Kong Olav fór med heile hæren sin inn i Trondheimen, og då han kom til Mære, var alle dei hovdingane for trønderane komne dit som mest stod imot kristendommen, og hadde med seg alle storbøndene som før hadde hatt med blota på denne staden.

Mære kirke i Sparbu ligger vakkert til på Mæreshaugen, med utsikt over bølgende åkerlandskap og Borgenfjorden. Den stående steinkirka er bygd på slutten av 1100-tallet, men både arkeologiske og skriftlige kilder forteller at dette er et sted som har spilt en sentral rolle også før kirka ble reist. De arkeologiske utgravingene som fant sted i Mære kirke på slutten av 1960-tallet, vakte stor oppmerksomhet med tanke på spørsmålet om en eventuell kultkontinuitet fra hedendom til kristendom. I den forbindelse sto ikke minst funnet av flere bygninger og rundt tjue gullgubber sentralt.

 

Sagaenes Mære

I denne artikkelen skal vi ta utgangspunkt i to utdrag fra kongesagaene og se nærmere på hva de sier om Mære. Heimskringla, som ble skrevet av den islandske dikteren og høvdingen Snorre Sturlasson på 1220-tallet, inneholder historien om de norske kongene fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til den siste av kongene i den såkalte Hårfagre-ætten på 1100-tallet.

Fortellingene i kongesagaene har spilt en viktig rolle for den norske nasjonalfølelsen, og gir stadig næring til opplevde fellesskap og en identitetsforståelse på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Eksempler på det siste finner vi når Melhus gjerne omtaler seg som sagabygda, eller når man på Stiklestad aktiviserer den såkalte Olavsarven til både historiske og mer dagsaktuelle diskusjoner.

For Mæres del har sagaenes beretninger om de to kongene Håkon den gode og Olav Tryggvasons besøk på Mære bygd opp under statusen til gården ved overgangen fra førkristen til kristen tid. Begge de to kongene skal ifølge sagaene ha besøkt Mære, og det var blotstedet som sto i fokus under besøkene. I Håkon den godes saga blir det stelt i stand til julegilde for kongen på Mære. Under gildet blir kongen tvunget til å ta del i blotet; han spiser motvillig hestelever, og han unnlater å gjøre korsmerket over de skålene som blir skjenket opp til ham. Kongen er stur når han reiser fra Mære etter å ha feiret jul der, «… han sa så falne ord at han skulle vera mangmeint neste gongen han kom att til Trøndelag, og han skulle løne bøndene for denne fiendskapen».

Sitatet som innleder artikkelen, er hentet fra Sagaen om Olav Tryggvason (konge ca. 995–999) og den kjente fortellingen om da Olav Tryggvason kristnet trønderne. I motsetning til Håkon den gode gikk ikke Olav Tryggvason med på å ta del i blotet på Mære; han gikk tvert imot inn i hovet og ødela gudefigurene:

Då kongen kom der som gudane var, så sat Tor der og var mest æra av alle gudane; han var prydd med gull og sølv. Kong Olav løfte ein gullslegen øksestav, som han hadde i handa, og slo Tor så han datt ned av stallen. Sidan flaug kongsmennene til og slo ned alle gudane frå stallane.

Etter at hovet var brutt ned, sørget kongen for å drepe Jarnskjegge fra Ørlandet, lederen for bondehøvdingene. Resten av forsamlingen fikk valget mellom enten å ta ved kristendommen og la seg døpe, eller holde slag med kongen. Bøndene, som etter Jarnskjegges død var uten en leder som kunne føre an i striden, valgte da å la seg døpe. Etter dette skal all motstand mot kristendommen ha opphørt i hele Trondheimen, «… alt folket vart då døypt i Trøndelag».

Kong Olav inde i Tors Hov, tegning av Halfdan Egedius til 1899-utgaven av Snorres kongesagaer. Wikimedia Commons
Kong Olav inde i Tors Hov, tegning av Halfdan Egedius til 1899-utgaven av Snorres kongesagaer. Wikimedia Commons

Sagaenes framstilling av Mære ved overgangen fra førkristen tid til kristen middelalder kan leses må mange måter, og det har de også blitt. Noen har søkt svar på spørsmål knyttet til gårdens status i førkristen tid. Kan vi bruke sagatekstene til å få et bilde av hvordan førkristne kultsteder så ut og var dekorert? Er det bildet Snorre tegner, preget av at han skrev sine fortellinger noen hundre år etter at hendelsene han omtaler, skal ha funnet sted? Betyr det at folk brakte med seg egen mat og drikke til samlingene her, at gården var liten og ubetydelig, eller var det i tråd med hevdvunne tradisjoner om spleiselag i tilknytning til slike fellesskap?

Sagaenes fortellinger vektlegger tradisjonen om Mære som et samlingssted for folk langt utenfor Sparbus grenser, og de har dannet grunnlaget for en oppfatning av Mære som en lokalitet for sentralkult. I tillegg til vektleggingen av kulten sies det også at det fant sted tingsamlinger på Mære. Ut fra hva vi ellers vet om det førkristne samfunnet, er det vanlig å gå ut fra at ulike funksjoner – både politiske, rettslige, økonomiske, sosiale og religiøse – gjerne var vevd inn i hverandre. I et slikt perspektiv er det ikke overraskende at også forhandlinger på tinget kan ha funnet sted på Mære, når folk fra hele Trøndelag møttes her.

 

Tvang og motstand

Sagaenes skildringer av konfliktene mellom kongemakten og den trønderske høvdingklassen, slik det kommer til uttrykk under de to kongenes besøk på Mære, trekkes gjerne fram når spørsmål knyttet til religionsskiftet rundt år 1000 diskuteres. De føyer seg inn i et mønster, og har bygd opp under inntrykket av at motstanden mot «den nye tid» – representert ved det framvoksende rikskongedømmet og kirkeorganisasjonen – var spesielt hardnakket i Trøndelag.

Både Håkon den gode og Olav Tryggvason var kristne konger. Mens Håkon, slik fortellingen om hans besøk på Mære også viser, avsto fra å bruke tvang, var Olav Tryggvason ikke fremmed for å tvinge gjennom sitt kristningsverk. Samtidig vet vi at kristendommen ikke var ukjent i landet da de to kongene regjerte. Blant annet viser endringer i gravskikken tydelige spor etter kristen innflytelse.

Trolig har det vært en lang periode hvor hedendom og kristendom har eksistert side om side. Det kan se ut til at kristendommen ble et politisk stridsspørsmål først da den ble forsøkt påtvunget folket. Og selv om vi skal være forsiktig med å tolke sagaenes fortellinger for bokstavelig, var det å bryte ned førkristne kultsteder og kvitte seg med lederskikkelser i det trønderske bondesamfunnet trolig et ledd i den politiske kampen for å fjerne motstandere, snarere enn et ledd i en religiøs strid. Om det foregikk på den måten sagaene beskriver, kan vi ikke si for sikkert, men symbolkraften i fortellingen er ikke desto mindre slående.

Gullgubbene og det hellige bryllupet

Med tanke på den sentrale rollen sagaene tillegger Mære i førkristen tid, var det knyttet stor spenning til de arkeologiske utgravingene som fant sted der på slutten av 1960-tallet. Geir Grønnesby forteller i en annen artikkel i dette nummeret av SPOR om bygningene man fant spor etter under den stående steinkirka. Her vil jeg derfor avslutte med å nevne at det ble funnet en type gjenstander i tilknytning til de eldste bygningene på Mære, gjenstander som er spesielt interessante med tanke på stedets funksjoner i førkristen tid. Dette er de rundt tjue gullgubbene.

Gullgubber er tynne, firkantede plater av gull. De er hittil bare blitt funnet i Skandinavia, og funnene er datert innenfor tidsrommet 500–900 e.Kr. Gullgubber har figurframstillinger, ofte av to, men av og til bare av én menneskefigur.

En av gullgubbene som ble funnet under utgravningene i Mære kirke 1967-68. Vi ser to skikkelser som står vendt mot hverandre, gjerne tolket som gudeparet Frøy og Gerd. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
En av gullgubbene som ble funnet under utgravningene i Mære kirke 1967-68. Vi ser to skikkelser som står vendt mot hverandre, gjerne tolket som gudeparet Frøy og Gerd. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

De med parmotiv tolkes gjerne som en framstilling nettopp av møtet mellom Frøy og Gerd, og religionshistorikeren Gro Steinsland mener det viser til det hellige bryllupet, hieros gamos, mellom de to. Gjennom hierogami-myten kunne herskeren påberope seg et guddommelig opphav, knyttet til bryllupet mellom guden og jotunkvinnen. Steinsland påpeker hvordan gullgubber gjerne er funnet i forbindelse med rike bosettinger og bygninger knyttet til eliten, eller til steder som kan knyttes til en sentralkult, så som Mære.

Ser vi på andre forskeres tolkninger av gullgubbenes funksjoner og idéinnhold, varierer de fra offergaver i forbindelse med fruktbarhetskult til tempelpenger, en form for avgift som skulle sikre giveren gudenes eller de lokale herskernes gunst. Og selv om det er forskjellige oppfatninger av om gullgubbene kan knyttes til spesielle typer bosetninger, eller om hvilke guddommer som mest sannsynlig er avbildet, er det et gjennomgående trekk at de knyttes til førkristen religiøs kult.

 

Avslutning

Sagaenes fortellinger om begivenhetene på Mære på slutten av 900- og tidlig på 1000-tallet fører oss rett inn i den turbulente perioden da en ny religion, en ny politisk ideologi og et nytt styresett var i ferd med å vinne innpass, i Trøndelag som i Norge og Norden for øvrig. Sentralisering og spesialisering av samfunnsfunksjoner er ett stikkord, med etableringen av kirkeorganisasjonen og et riksomfattende kongedømme som de tydeligste uttrykkene for den nye samfunnsordenen.

Skriftlige kilder og arkeologisk materiale ser ut til å spille godt på lag når vi skal belyse Mæres status i eldre tid. Det var store forventninger til de arkeologiske undersøkelsene som fant sted der på slutten av 1960-tallet, og funnet både av førhistoriske bygninger og gjenstandsmateriale som tradisjonelt knyttes til førkristen kult, var godt i samsvar med sagaenes framstilling av Mære som et sentralt kultsted. Gullgubbene fører oss rett inn i et mytisk landskap, og åpner for mange spørsmål om hvordan menneskene i det førkristne samfunnet forholdt seg til maktene.