Bilde av en ulvefigur
OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. januar 2022

Vikingene så på ulvens egenskaper – råskap og fryktløshet – som idealet for sine krigere. I dag er det nettopp disse egenskapene som gjør at enkelte ønsker å fjerne ulven her til lands. Hvilke spor kan vi finne etter de ulike holdningene, og er det mulig å se når synet på gråbein endret seg?

Folk har avbildet dyr til alle tider. Hulemaleriene i Lascaux i Frankrike viser hester, okser og andre dyr og ble malt for over 13 000 år siden. Her til lands finner vi naturalistiske helleristninger fra steinalder og bronsealder, og utover i jernalderen begynte man å dekorere gjenstander med de vakreste dyrefigurer. Det er en meget variert fauna som dukker frem i den nordiske dyrestilen, der ulv, villsvin, rovfugl og slanger er representert blant rovdyrene. Hester og ravner finner vi også, mens det finnes en rekke firbeinte dyr som er vanskelig å identifisere. Ofte finnes det elementer fra flere dyr i disse figurene, slik at de skal anses som fabeldyr, overgangsfigurer eller mytiske skikkelser.

Fra den nordiske mytologien kjenner vi til at rovdyrenes plass var i myter og overtro, i fortellingene og i symbolverdenen. Vi skal i det videre se litt på ulvens rolle i det arkeologiske materialet, og på hvordan gråbein gjennom kristningsprosessen forandret seg fra å være en fryktet, men beundret mytisk skikkelse, til å få rollen som representasjonen av alt vondt i verden.

 

Ulven i førkristen tid

Mannsnavnet Ulv har antagelig vært brukt i Norge alt fra 400-tallet. Navnet ga styrke og god jaktlykke til den som bar det. Fra 600-tallet dukker ulven opp som et motiv på våpenutstyr i Skandinavia, først og fremst i Danmark og på Gotland. Det kan være at man på denne måten ga våpnene en ekstra styrke og kraft. Dette underbygges av at ulven nesten ikke fremtrer på smykkemateriale i denne perioden. Enkelte unntak finnes imidlertid: En ulvelignende figur er risset inn på baksiden av en stor forgylt brosje fra ca. 500 e.Kr. og på et hengesmykke fra Levanger.

Bilde av en gammel spenne
Tegning av ulv
Spenne fra Nordheim i Vestfold. På baksiden er det innrisset en ulvelignende figur som her er uttegnet. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO

I førkristen tid mente man at noen mennesker kunne skape seg om til rovdyr. De hadde egenskapene til disse dyrene, og var mektige personer. Ulven var et av de mytiske dyrene som var farlig, men som hadde mot og styrke. I krigen var ulven et forbilde, fordi den var fryktløs og god til å jage i flokk. De mest fryktløse krigere kledde seg derfor i ulveham og var kjent som ulvehedner.

I et kvad om Harald Hårfagres strid i Hafrsfjord beskrives berserker og ulvhedner, altså krigere kledd i bjørne- og ulveskinnstrøyer. Disse var de mest fryktede krigerne og ble ansett som uberegnelige og ville. Ulven var deres forbilde, og idealet var å dø i kamp.

Bilde av et smykke
Hengesmykke fra Østborg i Levanger. De tre amulettene har dyrehoder med tunga hengende ut. Kanskje ulver? Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
Bilde av et dyrehode
Endebeslag fra drikkehorn med ulve- eller dragehode. Drikkehornene ble sendt rundt bordet når krigerne samlet seg til fest i hallen. Foto: Åge Hojem, NTNU VItenskapsmuseet

De var lastet med hærmenn og hvite skjold, med vestrøne spyd og velske sverd;

Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv.

 

Rovdyr og dyrekrigere

Ulven var imidlertid ikke alene om å låne jernalderkrigerne krefter i kamp. Slanger eller ormer, villsvin og rovfugler var også yndete motiver på krigernes våpenutstyr, noe som antyder at disse dyrene var viktige å alliere seg med og gode følgesvenner å ha i strid. Bjørnen – det mektigste og mest fryktete dyret i Norden – var derimot, merkelig nok, sjelden avbildet. Antagelig var dette kraftfulle dyret omgitt av myter og tabuer. I førkristen tid var bjørnen et dyr som ble forbundet med Odin, og berserkene, dvs. bjørnekrigerne, var Odins krigere. I lys av dette kan man spekulere på om bjørnens krefter var forbeholdt de mektigste i samfunnet: kongen og hans fremste krigere. Et spyd med en bjørnefigur på falen, fra By i Steinkjer, er et sjeldent funn og har sannsynligvis tilhørt en kriger av høy rang.

Jern med bjørnefigur
Bjørnefigur på et spyd fra By Steinkjer. Trolig har dette våpenet tilhørt en kriger av høy rang, kanskje en av "Odins krigere". Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Våpenutstyr med dyremotiver var særlig utbredt fra siste halvdel av 500-tallet og utover på 600-tallet. Det var krigere fra samfunnets øverste sjikt som eide våpen med denne typen dekor. To av de rikeste funnene fra Norge fra disse århundrene, en rikt utstyrt våpengrav fra Snartemo i Agder og et eksepsjonelt funn av våpendeler fra Åker i Hedmark, viser hvordan våpnene til de aller mektigste krigerhøvdingene ble utsmykket med dyrestildekor fremstilt i gull eller forgylte metaller, og med innlagte røde halvedelstener. Våpenbeltet til krigeren fra Åker var festet med en spenne som viser en blanding av menneske og dyr: en mann med menneskeansikt, men med armer og bein formet av to villsvin. Motivet kan tolkes som forvandlingen fra menneske til dyr eller fra dyr tilbake til menneske.

Det er påfallende at noen dyrefigurer er skjult på steder som få kan ha sett, f.eks. ved håndtaket på baksiden av skjoldet og på undersiden av hjaltet ved sverdgrepet. Kanskje har disse «usynlige» dyrefigurene beskyttet hånden som bar sverdet eller skjoldet, da striden herjet som verst. Forsidedekoren med de synlige dyrene kunne derimot demonstrere for alle at dette var en kriger fra det øverste samfunnslaget med mektige, dyriske krefter og kraftfulle beskyttere.

Bilde av bjørnekriger på et teppe
På Osebergteppet kan vi se to krigere i bjørnefell, berserker, som leder sine hærer. Foto: Stig Saxegaard

Ulven i kristendommen

Tidlig kristendom videreførte mytene om hvordan Vidar drepte Fenrisulven etter at ulven hadde slukt faren hans, guden Odin. Flere stavkirker er utsmykket med dette motivet ved inngangsdøra, og det overføres i symbolbildet «Den gode hyrde», hvor Jesus beskytter lammene sine ved å drepe en ulv.

Bilde av et sverd
Sverdet fra Snartemo med dekor i dyrestil. Foto: Kulturhistorisk museum
Bilde av en spenne
Våpenbeltespennen fra Åker viser en mann med menneskeansikt, men med armer og bein formet av to villsvin. Foto: Kulturhistorisk museum

Med den nye religionen kom også et nytt verdensbilde, der menneskene ble hevet over naturen. Dette står i sterk kontrast til det synet mennesker hadde på naturen i vikingtid. Ved innledningen til kristen middelalder var ulven et fryktet, men respektert rovdyr, nært knyttet til tidens krigerideal. Dette krigeridealet forsvant med kristendommens inntreden, slik at de egenskapene man anså som positive ved ulven, ikke lenger ble verdsatt. Antagelig hadde også graden av fast dyrehold mye å si for hvordan ulven etter hvert ble representasjonen av alt stygt og vondt, også djevelen selv. I det nye verdensbildet måtte altså respekten for ulven vike for hatet, siden mennesket var naturens hersker.

Tegning av mann som dreper en drage med sverd
Odins sønn Vidar dreper Fenrisulven, for å hevne sin far. Tegning: W. G. Collingwood, 1908

Ulvejakt

På helleristninger finnes avbildninger av noe som tolkes som jakt på ulv ved bruk av hund. Dette er et godt bilde på hvordan man hadde temmet hunden og gjort den til en alliert fremfor en fiende. Dette ser vi også i den norrøne mytologien, der man skiller mellom de temte ulvene (Odins to ulver) og den ville som ikke var mulig å temme – selveste Fenrisulven.

I 1555 skriver den svenske erkebiskopen Olaus Magnus verket Historia om de nordiske folken, hvor han beskriver ulike forhold i Norden, både jakt, liv og folketro. Her omtales ulven som et stort problem. Spesielt om vinteren trekker disse dyrene ned mot bebodde områder og utgjør en stor trussel mot folk og fe. Gravide kvinner skulle være spesielt utsatt.

Olaus Magnus beskriver flere metoder for å ta livet av ulvene: ulvesakser med åte, jakt med pil og bue samt ulvestuer. Han beskriver også hvordan mennesker kunne forvandles til ulver, og at straffen for dette var å bli brent på bålet.

Tekstene og tegningene fra Olaus Magnus viser hvordan ulven på 1500-tallet ble ansett som en grusom fiende som utgjorde en stor trussel. Hvorvidt ulvestammene var større på 1500-tallet enn tidligere, vet vi ikke så mye om. Én historie vil ha det til at en bygd på Sunnmøre måtte fraflyttes på 1700-tallet fordi ulvene hadde tatt helt overhånd. Men kanskje er det vel så mye mentaliteten i samfunnet som har endret seg. I middelalderen utgjorde husdyrene en stor del av den økonomiske beholdningen på gårdene.

Bilde av mosaik fra kirke
Den gode hyrde. Forarbeid til mosaik i Imanuelskirken i København. Niels Skovgaard, 1899

 

 

 

Tegning av ulvefangst fra 1555
Ulvefangst, illustrasjon fra Olaus Magnus' verk. Til høyre i bildet kan vi se ulvestuer, mens vi nederst ser bruk av felle. Olaus Magnus, 1555
Bilde av ståltråd med pigger
Hundehalsbånd med pigger, for å unngå ulveangrep. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Et ulveangrep kunne gjøre et stort innhugg i ens personlige økonomi. Setring og utmarksbeite flyttet tamdyrene nærmere villmarka, og kan kanskje også ha økt risikoen for ulveangrep.

Gjennom kristendommens demonisering av ulven gikk gråbeins rolle fra å være krigernes forbilde til å bli symbolet på djevelen selv. Kanskje er vi nå kommet til en splittelse som ligner denne, bare at dagens holdninger lever i samme samfunn til samme tid.

 

Lesetips

Røstad, I.M., Aannestad, H.L., Elliott, K. og Mansrud, A. 2020. Fabelaktige dyr – fra jernalder og vikingtid.