jordsig og jordras.
Endrede bevaringsforhold
Økt stranderosjon har de siste årene ført til et større behov for nye arkeologiske undersøkelser. Dette er bakgrunnen for at Sysselmannen nylig har gjennomført to nye arkeologiske utgravinger av hvalfangergravene i Smeerenburgfjorden, på Likneset (2016) og på Smeerenburg (2017). Formålet har vært å sikre et viktig kildemateriale før det går tapt. I tillegg har vi ønsket å undersøke hvorvidt endringene i permafrosten har hatt effekt på gravmaterialet.
Disse nylige undersøkelsene viser at nedbrytingen i gravene har eskalert betydelig de siste tretti årene. I gravene er det nå bare skjelettene som er bevart. Sammenlignet med de velbevarte klesdraktene som ble avdekket på 1980-tallet, finner vi nå bare små fragmenter av tekstiler. Spesielt på Likneset har vi et svært godt sammenligningsmateriale (1986 vs. 2016). Ettersom gravene ligger på samme område av feltet, kan vi anta at de stammer fra samme periode.
Observasjonene vi har gjort under de siste årenes utgravinger, underbygger sånn sett budskapet i klimaforskningen, og vi ser tegn på at permafrostens konserverende virkning på arkeologiske kulturminner er i ferd med å bli borte. Dette betyr at nedbrytingen av gravmaterialet nå går hurtigere enn tidligere, og den vil trolig eskalere ytterligere.
En videre konsekvens av dette er at også skjelettene kan være borte om noen tiår. Dette er i seg selv en naturlig prosess, og vil ikke være utløsende for en arkeologisk utgraving. Det er verken ønskelig eller realistisk å grave ut alle graver på grunn av naturlig nedbryting eller erosjon. I tillegg er det en rekke etiske problemstillinger som må vurderes i den forbindelse. Hvalfangergravene utgjør likevel et unikt kildemateriale for denne perioden, og vi står overfor viktige valg knyttet til hvordan vi skal forvalte disse kulturminnene i fremtiden.
Et arkeologisk puslespill er i gang
Skjelettene er i dag vår viktigste kilde til kunnskap om de vesteuropeiske hvalfangernes liv. Selv om vi sitter på et betydelig kildemateriale, er det gjort lite forskning som svarer til dets fulle potensial, og vi har behov for å vite mer. Sysselmannen jobber derfor med å utvikle et faglig program for hvalfangstmaterialet. Dette skal sammenstille nåværende kunnskap om perioden, og samtidig peke på hvor vi skal prioritere fremtidige utgravinger.
Vi vet for eksempel at mange av gravfeltene på Svalbard er godt representert av datidens største sjøfartsnasjoner, spesielt England og Nederland. Likevel har vi begrenset kunnskap om bruksperioden og organiseringen av de enkelte gravfeltene. Sjøfarten var også en internasjonal arbeidsplass, og vi vet lite om hvem som faktisk ligger i de enkelte gravene, hvilke nasjoner og arbeidsgivere som er representert.
De osteologiske analysene som er gjort på skjelettene, kan fortelle oss om hvalfangernes kjønn og helsetilstand. Alle skjelettene er kjønnsbestemt menn. Alderen varierer fra svært unge tenåringsgutter til godt voksne menn. Sykdomsbildet som observeres på skjelettene, tegner et dystert senario, og viser at mange har vært svakelige og underernærte helt fra barndommen av. Skjelettene har også tegn på slitasje og skader etter hardt arbeid, og ikke minst hull i tennene etter krittpiperøyking.
Åtti prosent av skjelettene har mørke flekker på beinene, noe som forteller om gjentatte angrep av skjørbuk. Dette er en snikende sykdom forårsaket av mangel på vitamin C, og den fører til indre blødninger og til slutt død. Vi antar at skjørbuk har vært den vanligste dødsårsaken til hvalfangerne. Det tar imidlertid noe tid før symptomene inntreffer, og vi antar derfor at de fleste var underernærte allerede før fangstsesongen startet.
Ny forskning under oppseiling
Med nye vitenskapelige analyser har vi nå mulighet til å oppnå mer nøyaktig kunnskap om hvalfangerne på Svalbard. Ved å gjøre DNA- og isotopanalyser av skjelettene kan vi få mer presis informasjon om en persons liv fra barn til voksen. Disse metodene krever at man tar små prøver fra tenner, ribbein og leggbein.
De seks skjelettene som nylig ble gravd frem på Likneset og i Smeerenburg, er nå i ferd med å undersøkes med DNA- og isotopanalyser. Formålet er å få ny kunnskap om individene som var gravlagt her, gjennom svar på konkrete spørsmål om kjønn, opphavssted, helsetilstand, diett og forflytningsmønster.
Isotopanalyser kan blant annet fastslå hvor de enkelte hvalfangerne opprinnelig kom fra. Dette fungerer ved at stoffer fra vannet de drakk og maten de spiste, er lagret i skjelettet. Dermed får vi informasjon om både opphavssted og hvor de har flyttet gjennom livet. Tidligere undersøkelser har vist at noen hvalfangere har vært på Svalbard flere sesonger. Vi kan også få opplysninger om hva slags kost de hadde tilgjengelig som barn. Slike analyser gjør det mulig å følge hvalfangernes helseutvikling over tid, om de som barn hadde bruddskader eller mangelsykdommer som følge av sult.
Undersøkelser av DNA gir kunnskap om menneskenes biologiske historie. Her kan vi finne ut om hvalfangerne var i slekt med hverandre. Vi kan spore det genetiske opphavet til folkegrupper og sammenligne dette med variasjon blant befolkningen i Europa.
Resultatene fra de siste årenes undersøkelser er enda ikke ferdig bearbeidet, men vi kan avsløre at det vil komme spennende resultater i løpet av høsten, hvor vi vil kunne redegjøre mer detaljert om de enkelte individene. Skjelettene og det rike gravmaterialet fra Svalbard belyser en viktig del av europeisk samfunnsliv og handel fra 1600- og 1700-tallet. Når analysene fra beinprøvene kobles til gjenstander og skriftlige kilder, gir dette grunnlag for ny kunnskap som bringer oss tettere på hvalfangerne og det livet de levde på Svalbard og i deres europeiske hjemland.
Hvis du vil holde deg oppdatert om dette arbeidet på, kan du følge oss på Facebook-siden «Arkeologi på Svalbard». Tilnærmet alle funnene fra hvalfangsttiden oppbevares på Svalbard Museum, og er tilgjengelig på digitaltmuseum.no.
Kulturminneforvaltning på Svalbard
På Svalbard er vern av kulturminner regulert i svalbardmiljøloven. Alle løse og faste kulturminner fra tiden før 1946 er automatisk fredet, og har en sikringssone på hundre meter i alle retninger. I tillegg er alle spor etter menneskegraver automatisk fredet, uansett alder. Det samme gjelder skjelettrester på slakteplasser for hvalross, hval og isbjørn. Sysselmannen på Svalbard er regional kulturminnemyndighet på Svalbard, og har ansvaret for registrering og overvåkning av automatisk fredete kulturminner. Sysselmannen har også ansvaret for planlegging og gjennomføring av arkeologiske utgravinger, samt forvaltning av fredet gjenstandsmateriale. Svalbard Museum har delegert ansvar for å ta vare på alle kulturhistoriske gjenstander fra øygruppa. Svalbard Museum bistår også Sysselmannen ved arkeologiske utgravinger og annet kulturminnefaglig arbeid. Riksantikvaren er overordnet direktorat for kulturminneforvaltningen på Svalbard.