Gjesteloftet på Stiklastadir

Stiklestad Nasjonale Kultursenter har i over 10 år bygget opp Middelaldergården Stiklastadir som en arena for formidling av liv og historie i overgangen mellom det førkristne samfunnet og kristen middelalder. I 2009 stod et rekonstruert langhus fra vikingtid ferdig, og våren 2016 ble Gjesteloftet, en middelalderbygning i to etasjer, åpnet for publikum. Kanskje er det 700 år siden sist det ble bygget et slikt loft?

Siden vi er på Stiklestad, er det kong Olav Haraldsson historiene dreier omkring. Ett år etter sin død på Stiklestad ble han erklært som helgen av biskop Grimkjell. Som Olav den Hellige, eller Sankt Olav, ble han nå en viktig brikke i arbeidet med å etablere Norge som et kristent rike etter europeisk mal, med en sentralisert kirke og kongemakt. På vår rekonstruerte middelaldergård ønsker vi å gi publikum et innblikk i hvordan folk før og etter Olavs død på Stiklestad i 1030 handlet, levde og tenkte – i det som nok også i samtida ble opplevd som ei tid med store religiøse og politiske forandringer.

Stiklastadir

På gården Stiklastadir troner langhuset fra vikingtid på bakketoppen. Det utgjør ramma om historiene vi forteller om jernaldersamfunnet, der høvdinger gjennom uminnelige tider styrte sine små riker og haugla sine døde forfedre ved gårdstun og veifar. Her levendegjøres hvordan religion og maktutøvelse kan ha foregått i århundrene før landskapet som vi i dag kaller Norge, ble samlet under én konge og én gud. I hallen samles folk til god mat og drikke. Her står de gamle gudene, og her knyttes allianser mellom høvdinger og bønder gjennom drikkelag, diskusjoner og gaver.

Gjesteloftet

I 2012 gikk vi i gang med planlegginga av det neste store byggeprosjektet på gården, Gjesteloftet. Det middelalderske loftet ble valgt ut som den bygningen som vil gi en god ramme for fortellingene om den nye tida. Om middelaldersamfunnet, om undrene som skjedde etter at kongen var drept, om helgenkåringa, om bygginga av kirker og om pilegrimer som strømmet til Stiklestad og Nidaros.

Et loft er en bygning i minimum to etasjer, som vi i Norge nokså sikkert kan spore tilbake til 1100-tallet. Loftet er en tydelig representant for byggeskikken i tidlig kristen middelalder. Det var trolig det første huset på gården som ble oppført i to etasjer, og det var middelaldergårdens gjeste- og representasjonshus. I dag er middelalderloftene mest kjent fra de indre fjell- og dalbygdene i Sør-Norge. Fra vårt område, Innherred, kjenner vi dem kun fra skriftlige kilder. I et diplom av 13. mars 1334 nevnes det at sysselmannen og en rekke menn er samla i «lofzstafuunni a Haughi» (loftstua på Haug), og i Aslak Bolts jordebok nevnes det at loftstua på Gjørv på Inderøy i 1307 ble gitt til korsbrødrene i Nidaros.

Det er ennå ikke funnet noe som bekrefter at loftene har hatt ildsted, og vi kan derfor anta at de stort sett har vært til sommerbruk. Men når kildene nevner loftstua, kan det tyde på at vi har å gjøre med en variant av loft som også hadde ildsted, da stue som regel betegner et bygg med ildsted. At mennene var samlet i loftstua på Haug i første halvdel av mars, kan jo tyde på at det var mulig å få både litt lys og varme i rommet på denne tida av året, og dermed et noe triveligere møte.

Det disse kildene fastslår, er at det fantes toetasjes bygg på gårder på Innherred på første halvdel av 1300-tallet.

At loftet var et viktig statussymbol, ser en både på husenes form, den omsorgen som ble lagt i tømmerbehandlingen, og den dekorative utsmykningen. Loftene fantes i minst to hovedvarianter, og den vanligste hadde ett rom i hver etasje. Vårt gjesteloft er av den andre kategorien, et langloft med to rom i hver etasje.

Funksjonen til loftene var i all hovedsak lager i første etasje. Den ble ofte kalt buret, og her kunne både klær, tekstiler og mat som korn, kjøtt, fisk, rotgrønnsaker og andre verdifulle varer oppbevares bak ei låst dør. Det var imidlertid andre etasje som ga loftet navn og hadde størst prestisje. En utvendig trapp førte hit, og det var som oftest en svalgang rundt tre sider eller alle fire sidene av loftsrommet. Her var det veggfaste senger og benker, og et langbord eller ringbord. Andre etasje ble ofte brukt som gjesterom for besøkende og som finstua på gården. Her kunne selskap som dåp, bryllup, begravelse og andre gjestebud holdes, og – som kilden over forteller – her kunne viktige møter holdes.

Et loft er ikke det samme som et stabbur, selv om det ikke alltid er lett å se forskjell. Er det utvendig trapp, er det som regel et loft. Gjestene skulle ikke behøve å gå gjennom matbua i første etasje med fristende skinker og flatbrød for å komme seg opp på soveloftet. Stabburet har innvendig trapp, noe som er mest praktisk når huset kun skal brukes som lagerhus. Da kunne buret låses med bare én nøkkel.

Byggeprosessen

I januar 2014 ble syllstokkene til Gjesteloftet felt i hverandre i tømrehallen vår (hele loftet er tømret opp innendørs, og så demontert og flyttet ut). Før vi var kommet så langt, krevdes det imidlertid en del forarbeider. Vi måtte avgjøre hvordan loftet skulle se ut, og hvor stort det skulle bli. Vi måtte beregne mengder og dimensjoner på tømmer, og så måtte vi skaffe dette tømmeret til veie. Og ikke minst måtte vi som skulle stå for tømringa, lære oss lafting slik det ble gjort i Norge for over 700 år siden.

Første del av prosessen, planlegging og tegning av bygget, stod Eskil Følstad for. Han tok utgangspunkt i bevarte loft fra middelalder, hentet ulike elementer fra disse og tegnet de første utkastene til bygget. Dette ble så utgangspunkt for en modell i tre. Planlagt størrelse, tegningene og modellen har ligget til grunn for beregning av virkesbehov og dimensjoner. Modellen var også svært nyttig i startfasen, men underveis i bygginga ble det gjort såpass store endringer at det ferdige bygget i dag er nokså ulikt modellen.

Hele loftet er oppført i furu, og den ble hentet lokalt i Verdal. Mye av tømmeret ble spesialplukket med hensyn til dimensjoner og kvaliteter. Tømmeret ble hele tida plassert i bygget etter kvalitet. Det beste på vær- og fuktutsatte steder, det dårligere på indre konstruksjoner og i le for været.

I Norge finnes et omfattende tilfang av ulike lafteteknikker, eller som vi sier i Verdal; ulike knuter. Gjesteloftet på Stiklastadir er laftet i en teknikk som tilhører den eldste tradisjonen i Norge, og som man i hovedsak kjenner fra tida før svartedauden. Den går som oftest under betegnelsen findalslaft (av norrønt fyrnðar = fortidslaft), og gjorde trolig sitt inntog i Norge i slutten av vikingtida, slik det framgår av de arkeologiske kildene, særlig fra middelalderbyene.

Vi har i hovedsak vært tre personer som har tømret opp loftet samt stått for innredning og skjæring av dekor: Øystein Viem – kunstner og smed, Kai Johansen – treskjærer, og undertegnede – som er arkeolog. Altså ingen tømrere! I arbeidet med å finne fram til de riktige lafteteknikkene, og å lære oss disse, fikk vi verdifull hjelp av tradisjonshandverker og universitetslektor ved NTNU, Roald Renmælmo. I samråd med ham bestemte vi oss for å bruke to ulike lafteknuter i bygget. I første etasje en enkel knute som ligner på de som tidlige er funnet under utgravinger i Trondheim. På svensk heter den rännknut, på norsk kan vi nok kalle den en enkel findalsknute. I andre etasje, når vi var litt mer vant med tømringa, gikk vi over til en mer avansert findalsknute med skjulte kinninger. Vi valgte å tømre med en ovalformet stokk, blant annet med bakgrunn i de dimensjonene vi hadde tilgjengelig på tømmeret.

Ser vi på de bevarte byggene fra 1200–1300-tallet, finner vi ulike varianter av både knuter og stokkform. Mange loft og årestuer er tømret i slanke rundstokker, som har lite avsmalning fra rot til topp, og en svært fint bearbeidet overflate. Samtidig er det tømret bygg i større tømmerdimensjoner, men da med stokker som er formet ovale i tverrsnittet. Et flott trøndersk eksempel på dette er den såkalte Jutulstua fra Uv i Rennebu.

Med øks og skjøve

Ulike tiders teknologi gir ulike verktøyspor. For å gjenskape verktøysporene vi har funnet på originale bygg, har vi fått kopiert redskaper vi mener kan ha laget disse sporene. I hovedsak har vi fått laget kopier av økser (blant annet et funn fra Vuku i Verdal) og skjøver (pjåler), som gir spor som ligner dem vi finner på middelalderbygg. Med kopiene av den lokale øksa har vi forsøkt å rekonstruere såkalt spretteteljing eller glepphogging. Vi har gode erfaringer etter å ha brukt øksene jevnlig i over to år, og vi begynner å få til hoggespor som kan ligne på dem som finnes på originalene, selv om vi er milevis fra presisjonen til middelalderens tømrere. De vokste opp med øks i handa og generasjoners erfaringer i ryggen.

Skjøve (skavjern, pjål) er høvelens forgjenger her i Norge, og svært effektiv og lett å jobbe med. Til høvling av kløyvd og økset material med ujevn overflate er skjøva langt å foretrekke framfor høvel, da den fjerner ujevnheter mye raskere. I middelalder var skjøva svært mye brukt, og sporene etter den finnes på veggstokker, taktro, golvbord og innredning. I tillegg har vi fått laget profilerte skjøver – for å gjenskape en dekor som i stor grad går igjen på bygg fra middelalderen, både på tømmer og interiør.

Å arbeide med kopier av økser og annet verktøy over tid er svært verdifullt for å forstå fortidige arbeidsprosesser og tidsbruk, og for å utvikle presisjon og ferdigheter. Et prosjekt som dette har gitt oss en unik mulighet til det.

Dialogbasert problemløsning

Alle løsninger i bygget er basert på dialog mellom håndverkerne og kilder som stående bygg, litteratur og erfarne tradisjonshandverkere. Dette gjør at prosessen har gitt oss verdifull innsikt i det å tenke konstruksjoner og å forstå fortidas løsninger. Siden vi kun hadde en enkel skisse og modell å forholde oss til, måtte vi hele tida søke i ulike kilder for å finne detaljer knyttet til konstruksjonsmessige løsninger og utforming av ulike deler av bygget. Vi hadde på forhånd vært på en liten studietur og sett på bevarte loft i Numedal, Hallingdal og Lom. Da studerte vi ulike detaljer på byggene, tok mål og fotograferte. En annen kilde vi brukte svært mye, er Arne Bergs seksbindsverk Norske tømmerhus frå mellomalderen.

Kanskje har prosessen lignet litt på fortidig byggeprosess, der ikke alt er gitt i detalj på forhånd, men der byggene blir til i et samspill mellom mange ulike faktorer. Dette kan være faktorer som erfaring og dialog mellom handverkerne, behovene på gården, lokal tradisjon og tilgjengelig teknologi, og tilgjengelig tømmer og øvrige ressurser på gården.

Velkommen!
Gjesteloftet på Stiklastadir er allerede blitt et populært bygg for formidling, selskaper og overnattende pilegrimer, og fyller intensjonene vi hadde med å bygge det. Her kan opptil 25 personer samles til engasjerende formidling og god mat med utgangspunkt i middelalderens oppskrifter.