Eksekusjon av dødsstraffer i statlig regi overtok for den private blodhevnen i løpet av middelalderen. Offentlige henrettelser var en del av den norske rettspraksisen frem til 1876. Selv om dødsstraffer er velkjente fra historiske kilder, er eksekusjonsstedenes navn og plassering sjeldent nevnt. Mange rettersteder er derfor ukjente. Denne artikkelen vil dreie seg om rettersteder, med utgangspunkt i et ubehagelig funn i en sentrumsnær eiendom i Steinberget i Trondheim.
Mistanker om mord
Den 29. januar 1949 kunne avisa Nidaros fortelle at skrekkslagne arbeidere fant menneskebein ved utgraving av en kjeller i villa «Bergslien» i nedre Steinberget. Mistanken gikk umiddelbart ut på hvorvidt man sto overfor en forferdelig forbrytelse som var skjult under husets gulv. Ved nærmere øyesyn var beinrestene imidlertid så morkne at det neppe kunne være tale om noen fersk kriminalsak. Videnskabsselskabets (museets) oppsynsmann Olaf Digre (1906–69) ble raskt tilkalt for å følge opp dette merkverdige funnet. Gravearbeidet ble gjenopptatt under tilsyn, og flere menneskebein kom for dagen. Det var lårbein, deler av kranier og bekkenbein. Noen lå samlet, andre spredt. Over beinrestene, som lå nede på selve berget, var det et dekke med en halv meter løs bergfløss og en brunaktig masse. Museets representant bemerket at det ikke fantes noen løse gjenstander som kunne knyttes til beinrestene. Det som ellers kom for dagen, var at nedhugget i fjellet og en halv meter nede i jorden var det slått inn to runde groper i en innbyrdes avstand på 3 meter. I gropene var det rester av trestokker. Rundt gropene var det nedpresset runde steiner som måtte ha støttet opp om stokkene. Ut fra funn og stedets beliggenhet kom Digre inn på tanken om at dette kunne være byens forgangne rettersted.
Vanærende straffer
Alvorlig kriminalitet var fra gammelt av mord, seksualforbrytelser, gudsbespottelse, forræderi, ran og tyverier. I lovverket etter reformasjonen (1537–) ble stadig flere handlinger kriminalisert og straffelovene skjerpet. Dødsstraff var alminnelig for lovbrudd som ble oppfattet som grove. Gudsforrædere som trollfolk ble levende brent. For mord, ran, bedrageri og gjentakende hor gjaldt halshugging. Å begjære sin nestes eiendom gjennom tyveri var den usleste forbrytelsen. Å bli dømt til galgen var mer vanærende enn å få hodet kappet av. Derfor var henging forbeholdt tyver.
I Norge var øksen skarpretterens redskap, selv om man i en periode også anvendte det langt vanskeligere håndterbare rettersverdet. Det lå en viss verdighet å bli dømt til sverdet fremfor halshugging med øks. Kriminelle som «kun» ble dømt til å miste sitt hode, og da helst med sverd, kunne innvilges en stille begravelse på kirkegården. Det var derimot umulig for lovbrytere som ved dødsdom ble idømt vanærende tilleggsstraffer. De måtte graves ned på retterstedet. Vanæren besto i at hengte personer måtte henge inntil det døde legemet falt ned av seg selv. Andre kunne dømmes til å få hodet satt på stake og/eller til å kroppsdelene partert og spikret opp på steile og hjul. Den mest grusomme tilleggsstraffen var nok radbrekking, som innebar at knoklene ble knust før forbryteren ble overlatt til å dø på steile og hjul.
Galge, steile og hjul
Steilen (stegle) var den trepålen som var festet i jorden, og som forbryterens hode ble slått ned på. «Steile og hjul» innebar at det på toppen av steilen ble festet et kjerrehjul med de parterte kroppsdelene. Galgen var som regel utført med to jordfaste påler og en tverrliggende bjelke. Den kunne også ha tre føtter med tre tverrliggende bjelker. Galgens størrelse avhang av hvor stor «pågang» det var av tyver som måtte henges. De to stolpehullene som ble oppdaget under villaen i Steinberget, var sannsynligvis spor etter galgen.
Hengte kropper, kroppsdeler og hoder som var stilt ut til skam og skue, var forbudt å fjerne. De kunne henge i årevis og var utsatt for fugler, rovdyr, vær og vind. Denne makabre utstillingen var ikke bare vanærende for den dømte selv. Den brakte også skam over personens slekt, som risikerte å bli utfryst i sine lokalsamfunn. Derfor kunne det skje at familiemedlemmer i nattens mulm og mørke, under frykt for represalier, fjernet sine døde fra retterstedet og grov dem ned på hemmelige steder. Dødsdømte ble henrettet i de klærne de sto og gikk i. Skarpretteren hadde eiendomsrett til den dødes klær dersom de fortsatt var anvendelige. Av anstendighetshensyn ble benklærne bevart på. Personlige eiendeler fulgte ikke de døde som ble gravd ned på retterstedet. Det forklarer hvorfor jordsmonnet under villaen i Steinberget var fritt for gjenstander.
Til «skræk og exempel»
Et viktig poeng ved de offentlige henrettelsene var at de skulle virke preventivt til «skræk og exempel» overfor andre som gikk med kriminelle intensjoner. Allmuen kunne være beordret til å overvære begivenhetene, samtidig som denne tragiske aktiviteten uansett pirret den offentlige nysgjerrigheten. En av dobbeltmonarkiets viktigste reformasjonsprester, Peder Palladius (1503–60), talte for at det lå mye god oppdragelse i å la barn overvære henrettelser. I enkelte byer var det god skikk at læremestere tok sine elever med for å bivåne den slags. Vår nasjonalskald Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1919) ble så sent som i 1840 tatt med på denne sære moralske oppdragelsen av sin strenge far.
«Beredelse» av den dødsdømte
Da dødsdommen var et faktum, skulle den kriminelle (for)beredes til å medvirke samarbeidsvillig og positivt til det som skulle skje. Presten hadde denne oppgaven i kraft av sin rolle som sjelesørger. Derfor besøkte han fangen hyppig i tiden før henrettelsen for oppbyggelige samtaler. Det var viktig å gjøre den dødsdømte innforstått med at likesom Gud krevde at kongen straffet syndere, så Herren også nåde i det mennesket som oppriktig angret. Lyktes presten med sine samtaler, ville delinkventen erkjenne sine syndige handlinger (om det ikke var gjort fra før) og vise ydmyk takknemlighet for at Herrens porter tross alt sto åpne for ham i det hinsidige. For forbrytere som ikke lot seg mørne av prestens «beredelser», var det derimot lite håp. De kunne forvente å pines i helvete inntil Gud selv avgjorde deres skjebne på dommens dag. Prestens oppbyggelige samtaler med fangen hadde også et praktisk aspekt: det skulle forhindre drama og hysteri på retterstedet, som kunne så tvil og folkesnakk om hvorvidt dommen var riktig.
Veien til skafottet
Offentlige henrettelser utviklet seg til å bli et religiøst opptog med en følelsesladet og sær underholdningsverdi for publikum. Det startet tidlig om morgenen, med den dødsdømtes kjerretransport fra fengsel til rettersted. Opptoget ble ledet an av stedets prest(er) – med salmesang og bønn som allmuen kunne ta del i. Transporten av viktige fanger kunne bli akkompagnert av kirkens korgutter. På retterstedet ventet skarpretteren, også kalt mestermannen. Utvalgte borgere var på forhånd bedt om å stille med våpen for å «holde krets» (danne ring) rundt retterstedet. Det var for å holde de mange fremmøtte i ro, blant dem folk som ellers kunne la seg opphisse dersom henrettelsen ikke gikk som forventet. I folketroen rådet dessuten en forestilling om at den henrettedes varme blod kunne kurere alvorlige sykdommer. Desperate personer kunne forsøke bryte gjennom kretsen for å nå frem til den eksekverte. Admiral Cornelius de Jong dokumenterte en slik bisarr hendelse i Trondheim året 1795.
En siste tår
Inni kretsen ble fangen løslatt fra sine lenker. På konkrete spørsmål fra presten fikk den angrende synder en mulighet å bekjenne for offentligheten sin brøde og anger og få syndsforlatelse. Deretter ble den formelle dommen opplest. Fangen ble så overgitt skarpretteren. Ifølge rettskilder var skikken noen steder at øvrigheten bevertet både delinkvent og skarpretter med alkoholholdig drikke før man gikk til aksjon. Dermed kunne det skje at både fange og skarpretter ble så fulle at den hurtige og barmhjertige avlivningen snarere ble erstattet av feilhugg og unødvendig mishandling. I Sverige måtte kongen endog gi ut lov om at denne skjenkingen ikke måtte være så rikelig at skarpretteren ble drukken.
Retterstedenes plassering
Sagntradisjoner og myter vil gjerne plassere åsted for offentlige henrettelser ved steder som fremstår som høvelige ut fra historien. Spesielle naturformasjoner kan bli tillagt navn etter den som angivelig skulle ha blitt henrettet der. Generelt var rettersteder ikke vilkårlig anlagt. De ble lagt noe vekk fra stedets bebyggelse, men likevel strategisk plassert til nærliggende bakke- og bergtopper, eller på godt iøynefallende holmer og nes langs kysten. Stedet måtte ligge ved de mest trafikkerte ferdselsårene. Så lenge rettsregimet baserte seg på avskrekkingsprinsippet, var synlighet et viktig poeng. Dinglende lik og hoder på stake signaliserte for forbipasserende at her hersket lov og orden.
Det fantes utvilsomt flere lokale rettersteder. Over tid skiftet de beliggenhet. Fra Trondheims sagatid kjenner man for eksempel Munkholmen, som hos Snorre i fortelling om Olav Tryggvason kalles for Nidarholm. Det var før klostervesenet rundt år 1100 etablerte seg der. I det gamle språket og i middelalderlovene var niding et menneske som hadde gjort en så foraktelig ugjerning at det krevde vanære og dødsstraff. Gjerningene deres ble kalt for nidingsverk. Arkeolog Th. Petersen (1875-1952) opplyser for øvrig at også Øren, som lå omtrent mellom dagens Jernbanebrua og Brattørabrua, var et rettersted i sagatiden (Sverres saga). Der la skip til byen som kom sjøvegen. På midten av 1500-tallet var gamle Trondheim torg, den gang beliggende sør for Vår Frue kirke, stedet for halshugginger og galge. Siden ble retterstedet lagt utenfor bygrensen.
Retterstedenes navn
Stedsnavn kan avsløre et gammelt rettersted. På land kalles slike steder Galgebakken, Galgeberget, Stegelhaug(en), Stegelåkeren, Steilene og Skrømthaug. Ved kysten kan de hete Galgenes, Galgsøy, Steilnes, Steilsteinen, Tjuvholmen, Mesterøya, Fangholmen og Hangholmen. Det gamle uttrykket for å henrette var å «reffse». Derfor kan navn som starter på Rev- (Reff-) vise til gamle rettersteder, med mindre navnet kommer av grunninger i sjøen. I dag kan ferdselsveier som før var sentrale, være gjengrodd. Steder har fått ny nytte og nye navn. Sentrale holmer er bygget ut, eller der hvor den kystnære leia utgjorde viktige passeringspunkt, har båttrafikken stilnet. Fortidens uhyggelige rettersteder er glemt, inntil de brått kommer for dagen i en uventet kontekst.
Galgeberget i Trondheim
I dag er den én kilometer lange og bratte boligfeltsveien fra Sverresborg og ned til Ilaparken mest kjent for å være en nervepirrende «skøytebane» vinterstid. Veien, som heter Steinberget, var fra gammelt av en sentral ferdselsåre inn til byen. Vel nede fra samme bratta kommer man inn i Ilaparken på Ilevollen. Veien fører så rett inn til sentrum ved den trafikkerte Kongens gate. I gammel tid gikk Kongens gate under navnet Ytre Geilan (Geilan = krøttervei). Dagens Ilaparken og omegn var frem mot midten av 1800-tallet byens utmark og nærmest ubebygd. Selve byen befant seg bak byporten i middelalderfestningen Skansen på Ilevollen. Skansen ble gradvis revet fra 1850-årene.
Langs Steinberget står i dag store villaer som ble bygd rundt århundreskiftet 1800–1900. Byfortettingen har sørget for at moderne hus har kommet inn i villaenes romslige hager. I nedre Steinberget, godt skjult blant høye trær og boliger, er det på nordre side et bergplatå. Det har en bratt skrent på nordsiden, mot Ilabekken og sjøen. Den eldre villaen som står på dette platået, har en fabelaktig utsikt over byen og fjorden.
I gammel tid hadde dette bergplatået en annen og langt mer dyster funksjon. Står man i Ilaparken med ryggen mot byen og forestiller seg Steinberget uten boliger og trær, ville man ha sett at bergplatået måtte være svært iøynefallende både fra sjøen og fra byen. Dessuten var det et sted reisende måtte passere om de kom landeveien. Her sto galgen stor og synlig med sine stive lik. Her sto hoder med blafrende hår på stake. Her ble trollfolk brent i god avstand til sentrums lett antennelige trehusbebyggelse. Og her fant arbeiderne i 1949 de morkne beinrestene etter nedgravde forbrytere. For lengst visket ut av manns minne var platåets gamle navn: «Galgeberget».
Kilder
Alm, E. 2014. Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten. Museumsforlaget.
Berg, H. 1951. Trondheim før Cicignon. Trondheim.
Bjørnson, B. 1889. «Et stygt barndomsminde», A/S Dagbladet Nr 392, 24/12.
Jong, C. de. 1803. Reisen nach dem Vorgebirge der goten Hoffnung, nach Irland und Norwegen in den Jahren 1791 bis 1797, bd. 2. Hamburg.
Krogh, T. 2000. Opplysningstiden og det magiske. Henrettelser og korporlige straffe i 1700- tallets første halvdel. København.
Matthiessen, H. 1910. Bøddel og galgefugl: et kulturhistorisk forsøg. København.
Nidaros (avis) 29. januar 1949 «Et skjelett under gulv i Steinberget», og 11. februar 1949 «Skjelettfunnet i Steinberget».
NTNU VM, Topografisk arkiv: «Steinberget»: «Funn av menneskeskjelett ved graving under huset i Steinberget nr. 8: «Bergslien». Dat. 26.02.1949 og 17.03.1949, rapport av Olaf A. Digre.
Petersen, Th. 1944. Trekk fra gammel rettspleie i det nordenfjelske Norge. I Viking. Tidsskrift for norrøn arkeologi. Bd. VIII. Oslo.
Store norske leksikon (20.03.22). «Dødsstraffer i Norge»: https://snl.no/d%C3%B8dsstraff_i_Norge