Tjære på Stein – ny kunnskap om den tidligste norske tjæreproduksjonen
Tjære fremstilt av furu, også kalt tretjære, har vært anvendt til en rekke ulike formål – slik som impregnering av bygninger og bruksgjenstander, smøring av vogner og som medisin for folk og fe. I sjøfartsnasjonen Norge forbinder nok de fleste tjære med det maritime miljøet, til tjærebehandling av båter, tauverk, seil, garn osv. Det er da også fra båt vi har de eldste kjente eksempler på bruk av tretjære her i landet. Da Halsnøy-båten ble funnet i Kvinnherad i 1896, og man fant rester etter tjære som tetningsmiddel mellom bordgangene, viste det at tjære var i bruk på båter allerede i jernalderen. Halsnøy-båten er C14-datert til ca. 390–535 e.Kr. – altså eldre jernalder. Hvordan tjæren ble produsert i jernalderen, har imidlertid vært litt av et mysterium. Men etter nyere funn har denne situasjonen endret seg.
Tjæreproduksjonen på Stein
Tjæreproduksjonsanlegget på Averøy ble funnet da NTNU Vitenskapsmuseet sommeren 2018 gjorde en arkeologisk undersøkelse av en lokalitet i forbindelse med at grunneier skulle drenere et jorde. Stedet ligger omtrent 300 meter opp fra fjorden, på en flate med bratt terreng opp mot Hagahornet i bakkant (Figur 1). Tjæregropa ble funnet under avdekking av et større areal med gravemaskin, og lå ca. 40 meter unna det som viste seg å være et hus fra eldre jernalder. Gropa avtegnet seg som en sirkulær flekk i undergrunnen, var 1,3 meter i diameter og hadde leire rundt hele kanten (Figur 2). Etter at halvparten av gropa var gravd bort, fremsto nedgravingen som traktformet, med en øvre skrånende del som var 35 cm høy og en rett sylindrisk underdel som var 45 cm dyp (Figur 3). Den øverste delen hadde flere varmepåvirkede leirelag ytterst, med trekull imellom, noe som viser at den nok har vært brukt flere ganger.
Gropa ble allerede i felt tolket som et mulig anlegg for tjærefremstilling. Det er flere måter den kan ha fungert på, men de grunnleggende prinsippene er de samme for denne typen anlegg (Figur 4). Tørket furuspik blee plassert i den traktformede øvre delen, hvor den bleir utsatt for direkte eller indirekte varme. Dermed svettetr tjæren ut av furuveden og rentner ned i en beholder i den nedre, sylindriske delen av gropa. Den skråstilte steinen skulle trolig sørge for å holde ilden i trakta adskilt fra oppsamlingsrommet i bunn. Her, ved overgangen mellom de to delene, kan det ha vært festet noe som har fungert som en sil, og som har renset tjæren for større urenheter før den rant ned i sylinderen. Utregninger viser at en kan få ut rundt 20 liter tjære per brenning i en slik gropovn.
Tidfestinga av tjæregropa bygger på en stokk av or fra leirefôringen i bunnen, og denne ble datert til 427–556 e.Kr. Anlegget tolkes som et gårdsproduksjonsanlegg som har ligget et stykke vekk fra selve gårdshusene. Hustufta som lå 40 meter unna, har en datering til folkevandringstid, og er dermed samtidig med tjæregropa. Dette viser at tjæregropa og huset formentlig hører sammen. Produksjonen dekket nok gårdens behov, men det kan ikke utelukkes at også nabogårder fikk tjære fra anlegget.
Tjæreproduksjon for øvrig
Med funnet av tjæreanlegget på Stein, og det fra Tønsberg, har vi ikke bare fått håndgripelige bevis på at man faktisk fremstilte tjære i Norge så tidlig som i eldre jernalder. Vi har også fått innblikk i hvordan denne produksjonen foregikk – hvilken teknologi som ble brukt. Å fremstille tjære i grop, slik det er beskrevet ovenfor, avviker klart fra hvordan det ble gjort i senere tider. Vi skal frem til tidlig middelalder for å finne de neste kjente tjæreproduksjonsanleggene i Norge. På den tiden, og langt inn i nyere tid, foregikk fremstillingen vanligvis i tjæremiler eller tjærehjell. Dette var anlegg som lå oppå bakken, og hvor tjæren ble ledet fra mila direkte ned i tønner via et rør eller en renne (Figur 5). I noen deler av landet anla man grøfter i hellende terreng, hvor tjæren rant fra tyriveden som ble antent i grøfta, og ned i en tønne som var plassert på nedsiden. I Midt-Norge, derimot, hadde man en særegen måte å fremstille tjære på i middelalder og nyere tid, nemlig i såkalte myrmiler. Her ble tyriveden stablet oppå en treplatting som var lagt over en grop gravd i myr. Under fremstillingen rant tjæren ned mellom halvkløyvingene som plattingen var laget av, og havnet i gropa under denne. Herfra kunne den øses opp i tønner. Dette er den fremstillingsformen som kommer nærmest anleggene fra eldre jernalder, uten at det er grunnlag for å si at det er en sammenheng mellom de to. Til det er den tidsmessige avstanden for stor. Fremdeles vet vi ikke hvordan tjære ble produsert i den perioden på 500 år som ligger mellom folkevandringstiden og middelalderen, det vil si merovingertid og vikingtid. I yngre jernalder var reise og transport på vann svært viktig, og det er ingen grunn til å betvile at det må ha blitt fremstilt tjære også i den perioden.
Stein og Europa
Tjæreproduksjon fra eldre jernalder i Skandinavia ble først påvist i Sverige. De første gropene fant man ved Sommeränge-boplassen utenfor Uppsala i 2002, og i årene som fulgte, fant man flere groper. Ved hjelp av kjemiske analyser fikk man bevis for at det var tjære som var fremstilt. De aller fleste gropene er funnet i Uppsala-regionen, og vi kjenner i dag til 118 anlegg fra Sverige som dateres til romertid–folkevandringstid (Figur 6). I likhet med funnet på Stein ligger de fleste nær boplasser, noe som vitner om småskala tjærefremstilling for å dekke lokale behov. Men på enkelte boplasser finnes det også eksempler på storskala-produksjon.
Også i Mellom-Europa finnes traktformede tjærefremstillingsgroper som ligner mye på Stein-anlegget, spesielt i Polen, Tsjekkia, Slovakia og den østlige delen av Tyskland. Dette vitner om at kunnskapen om å fremstille tjære i grop under bakken har spredd seg over et stort geografisk område. De mellomeuropeiske anleggene er imidlertid yngre enn de skandinaviske, noe som kanskje kan tyde på at denne måten å fremstille tjære på oppsto på våre breddegrader, hvorfra teknologien spredte seg mot sør.
Et skritt mot ny kunnskap
Det må kunne beskrives som en faglig milepel at tjæreproduksjonsanlegg fra eldre jernalder nå er begynt å dukke opp under arkeologiske utgravinger. I arkeologien er det ofte slik at når man først har «knekket koden» og forstått hva man står overfor, så finner man flere slike anlegg. Dermed kan man se på gamle utgravinger i nytt lys, og oppdager kanskje at man har funnet tilsvarende anlegg tidligere, men uten å ha forstått hvilket formål de hadde.
Tjære var et svært viktig produkt i jernalderen, med dens konserverende evne som kunne forlenge levetiden til ulike materialer, primært alt som var laget av tre – slik som bygninger, båter, treredskap osv. Med så langt kun to kjente anlegg har vi bare så vidt løftet litt på sløret som ligger over den tidligste tjæreproduksjonen. Svarene vi har fått gjennom arkeologiske undersøkelser og kjemiske analyser, er viktige, men de åpner også for flere spørsmål: Hvordan ble tjæren fremstilt, og av hvem? Var tjæreproduksjon et spesialistyrke forbeholdt noen enkelte gårder som produserte og byttet tjære mot andre varer, eller var det noe som ble produsert på hver jernaldergård? Hvor oppsto denne spesifikke måten å fremstille tjære på, og hvordan spredte kunnskapen seg til andre områder? Vi håper å kunne få noen svar gjennom undersøkelser av flere tjæregroper i Norge i fremtiden. Funnet av mange identiske anlegg i Sverige og på kontinentet gir et bra grunnlag for nye, spennende studier som kan kaste lys over tidlig tjæreproduksjon her i landet, og hvordan den forholdt seg til resten av verden.
Lesetips
Risbøl, O., Sauvage, R., Østmoe, E., Sait, S.T.L. og Asimakopoulos, A. 2021. Eldre jernalders tjæreproduksjon ut av tåken. Om tidlig norsk tjæreproduksjon med utgangspunkt i et funn på Averøy i Møre og Romsdal. Viking, Norsk Arkeologisk Årbok, Vol: LXXXV: 63–88.