Kuløy - sentralt i går, utkant i dag

I dag strever våre utkantstrøk ofte med store problemer, det være seg sysselsetting, kommunikasjon eller økonomi. Men slik har det ikke alltid vært. Enkelte områder som i dag er perifere var for et par mannsaldre tilbake sentrale. Overgangen til landverts trafikk første mange steder til at bygda falt i bakleksa og bukket under til slutt. Kysten og særlig kystleia var det sentrale, inntil tog, bil og fly kom inn og båttrafikken avtok. Dette er beretningen om Kuløya i Smøla, som fra langt tilbake i tida var et sentralt område ved kysten, men som senere ble nesten avfolket.

1987. Et merkeår for Kuløya.

Neste år blir et helt spesielt år for Kuløya. Da kan en kjøre hit med bil fra Innsmøla. I dag hører en bulderet fra anleggsmaskiner, og Kuløya som siden tidenes morgen har vært omflødd, blir sakte, men sikkert bundet fast til resten av Smøla. Fra å ligge ytterst i periferien vil Kuløya igjen bli mer sentral og interessant, sett med nåtidens øyne. Og når det sies «igjen» så henspeiler det på at området her en gang var virkelig sentralt.

Bosetningen på øya starter i steinalderen, og vi kan følge den videre i spredte glimt til jernalderen begynner. Men så, antakelig i løpet av de første hundreårene etter Kristi fødsel, begynner øya å markere seg. Denne markeringen synes å vare ved helt til slutten av forhistorisk tid, bortimot tusen år senere.

I dag bor det her bare en familie på fem. Færre mennesker har det neppe noensinne bodd her.

Bonden her ute, Tore Kuløy, er et levende bevis på den tradisjon som må ha vært til stede her. Han beretter med stolthet om navnetradisjonene i familien. Han og hans bror, Hallvard Kuløy, er siste gren på stammen av en lang rekke personer, besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre som hette Tore og Hallvard.

Kulisteinen

Når en kommer til Kuløya og blir gjestfritt mottatt, må en alltid gå forbi Kulisteinen som står ved gårdsveien. Riktignok er det en kopi, men rimelig bra utført. Originalen står på Museet i Trondheim. Dette er et av de tidligste kristne monumenter i Norge. På steinen er det innhogd et kors og to runerekker. Tydingen av disse er:

«Tore og Hallvard reiste denne steinen etter Ulv… Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge.»

Tore og Hallvard? Men var ikke det….? Jo, nettopp! Her får en seg virkelig noe å spekulere over.

Faktum er imidlertid at dagens Tore og Hallvard begge ble båret til dåpen lenge før runene ble tydet, i 1956.

De fleste forskerne mener at Kulisteinen etter sin tekst må være satt opp en gang under de første kristningsforsøk av Norge, i Olav Tryggvasons regjeringstid. Det vil da si rundt år 1000. En bekreftelse på dette gir et antatt broanlegg som ble utgrav i nærheten av steinen i 1984. Datering av trevirke i en stokk fra brofundamentet etter 14C-metoden ga som resultat 995+/- 65 år e.Kr. Dette anlegget var svært egenartet. Det kan ha gått fra den umiddelbare nærhet av Kulisteinen og over et myrparti.

Allerede dette første møtet med forhistorien på Kuløy, med Kulisteinen, slår an tonen for det spesielle med Kuløy-gården: Runesteiner er det langt mellom i Norge og dette er den eneste som i dag finnes på Nordmøre. Her har det vært besøk av skrivekyndige folk, i en tid da praktisk talt alle var analfabeter.

Gravfeltene

Men Kuløy-gården rommer så mye mer enn dette. I løpet av de siste par årene har Museet foretatt registreringer og utgravninger her. Og vi er blitt mer og mer forundret etter hvert som eiendommelige ting har dukket opp. Og vi har spurt oss selv: «Hva har skjedd på Kuløya?».

Foruten gravhauger, til dels av monumental størrelse, spredt rundt på øya, fins det fem gravfelter nærmest på rekke og rad på østsiden av øya. Og har en stått og måpt foran Kulisteinen, ja, så sperrer en øyene enda mer opp etter et kvarters fottur mot nordøst. Her ligger det svære gravhauger opptil flere meter høye, som kupler i det flate terrenget. Her fins flere rekker med lave steinringer ved siden av hverandre, steinstrenger bortetter bakken, en nærmest båtformet steinlegning og helt ned til en to-tre steiner satt mot hverandre. Her er felter med lange sigar-formede hauger, og et felt med et tjuetalls små «tuer» nesten ikke verdt å kalle hauger. Alt dette er graver. Og enda har vi ikke sett det merkeligste: Firkantede, avlange steinsettinger som ligner hustufter, men som utvilsomt er gravanlegg og en steinring med en reist hvitaktig stein i midten. Utvilsomt et gravanlegg, dette også, men lokalt kalt for offersted, og det kan det meget godt ha vært. Selv de mest pripne jomfruer vil kunne forestille seg den reiste steinen som en fallos, en steinpenis, og blygt slå blikket ned.

Og Kuløy-gården rommer mer. Selve gårdshusene fra den gamle gården har vi imidlertid ikke funnet tuftene av, men det er trolig at de kan ha ligget der gården ligger i dag.

Et senter

Ut fra vår viten om gravanleggene og de få oldfunn vi har herfra, kan vi konkludere med at det sannsynligvis har vært kontinuitet i bosetningen her ute over mange hundre år.

Den langvarige, stabile bosetningen, den datidige sentrale beliggenhet ved skipsleia, noen av gravanleggenes monumentale størrelse, den gunstige topografien og ikke minst runesteinen, peker ut Kuløy som et spesielt sted. Kanskje det mest spesielle i jernalderen i et område som omfatter Smøla og samtlige nabokommuner. Hvordan skal vi tolke dette?

Foruten gravminnene selv og beliggenheten, har vi ett gravfunn å støtte oss til, fra et av gravfeltene på østsiden. I 1870 ble det foretatt utgraving her, og det ble funnet en mannsgrav fra vikingtiden. Foruten de brente beina av et menneske fant man et tveegget sverd, en spydspiss, ei fil, et sigdblad, et par brynesteiner og ei bronsenål med en ring i enden.

Den nærmeste tolkningen vi kan komme inn på, blir at vi her befinner oss på en storgård, kanskje et høvdingsete? En har hatt makt og ressurser her til å få oppført store, arbeidskrevende gravminner og også hatt overskudd til å få gitt en skriftlig overlevering til fremtiden. Gården må allerede tidlig, sannsynligvis med de første spirer allerede i slutten av steinalderen, være skapt ved gunstig beliggenhet, topografi og jordsmonn. Her var en nært ved leia, ved handel og kontakt med omverdenen og kunne utøve kontroll med ferdselen. Fiske og fangst på «heimsjyen» i skjermet farvann nordvest for Kuløy, hører kanskje også med i bildet. Den merkelige, falloslignende steinen ut mot nordspissen av Kuløy gir oss også assosiasjoner til stedet som et kultsted, et sted hvor en ofret til høyere makter for grøde på åkeren, i sjøen og blant menneskene.

Vi må som sagt langt av gårde for å finne maken til denne storgården. Vi kan påregne at makt og rikdom har vært konsentrert her og at dette senteret har vært kjent i vid omkrets, langt utenfor dagens fylkesgrenser.

Etter at Kulisteinen ble satt opp, rundt år 1000, går teppet ned for vår viten om øya. Storhetstiden er etter alt å dømme over og i tiden som kommer aner vi en forflytting av senteret til naboøya Edøy, noe lenger inn mot leia. En regner med at Edøy fikk kirke på 1100-tallet, og vi får høre om Edøy len som omfattet hele Nordmøre tidlig i middelalderen.

Kuløya frem i lyset igjen

Kan vi oppleve noe av miljøet og stemningen fra dette egenartede området i dag? Ja, det kan vi. Området her har heldigvis unngått mye av utbyggingspresset siden det i så mange hundreår har ligget utenfor allfarvei. Ei skjemmende kraftlinje gjennom området, fra en tid da en ikke kjente stedets kvaliteter, må senere legges i kabel, slik det skjedde med ei anna kraftlinje gjennom området nå i år. Også det nye veianlegget vil komme relativt nært innpå fornminnene. Men samtidig vil dette bidra til at mange får en sjanse til å oppleve fortiden på nært hold.

Bortsett fra dette er området nærmest urørt siden vikingtida. Et flatt, vakkert og oversiktlig kulturlandskap innbyr her til fottur. De siste tre somrene har Museet engasjert seg i en «opprusting» av gravfeltene på østsida av Kuløy. I 1984 og 1985 deltok flere klasser fra Smøla videregående skole i ryddings- og restaureringsarbeid og det kom da fram flere fornminner som tidligere var ukjente. Foruten dugnadsinnsatsen til skoleelevene, hadde Smøla Museum stilt penger til disposisjon for arbeidene.

Til veien åpner i 1987 skal Universitetet i Trondheim, Museet, ha laget skilter her, slik at folk flest kan dra hit og spekulere selv over hvordan det var å være menneske her ute for 1000 og 2000 år siden.