Flyfoto over Forsandmoen
OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. desember 2020

Forsandmoen i Rogaland er den største kjente forhistoriske bosettinga i Norge. Utgraving av to store gravhauger omgitt av ei rekke langhus bød både på mulighet til nye innblikk i gravskikk og diskusjoner av forhold mellom de mange hus og gravminner tidligere undersøkt på Forsandmoen.

Forsandmoen er ei stor moreneslette som ligger i sørlig del av Ryfylke, en knapp times kjøretur øst for Stavanger. Her avdekket et forskningsprosjekt på 1980-tallet den største forhistoriske bosettinga vi så langt kjenner til i Norge. 255 langhus forteller om en sammenhengende bebyggelse fra 1500 f. Kr. til 700 e.Kr. I løpet av de fem første århundrene av vår tidsregning vokser bebyggelsen til 20 samtidige garder organisert i flere parallelle rekker. Prosjektet representerer ti år med utprøving og utvikling av undersøkelser av bosettingsspor i dyrkamark tilpassa norske forhold.

I 2007 og 2017 ble det gjennomført undersøkelser på Forsandmoen på grunn av utvidelse av masseuttak. Nye utgravinger kan ofte by på unike muligheter til ny forståelse av eldre utgravinger og funn i museenes samlinger, gjennom de stadig endrende spørsmål som stilles og metoder som anvendes. Et viktig spørsmål for undersøkelsen i 2017 var forholdet mellom bygningene og de to gravhaugene som skulle undersøkes, sett i sammenheng med de mange husene og gravene tidligere undersøkt på Forsandmoen.

 

Dekonstruksjon av to gravhauger

Haug 1 lengst sør hadde flere synlige forstyrrelser som heldigvis viste seg å være overflatiske, mens Haug 2 hadde ei stor plyndringsgrop i sentrum. Haugene framsto ellers som svært like i overflata med høyde på 1,2 meter og diametere på 11 og 13 meter. De to haugene skulle vise seg å være alt annet enn like og illustrerer således den variasjon og kompleksitet som vi bør ta høyde for ved utgraving av gravanlegg.

Dronebilde fra Forsandmoen, med gravrøys og hustufter
Haug 2 omgitt av langhus. Haug 1 ses mot kanten av utgravingsfeltet i bakgrunnen. Foto: Theo Gil Bell, AM, UiS.

Haug 1

I bunnen av haugen var det konstruert et finurlig system av overlappende jord- og steinlag. Tynne jordlag, tolket som skårne torvbrikker, var lagt mellom flere fint sorterte steinlag. To kremasjonsgraver var anlagt i hver sin ende av haugens ytterkant.

Grava i vest rommet et dekorert spinnehjul, tre glassperler deformerte av høy varme, et knust spannforma leirkar og brente bein fra ett eller to små barn. Grava i øst besto av brente bein fra et voksent individ, fire glassperler, en dekorert beinkam og skår fra et fint punktsirkeldekorert leirkar.

Midt mellom de to kremasjonsbegravelsene lå et rektangulært kullag med en kantmarkering av varmepåvirka stein. I kullaget ble det funnet to glassperler, et jernfragment, to runde steiner og en gjennomboret brent bit av eik (se foto). Det tykke kullaget omgitt av varmepåvirka steiner forteller oss at det må ha blitt brent her. Selv om det ikke ble funnet bevarte spor etter brente bein i kullaget, lurer vi på om vi kan ha funnet noe så sjeldent som en kremasjonsplass. De døde kan ha blitt kremert midt i anlegget, mens de brente beinene og gravgavene har blitt lagt ned som to separate graver i ytterkanten. Radiologiske dateringer og tidfesting av leirkar plasserer de to gravene til 400 e.Kr.

Keramikk og spinnehjul fra grav i vest
Funn fra grava vest i Haug 1. Foto: Terje Tveit, AM, UiS.
Keramikk og perler fra grav i øst
Funn fra grava øst i Haug 1. Foto: Terje Tveit, AM, UiS.

Haug 2

Mens Haug 1 besto av flere samtidige begravelser dekket av ett gravmonument, rommet Haug 2 tre overlappende gravanlegg. Det eldste anlegget var en sirkulær haug bygd opp av små runde steiner iblandet laus jordmasse. Et halvsirkelformet anlegg ble deretter konstruert noe forskjøvet mot nord, og det var tydelig at de fint anlagte kantsteinene i sørlig ytterkant var skåret ned i den eldre haugen av småstein og laus jordmasse. Den yngste fasen besto av en haug med en diameter på 13 meter som dekket de to eldre gravanleggene.

Midt i den store plyndringsgropa lå et 3,3 meter langt gravkammer. Kammeret tolkes som inkorporert i det halvsirkelforma gravanlegget, men antas også å ha vært benyttet i den yngste fasen da det lå sentrert i den øverste haugen. Det store kammeret ble nok konstruert for skjelettbegravelse, men det kalkfattige jordsmonnet på Vestlandet gir svært dårlige bevaringsforhold for ubrente bein. Det var også tydelig at kammeret var svært forstyrret. En pinsett av bronse ble funnet høyt oppe i østlig ende av kammeret, mens ei rekke gjenstander av jern lå sammenpressa og svært korroderte i bunnen i vest. Et tveegget sverd med rester av tekstil og skinn ble også funnet, sammen med seks ulike, fragmenterte kniver. Interessant nok er antallet kniver det samme som antallet identifiserte leirkar i kammeret, noe som kan tolkes i retning av minst seks begravelser.

Gravhaug i ulike faser av utgraving
Haug 2 under utgraving. Ill: Theo Gil Bell, AM, UiS

Ved undersøkelsen av de overlappende gravanleggene ble det påvist spor etter to kremasjonsgraver og spredte leirkarskår fra minimum fem ulike kar. Ett voksent og ett yngre individ var gravlagt sammen med en stor konsentrasjon av spannforma leirkarskår i en steinpakning anlagt oppå den eldste gravhaugen. Dateringer viser at de ulike gravanleggene har blitt bygget i yngre romertid. Til sammenligning viser flere av de spannforma leirkarskårene at det store gravkammeret har vært i bruk ut gjennom hele folkevandringstid, fram til 550 e.Kr. På liknende vis kan det tenkes at radiologiske dateringer fra andre gravanlegg også kunne avslørt bruksfaser eldre enn det inntrykket vi kun får ut fra gjenstandsfunn benyttet til å tidfeste én begravelse til 400–500-tallet e.Kr. Gravmaterialet fra Forsandmoen illustrerer tydelig at majoriteten av gravminner rommer mer enn én begravelse.

Vrimmel av variasjon

Haug 1 og 2 representerer samtidige gravminner, i bruk av den samme bosettinga som når sitt største omfang nettopp innenfor dette tidsrommet (150-550 e.Kr.). På overflata var haugene tilforlatelig like, men de to anleggene representerer helt ulike måter å bli stedt til hvile på. Haugene illustrerer på ulike vis den omhu som er lagt ned i omstendelige gravkonstruksjoner, framfor alt eksemplifisert ved de sorterte steinlagene og torvbrikkene konstruert ut fra de samtidige begravelsene i Haug 1. Mens Haug 1 rommet flere samtidige kremasjonsbegravelser forseglet av én haug, besto Haug 2 av tre overlappende gravanlegg og en kombinasjon av kremasjons- og skjelettbegravelser som representerer et lengre tidsrom. I begge haugene har flere individer blitt gravlagt sammen, et viktig trekk i gravskikken som ikke ville blitt fanget opp uten beinanalyser som en inkorporert del av arkeologiske utgravinger.

Variasjonen i gravskikk står i en interessant motsetning til de standardiserte bygningene fra samme periode. På Forsandmoen er hovedbygningene fra yngre romertid og folkevandringstid så like at vi kan ane konturene av spesialiserte byggmestre. Til sammenligning framstår det som om menneskene som levde i de standardiserte bygningene spilte på et svært bredt repertoar ved bygging av boliger for de døde, både med hensyn til konstruksjon av gravanlegg, gravgjemmer, gravgods og likbehandling. Vi kan undre oss over om variasjonen hadde til hensikt å gjøre begravelsene mer minneverdige for deltakerne. Et viktig likhetstrekk mellom de samtidige bygningene og gravanleggene er lang tids bruk. De store langhusene er preget av reparasjoner og utskiftinger, og i mange tilfeller er nye hus bygd opp på samme sted som foregående hus med eksakt samme orientering. De store bygningene og gravminnene er bygd for å vare, i en slik grad at perioden yngre romertid og folkevandringstid (150-550 e.Kr.) framstår som en uforanderlig kontinuitet.

Perler og runde stein i kvarts
Funn fra kullaget i Haug 1. Foto: Terje Tveit, AM, UiS
Gravkammer med stor stein i kanten
Gjenstander av jern lå korrodert og sammenpresset i bunnen av kammeret, markert med hvit tråd. Som vannpollen øverst til venstre antyder besto været under utgravinga i overveiende grad av øsende regn. Foto: Barbro Dahl, AM, UiS.