Seterbruket hadde en svært sentral plass i det førindustrielle jordbruket, og over store deler av landet utgjorde det en helt nødvendig del av den tradisjonelle gårdsdriften helt frem til første halvdel av 1900-tallet. Fra skriftlige kilder vet vi at seterbruket går tilbake til middelalderen, og i deler av landet er det påvist tuftekomplekser tolket som setre fra langt tilbake i jernalderen. Man har også antatt at vikingene tok med seg seterbruket når de koloniserte øyene i vesterled. Like fullt vet vi svært lite om hvordan det har utviklet seg gjennom forhistorien. I det følgende skal jeg se nærmere på hvor langt tilbake vi kan strekke denne driftsformen i Møre og Romsdal, hvordan den har utviklet seg, og om det har vært forskjeller mellom ulike deler av fylket.
De fleste av oss har en klar oppfatning av hva en seter er, til tross for at seterbruket har antatt mange ulike former også i de siste århundrene. Landbrukshistorikeren Lars Reinton har definert seterbruk som når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine på sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til levemåten på den faste bustaden (garden). Men hva vet vi egentlig om setrene i forhistorisk tid? Kan en slik definisjon også være relevant for bruken av seterlandskapet i jernalder og middelalder? Hva kan arkeologien fortelle oss?
Setra utgjør på mange måter en slags mellomting mellom innmark og utmark – en slags grønn og frodig oase i skog eller fjell. Ettersom setrene var i bruk helt opp til moderne tid, er det ikke gitt at de tidligste strukturene fanges opp ved en vanlig registrering. Setrene hadde ofte innhegnede slåttevoller som var både ryddet og godt gjødslet, men likevel er de sjelden eller aldri blitt registrert arkeologisk. Som verdifulle kulturmiljø, med stort biologisk mangfold, er det kanskje heller ikke ønskelig med slike store inngrep der. Arkeologien på setrene kan dermed sies å utgjøre et kunnskapshull.
Regionale forskjeller
Ut fra registreringer i den nasjonale kulturminnedatabasen
Askeladden synes det å være klare mønster i den geografiske fordelingen av lokaliteter tolket som setre, og som er datert til forhistorisk tid og middelalder. Fra tiden før svartedauden er det i første rekke på Vestlandet at det er påvist tidlige spor etter seterdrift på de historisk kjente anleggene. I noen områder, f.eks. i Sogn, er det også bevart mange ødestøler i fjellet. Disse kan gi et bedre innblikk i hvordan setrene var utformet. På Østlandet finnes det bare noen få anlegg fra denne perioden som er blitt tolket som setre, mens det i Trøndelag og videre nordover er nesten ingen.
Hva skyldes dette mønsteret? Var seterbruket i vikingtid og middelalder i virkeligheten regionalt betinget? Skyldtes dette i så fall de demografiske og topografiske forholdene på Vestlandet, eller bør man heller se seterbruket som en menneskelig strategi og som en økonomisk konjunktur – kanskje på lik linje med fangsten i høyfjellet og jernvinna i øvre dalbygder på Østlandet? Kan det i stedet handle om at sporene etter tidlig seterbruk er vanskeligere å fange opp i områder som domineres av skog, og som kanskje også har blitt ryddet og tatt i bruk som jordbruksland? Kan det skyldes ulike grader av press i seterlandskapet? Eller skyldes det rett og slett ulike fokusområder og faglige interesser innenfor kulturminneforvaltningen, og at man har valgt andre prioriteringer, strategier og metoder i de forskjellige landsdelene?
For å kunne kaste nytt lys over alle disse spørsmålene er det nødvendig med flere tilnærminger, noe jeg er oppmerksom på i mitt ph.d.-prosjekt. Her skal jeg både kartlegge kulturminnebestanden og utbyggingsgraden, men også se nærmere på dagens praksis i ulike museer og fylkeskommuner. Ettersom Møre og Romsdal nærmest er delt mellom to landsdeler, kan dette fylket fungere som et «laboratorium» for å påvise regional variasjon – uavhengig av forvaltningspraksis. Her kan man studere eventuelle forskjeller opp mot ulike faktorer i landskapet og i samfunnet for øvrig.
I løpet av 2021–22 er det gjort en ekstensiv arkeologisk registrering av setervoller over hele fylket, for å supplere de registreringene som allerede er gjort av kulturminneforvaltningen. Disse viser at ulike former for aktivitet i seterlandskapet kan gå langt tilbake i tid i alle deler av fylket, men at det synes å ha gått i bølger – og i takt med mer generelle svingninger i folketall og bosetning.
Det er påvist mindre ekspansjoner både i førromersk jernalder og i yngre romertid-folkevandringstid, men den store eksplosjonen kommer i vikingtid og tidlig middelalder. Denne bølgen viser imidlertid stor variasjon mellom områdene nord og sør for Romsdalsfjorden. I de nordligste delene av fylket er det først i høymiddelalderen at man ser spor etter aktiviteter, og det er først med den siste bølgen – etter pesten og den demografiske nedgangsperioden i senmiddelalderen – at seterbruket synes å slå rot over hele fylket.
De foreløpige resultatene kan dermed tyde på at demografi og topografi spiller en viktig rolle. Det gamle postulatet om at «kua skapte setra», altså at den ble skapt som et resultat av beitepress, kan dermed være styrket, men samtidig bør vi nok ikke helt avfeie den menneskelige aktøren i valget av seterbruket som strategi.
Hva representerer de gamle kulturlagene på historisk kjente setervoller?
Undersøkelsene i Møre og Romsdal har vært gjennomført i form av visuelle overflateregistreringer, med sondering og prøvestikking for å påvise eldre kulturlag, og hvor målet i hovedsak har vært å vise den eldste brukshorisonten. Dette er en effektiv metode som er godt egnet til å påvise automatisk fredede kulturminner, uavhengig av dagens vegetasjon og landskapsbruk, og som kan gi gode statistiske data.
Samtidig gir metoden et noe tynt grunnlag for å si noe mer om karakteren og varigheten av de aktivitetene som er påvist, og om man kan snakke om seterbruk i tråd med Reintons definisjon. I hvilken grad hadde man husvære, og i hvilken grad var det utnyttelsen av beitene som var det primære formålet? Kan man også ha hatt gårder og mer faste bosetninger i fjellet?
I Møre og Romsdal er det påvist og datert noen få tuftekomplekser til vikingtid og middelalder, primært i de sørligste delene av fylket, men de fleste steder er det i hovedsak kulturlag på historisk kjente setervoller vi har å forholde oss til. Dermed er det vanskelig å konkludere med at det er «seterbruket» – som en ferdig definert pakke – som vi daterer ved slike undersøkelser. Kan det i stedet være et alternativ å gå motsatt vei – å starte med de materielle levningene vi har, og i større grad studere kulturlagene på deres egne premisser og ut fra hva de kan fortelle? I stedet for å stille spørsmålet om når seterbruket oppsto, burde vi kanskje stille spørsmål om hva som kjennetegnet bruken av disse lokalitetene til ulike tider og i de ulike bølgene?
Pollenanalyser vitner i flere tilfeller om at disse kulturlagene er knyttet til beite eller slått, men enkelte steder også til jordbruk. Her er det gjerne tykkere kulturlag, og kanskje også røyser, åkerreiner og andre spor etter jordbearbeiding. Andre steder er kulturlagene tynnere, og det kan reises spørsmål ved om det i det hele tatt har vært bebyggelse der. Muligvis kan de representere rydninger eller rene melkeplasser, noe man også kjenner fra nyere tid.
Foreløpige resultater tyder på at det skjedde en viss standardisering i løpet av vikingtid og middelalder, men seterbruket synes også å ha gjennomgått endringer i den neste bølgen – på 1500- og 1600-tallet. Med flere ulike bygningstyper og innhegnede slåttevoller kunne mange setre nå begynne å ligne en gård i miniatyr.
I tillegg til pollenanalyser vil det i det videre arbeidet på feltet være viktig å ta i bruk andre naturvitenskaplige analysemetoder. Er det mulig å si mer om hvilke aktiviteter som har funnet sted til ulike tider, hvilke husdyr som var representert, og om aktivitetene har vært faste eller sesongmessige?
Skjulte strukturer under markoverflaten?
Et annet viktig spørsmål er om kulturlagene på setra også kan skjule spor etter arkeologiske strukturer, som tufter, innhegninger, ildsteder og kokegroper. Kan dette i så fall være en innfallsvinkel til å studere former for forhistorisk seterbruk i regioner som har etterlatt seg færre synlige spor i landskapet? I motsatt fall – skyldes dette at alle slike spor er fjernet eller gått tapt som følge av senere aktivitet? Eller bør vi i utgangspunktet se for oss flyktige og mer sporadiske aktiviteter i seterlandskapet i eldre tid?
I 2022 ble det gjennomført mange undersøkelser med diverse inngrepsfrie metoder – med laser, termisk kamera og ulike typer geofysikk – både for å undersøke potensialet for funn under markoverflaten og for å vurdere hvor anvendbare metodene er under ulike forhold. «Fasiten» kommer imidlertid ikke før denne sommeren, da planen er å gjøre mindre inngrep for å kunne bekrefte og eventuelt datere noen av de mulige funnene. I den forbindelse vil det også gjøres flere naturvitenskaplige analyser av kulturlagene, som en kilde i seg selv. Forhåpentligvis vil disse undersøkelsene ikke bare belyse mulighetene og begrensningene ved ulike metoder, men også kaste nytt lys over seterbrukets opphav og utvikling.
