Gravfunn fra steinalderen kan med rette kalles sensasjonelle her i landet. Høsten 2021 fant vi det vi mener er en grav fra yngre steinalder i Hagebukta på Otrøya i Molde kommune. Gravgavene tyder på at den døde hørte hjemme blant folk som levde av sjøfangst og fiske, men som også kan ha hatt langveis kontakt med samtidige bønder.
Grava dukket opp under arkeologiske utgravinger på Otrøya. Undersøkelsene våre der ble fullført i 2022, og dere kan lese mer om resultatene fra den innholdsrike fjorårssesongen i SPOR nr. 2-2022. Et av de mest spennende funnene gjorde vi imidlertid allerede i 2021, i Hagebukta: en grav fra yngre steinalder. Kun tre rimelig sikre graver fra steinalderen er tidligere kjent i Midt-Norge (se egen artikkel for mer om disse).
Funnene
Grava lå i et landskap med spor etter bosetning fra både eldre og yngre steinalder på små flater inneklemt mellom berg og bratt ur. Den bestod av en grunn, mannsstor grop med en litt mindre sirkel av stein lagt som markering på toppen, inkludert en stor, flat stein som strakk seg inn mot midten av sirkelen. I og rundt steinsirkelen dukket det opp flere svært spesielle gjenstander. Det ble ikke funnet noe skjelett i gropa, men sirkelmarkeringen og plasseringa av gjenstandene gjør likevel gravtolkninga sannsynlig.
Det første funnet dukket opp rett under torvjorda i den steinete utkanten av området som skulle undersøkes, akkurat der vi gikk ned fra anleggsvegen og videre ut til steder med mer typiske boplassfunn. Det var et svært stykke flint av uvanlig god kvalitet, tilhugget langs kanten på begge sider.
Det ligna slett ikke på den vanlige strandflinten, som vi kaller flintknollene som ble liggende igjen på norske strender da isflak med stein og grus i bunnen drev nordover med Golfstrømmen mot slutten av siste istid.
Bilder av flintstykket fra Hagebukta ble straks sendt til en av nåtidas mest erfarne norske flintsmeder, Morten Kutschera. Han ble den første til å trekke paralleller til såkalte flintmandler, og mente at folk måtte ha brakt dette flintstykket med seg helt fra Danmark. Flintmandler er emner til store gjenstander, som dolker eller sigder, stort sett fra sein yngre steinalder. Kulturhistorisk museum i Oslo har noen av disse i samlingene sine, men i Vitenskapsmuseets distrikt er de knapt kjent fra før av. Riktig nok finnes det også noen finere tilhuggete (og mer mandelforma) flintgjenstander i samlingene våre, blant annet to stykker som ble funnet sammen ved Heggdalsvik på sørsida av Otrøya. Disse ble tolka som et depotfunn, det vil si ting lagt ned som et offer eller gjemt unna til seinere bruk. Det som er litt ekstra spesielt med emnet fra Hagebukta, er at det er så veldig grovt tilhugget. Egentlig ser det ikke ut til å ha vært gjort av noen som faktisk hadde en plan om – eller teknikken til – å lage en dolk eller en sigd.
Med et så spesielt funn ble det naturligvis satt av tid til å renske mer opp i det steinete området nær den bratte ura vest for Hagebukta. En tydelig konstruert sirkel av stein med diameter på 1,5 meter ble synlig under gjørma, og så kom funnet av den første skifergjenstanden inni sirkelen. Eller en halv gjenstand, skulle det vise seg, for da det neste skiferfunnet dukket opp, oppdaget vi at de to kunne settes sammen. Selv med begge halvdelene på plass var det ikke så greit å si hva dette var. Gjenstanden har en form som kan minne både om en dolk og om en spydspiss, men den har verken egger eller noe som ligner en spiss i noen av endene.
Nå hadde vi virkelig fått blod på tann. Mistanken om at dette kunne være noe så sjeldent som en steinaldergrav, var vekket, og området ble sperret av, omtrent som på et åsted. Under den videre gravinga fokuserte vi på steinsirkelen og området rundt. Rett utafor sirkelen dukket det opp først én, og så enda en uvanlig bred spydspiss av grønn skifer.
Paralleller til disse har vi i hovedsak avdekket blant gamle løsfunn fra Hitra – Spydspisser av den kraftige og brede form som tidligere er kjent særlig fra Hitra, som det står i Vitenskapsmuseets funnkatalog. En av disse har vært utstilt på Kystmuseet på Hitra, da som en harpun. Og det kan absolutt være noe i det. Både spydspisser og kniver av skifer ser vi gjerne i sammenheng med en fangstkultur spesialisert på marine pattedyr i yngre steinalder, før jordbruket blir etablert. Kanskje var de største spissene ment for hvalfangst? Hvalen går igjen som motiv på veideristninger fra samme periode, og må ha vært viktig både symbolsk og som en uovertruffen ressurs.
De to siste funnene som dukket opp inni steinsirkelen, var nok en skifergjenstand som enten kan være en spydspiss eller en dolk, funnet stående med odden ned, og et svært gransøkke. Lignende garnsøkker finner vi fra eldre steinalder og helt opp til moderne tid i Norge – en tidløs form! Søkket veier over ett kilo, og er blant de tyngste vi har i samlingene våre fra steinalderen. I de strømrike sundene nord og øst for Otrøya har det kanskje vært nødvendig med såpass mye vekt for å holde et garn på plass, men i en grav er det mindre åpenbart hva søkket var til. Var den døde en dyktig garnfisker? Eller skulle søkket kanskje holde noe (eller noen) på plass i grava?
Til slutt ble massene inni steinsirkelen gravd vekk, og det viste seg at det var en nedgraving under sirkelen, som delvis fortsatte utafor den. Nedgravinga var avlang og mannsstor, to ganger litt over én meter, men under en halv meter dyp. Tre dateringsprøver av trekull i og ved gropa fikk resultater innen tidsrommet 4000–3000 f.Kr.
Tolkninga
Er dette faktisk en grav? Og hvem ble den i så fall laget for? Vel, vi fant ingen levninger av noen person, men mange andre elementer er jo på plass: selve nedgravinga, steinsirkelen som en mulig gravmarkør over den, og gjenstandene, som nesten uten unntak skiller seg ut fra alminnelige boplassfunn. Men alt dette kan jo også passe inn i kategorien depot- eller offerfunn. Vi har fortsatt en rekke naturvitenskaplige prøver av jordmasser i og rundt den mannsstore gropa inne til analyse, og håper de skal kunne kaste mer lys over saken. Blant annet vil jordmasser der det en gang lå bein, kunne ha et ekstra høyt fosfatinnhold, faktisk i årtusener etter at beina ble fullstendig nedbrutt. Dette kan vi kartlegge når vi gjør systematiske analyser av jord både i og utafor funnstedet.
Dateringa av funnet kan det også hende vi må jobbe litt mer med. Prøvene så langt peker mot 4000–3000 f.Kr, og skifergjenstandene kan godt være fra den tida, men hva med det svære flintemnet? Hvis det faktisk var et emne til en dolk eller en sigd, må vi tro at det hørte hjemme seinere i yngre steinalder, for vi knytter denne typen gjenstander til de tidlige jordbrukerne, og de ser ikke ut til å komme til Midt-Norge før rundt 2300 f.Kr.
Her ligger det kanskje en nøkkel til forståelse i huggeteknikken som er brukt på emnet. Flere personer med god kunnskap om flintarbeid har påpekt hvor merkelig uproff tilhugginga ser ut til å være, spesielt dersom målet var å lage en dolk eller en sigd. Men hva om de som la ned flintstykket, slett ikke hadde dolker eller sigder i tankene? Hva om de isteden hørte hjemme i en reindyrka sjøfangstkultur, og hadde fått tak i dette store og eksotiske stykket med kvalitetsflint fra folk langt, langt unna (Danmark?) med et helt annet levevis?
Dette er i hvert fall en arbeidshypotese for det videre tolkningsarbeidet: For det første at det er en grav, for det andre at gjenstandene er lagt ned på samme tid, og for det tredje at den eller de døde hørte hjemme i en sjøfangsttradisjon – og dermed fikk med seg flintemnet som et verdifullt stykke råstoff med potensial til å bli hva det enn måtte være døde fangstfolk trengte, i tillegg til harpuner og fiskeutstyr.