Ifølge Snorres saga om Olav den hellige skjedde det dramatiske ting på Mære for tusen år siden. Den stadige hedenske blotingen var en torn i øyet på de ulike kristningskongene, og det kunne synes som om Olav Haraldsson hadde fått nok. Han kom til Mære om natten, drepte Olve fra Egge, tok all gjestebudskost og andre kostbarheter og fordelte dette blant sine menn. Men ikke nok med det – han drepte også flere av mennene, noen ble lemlestet, noen mistet alt de eide, og andre ble landsforvist. Så sier Snorre: «Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem.» Det er først og fremst denne beretningen om hendelsene i 1021 som danner grunnlaget for det synet man har på Mære i dag, og for jubileet. På bakgrunn av Snorre har man derfor antatt at de eldste kirkene ble bygget en gang etter 1021.
Dette var imidlertid ikke første gang Mære spilte en rolle i sagaene. Tidligere, på 950-tallet, forteller Snorre at Håkon den gode ble tvunget til å blote på Mære. I Snorres Olav Tryggvassons saga er det fortalt at Olav drepte Jernskjegge på Mære og rev ned gudestøttene i hovet. Den eldre sagaen om Olav Tryggvasson, skrevet av Theodoricus Monachus (Tjodrek Munk) i siste del av 1100-tallet, beskriver imidlertid at kongen samlet alle de «seidmenn» som hadde vært «bundet i avguderiets tunge lenker» i et «hus som var viet til avgudene». Totalt samlet han åtti personer, både kvinner og menn, og brente dem inne i huset sammen med gudestøttene.
Vi vet ikke hvor mye historisk sannhet det er i disse beretningene om hendelsene på Mære. Imidlertid utgjør de en dramatisk ramme rundt stedet Mære og kristningsprosessen.
I forbindelse med renovering av Mære kirke i 1966 og 1967 gjennomførte Riksantikvaren arkeologiske utgravinger inne i kirken. Utgravingene ble ledet av Hans Emil Lidén. I årenes løp hadde mye av de eldre kulturlagene under kirken blitt ødelagt av begravelser. Spesielt begravelser fra 1600–1700-tallet i skipets midtgang medførte en god del fjerning av kulturlag. På nord- og sørsiden, under steinkirkens benker, var imidlertid kulturlagene bevart.
Det mest bemerkelsesverdige med utgravingene var at det under kirkegulvet ble funnet spor etter en eldre stolpekirke, og at det under stolpekirken ble funnet spor etter en bygning som ble tolket som et hedensk hov. I anledning markeringen av hendelsene for tusen år siden har vi gått gjennom dokumentasjonen for utgravingene på 1960-tallet, og tatt ut prøver for datering med C14-metoden.
Stolpekirken
Det som var bevart av kirken, var hullene etter hjørnestolpene til skipet, tre veggstolper på hver langside og tre stolper til koret. I tillegg ble det funnet noen få rester av tregulvet. Skipet målte 10,5 x 6,5 m og koret 3,5 x 3,5 m. Rundt kirken ble det funnet ca. seksti begravelser. I den østre delen av steinkirken ble det funnet kulturlag som kan tolkes til å være såkalte «bryggesteinslag». Slike finner man på tunet til mange av de eldste gårdene, og de dateres tilbake til slutten av 500-tallet. Dette viser at grensen for stolpekirkens kirkegård gikk gjennom steinkirkens kor. Fraværet av slike lag i området hvor stolpekirken sto, viser at det har stått bygg på denne plassen siden slutten av 500-tallet.
I dag kan vi være glade for at Lidén var så forutseende at han tok inn prøver fra utgravingene. Det gjelder spesielt treverk fra stolpehullene og kullprøver. Den gang var det ikke så vanlig å datere organisk materiale med C14-metoden, men i dag er dette en normal metode. Dateringene av rester fra tre av stolpene, i tillegg til rester etter gulvet, viser at tømmeret til kirken sannsynligvis ble hugget på slutten av 900-tallet. Hvis kirken ble bygget umiddelbart etter at tømmeret ble hugget, er kirken eldre enn det man får inntrykk av når man leser Snorres Saga om Olav den hellige. Dateringene passer bedre med historien om Olav Tryggvasson hos Theodoricus Monachus, hvor den eldre bygningen ble brent på slutten av 900-tallet.
I det ene stolpehullet ble det funnet 16 brakteatmynter fra kong Sverres tid. Dette, og at bjelkene i taket på steinkirken er dendrodatert til 1198/99, viser at stolpekirken stod fram til steinkirken ble bygget på slutten av 1100-tallet. Sannsynligvis var stolpekirken i bruk mens koret i steinkirken ble bygget.
De eldre gravene
Pussig nok ble det også funnet syv graver – hvor én lå under et av stolpekirkens stolpehull, mens de andre lå skjevt i forhold til stolpekirken og dens begravelser. Disse syv gravene ble tolket av Lidén som å være eldre enn stolpekirken.
Lidén mente at det måtte ha stått en enda eldre kirke på stedet, men foreslo senere at det gamle hovet var blitt innviet som kirke, og at de syv eldre begravelsene ble lagt inne i denne bygningen. Rundt år 600 skrev pave Gregor den store til biskopen i London at de ikke skulle rive hedningenes kulthus, men ta ut gudestøttene og erstatte dem med et alter og vie husene til den kristne guden. Vi har ingen skriftlige kilder om samme praksis i Norge under kristningen, men Lidéns teori er interessant. En alternativ forklaring er at de ble gravlagt etter at «gullgubbehuset» ble revet, og før det ble bygget en kirke på stedet. Det betyr i så fall at det var et opphold mellom de to bygningene. Under utgravinger i middelalderkirker i Norge er det ofte påtruffet kristne begravelser som er eldre enn kirkebygget.
«Gullgubbehuset»
Det ble også påvist stolpehull etter en bygning med et tilhørende brannlag som var eldre enn stolpekirken. At dette var en bygning som hadde brent, kunne også sees ved at skoningssteinene i stolpehullene var påvirket av varmen. Av Lidén ble dette tolket som hovet på Mære, og et eksempel på at de tidligste kirkene ble bygget på samme sted som de eldre hedenske kultbygningene. Den viktigste grunnen til at den eldre bygningen ble tolket som et hedensk hov, var funnet av 25 hele eller fragmentariske gullgubber og én perle av gull (se Merete Røskafts artikkel). Både bygningen og gullgubbene ble tolket som å være datert til vikingtid og tiden like før stolpekirken ble bygget.
Restene av en stolpe til «gullgubbehuset» ble datert til første halvdel av 600-tallet, og trekull fra brannlaget ble datert til litt senere på 600-tallet. Det disse dateringene ikke viser, er når bygningen ble brent. Siden det ikke er spor etter flere bygninger, kan det tyde på at «gullgubbehuset» har stått helt til like før stolpekirken ble bygget. Det er fullt mulig at en bygning kan ha stått så lenge hvis den ble vedlikeholdt og fikk skiftet ut bygningsdeler. Dette betyr også at gullgubbene sannsynligvis kan dateres til merovingertid, noe som rimer bedre med den generelle dateringen av gullgubbene i Skandinavia til denne perioden.
I kulturlagene under fasen med gullgubbene og hovet fant Lidén biter av spannformet keramikk og glassbiter fra det som i Norge gjerne kalles Snartemo-glass, etter et rikt gravfunn fra folkevandringstiden i Agder. Om dette skal tolkes som rester etter en eldre bygning eller som en tidlig fase i gullgubbehuset, er usikkert. Mest sannsynlig representerer de en forløper for gullgubbehuset.
Dateringen av en pæl til romertid viser at det har vært aktivitet på Mære i enda eldre faser, men vi har ingen ytterligere informasjon om hva denne aktiviteten gikk ut på.
Vi kan dermed skissere følgende hendelsesforløp på Mære: Sannsynligvis har det stått en bygning på Mære allerede i folkevandringstid. I denne bygningen er det brukt eksklusivt glass og spannformet keramikk. I huset som ble oppført på 600-tallet, ble det funnet gullgubber. Begge disse fasene går inn i en rekke med bygninger som i arkeologien beskrives som haller. Disse beskrivelsene tar gjerne utgangspunkt i det gammelengelske diktet Beowulf. Diktet omhandler helten Beowulf, som redder den danske kongen Hrothgar fra monsteret Grendel. Hallen i diktet, Heorot, fremstår som en symboltung bygning knyttet til forholdet mellom en hærleder og hans krigere. I diktet brukes ordene hall og sal om hverandre som benevnelse for bygningen. Begreper som «gullsal», «mjødhall», «ølsal», «vinhall», «gavehall», «krigssal» og «ringsal» brukes for å beskrive bygningen og aktivitetene der. Krigerne kalles «ildstedskameratene», og de satt på «mjødbenkene». Hærlederen selv satt på «gavestolen».
De store hallene fra denne tiden er gjerne store bygninger med funn av nettopp glass og gullgubber. I tillegg er det ofte funn av omfattende håndverksaktivitet i tilknytning til bygningene. Etter hvert er det blitt påvist en del slike hus i Skandinavia. Hallen på Borg i Lofoten er et eksempel på en hallbygning i to faser. Den eldste, som var 64 meter lang, ble sannsynligvis bygget i folkevandringstid, mens den yngste, som ble bygget på tuftene av den eldre hallen, var 83 meter lang. I den yngste bygningen ble det, som på Mære, funnet eksklusivt glass og gullgubber. Det ble også funnet hverdagsgjenstander som vitnet om at folk bodde og levde i hallen. Hallene fra denne tiden er derfor gjerne blitt beskrevet som multifunksjonelle bygninger.
Gården i middelalderen er kalt «tunet med de mange hus». Det kan synes som om de mange funksjonene i det multifunksjonelle langhuset, eller hallen, er tatt ut og plassert i egne bygninger som for eksempel eldhus, fjøs, loft, stabbur o.l. Kanskje har hallen på Mære, eller deler av den, etter hvert som denne prosessen gikk fremover, blitt stående som en mer rendyrket religiøs bygning hvor det foregikk blot til gudene og forfedrene. Kanskje er det denne typen bygning det henvises til i kildene når det snakkes om hov. Ikke lenger som et hus folk bodde i, men et hus reservert for religiøse ritualer som blot og lignende. En slik gammel bygning må ha vært preget av mange hundre år med blot og annen aktivitet. Tenk på alle historiene som må ha vært knyttet til et slikt sted!
Mære gård og kirke har en stor tidsdybde med mange lag av historie, noe som fremkommer av den mektige plasseringen i landskapet. Dateringene av «gullgubbehuset» til merovingertid viser at det har vært en eldgammel bygning på Mære i sen vikingtid. Og dateringene av stolpekirken viser at den kan ha vært eldre enn det Snorres beretning om Olav Haraldssons besøk på Mære gir inntrykk av.
«Gullgubbehuset» kan ha blitt innviet som kirke, og de eldste kristne begravelsene kan ha blitt lagt inne i bygningen. Alternativt – og kanskje mer sannsynlig – kan bygningen først ha blitt brent og de kristne begravelsene lagt ned i etterkant, men før stolpekirken ble bygget. I så fall var det et opphold mellom brannen og byggingen av stolpekirken.
I dag er det ingen synlige spor etter hverken hall, hov eller kirke, kanskje med ett unntak. Kunsthistoriker Margrete Stang har datert krusifikset som i dag henger på korbuen i steinkirkens skip, til 1150–75. Det er en besnærende tanke at krusifikset kan ha hengt i stolpekirken de siste tiårene den fungerte som kirke.
Lesetips
Grønnesby, G. 2021. Hall, hov og kirke. Østerås, Bodil og Øystein Ekroll (red.) Mære 1021–2021. Embla akademiske forlag.
Lidén, H.E. 1970. Utgravningene i Mære. Nord-Trøndelag Historielag. Årbok 1969: 18–58.
Lidén, H.E. 1996. Utgravningene i Mære kirke. Hvordan skal funnene tolkes?
Walberg, Ø. (red.)1996. Før og etter Stiklestad 1030: 59–68. Stiklestad Nasjonale Kultursenter