OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. desember 2020

I 2016 gjennomførte Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger en arkeologisk undersøkelse av et stort røysfelt på gården Øvre Øksnevad. De spennende resultatene viser at slike fornminnefelt skjuler mer enn hva man kan se på overflata.  

Røysfelt er et komplekst fenomen med stor tidsdybde. I Rogaland hadde mange av de store røysfeltene allerede begynt å utvikle seg for nesten 3000 år siden. Det er vanlig å finne gravrøyser inn imellom andre røyser som former disse feltene. Gravrøysene plasseres ofte dominerende og synlig i terrenget og er vanligvis større.

Røysfeltene har klare likhetstrekk og innbyrdes forskjeller. I noen tilfeller står vi overfor rester etter bevarte agrarlandskap, med rydningsrøyser og fossiliserte terrasser. Ved andre røysfelt kan rituelle landskap observeres gjennom de mange gravminner. Landskapet er under kontinuerlig endring, sammensatt av varierte spor etter ulik bruk gjennom forhistorien.

Arkeologene har sjelden mulighet til å totalundersøke slike røysfelt, og vår forståelse av opprinnelse og utvikling av denne typen steder er derfor fragmentarisk.

Luftfoto over røysfeltet på Eikebakken. Foto: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Luftfoto over røysfeltet på Eikebakken. Foto: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.

Røysfeltet på Eikebakken i Øvre Øksnevad

Gården Øvre Øksnevad ligger i Klepp kommune, i et småkupert og haugete morenelandskap med større og mindre innsjøer og myrdrag i forsenkningene. Landskapet i Klepp er en del av det oppdyrkete slettelandskapet på Låg-Jæren, som er Norges største lavlandslette og del av den vestnorske kystlyngheiregionen. Innsjøer er i dag i stor grad uttappet, myrene er drenert, og de tørrlagte områdene er omdannet til dyrkningsflater for jordbruk. Kun få områder er bevart med lynghei, gammel kulturmark og lavlandsmyr.

Arkeologisk Museum, UiS, gjennomførte i 2016 en omfattende undersøkelse av det store røysfeltet Eikebakken på Øvre Øksnevad. Resultatene av utgravningen ga en unik mulighet til å samle verdifull informasjon om en periode på nesten 2500 år, fra begynnelsen av bronsealderen til romertid. Det arkeologiske materialet fra Eikebakken omfatter rydningsrøyser, dyrkingslag og et stort antall gravminner. Bosettingsspor fra forskjellige perioder er også representert.

A: Noen av de tidligere bygningene som er funnet på Eikebakken. B: To av bygningene på nabolokaliteten Håbakken. Legg merke til likhetene mellom bygningenes størrelse og orientering. Nord er opp på illustrasjonene. Illustrasjon: Theo Gil og Olle Hemdorff, Arkeologisk Museum, Universitetet I Stavanger.
A: Noen av de tidligere bygningene som er funnet på Eikebakken. B: To av bygningene på nabolokaliteten Håbakken. Legg merke til likhetene mellom bygningenes størrelse og orientering. Nord er opp på illustrasjonene. Illustrasjon: Theo Gil og Olle Hemdorff, Arkeologisk Museum, Universitetet I Stavanger.

Kortvarig gårdsbosetning

På slutten av steinalder og tidlig bronsealder medførte jordbruk og fehold store endringer i vegetasjonen i form av stor avskoging. Avsviing ble benyttet til å skape et åpnere landskap, noe som resulterte i etablering av lynghei. Vi finner spor etter denne aktiviteten i form av kullflekker i bunnen av åkerreiner og under røyser fra bronsealder. På Eikebakken kan vi se at disse endringene oppsto allerede mot slutten av den neolittiske perioden, mellom 2400 og 2100 f.Kr. Det eldste daterte dyrkingslaget er imidlertid fra siste del av eldre bronsealder, rundt 1200 f.Kr. Vi må fremdeles vente minst 500 år før det reises bygninger på Eikebakken.

De to eldste bygningene ligger på den nedre terrassen, omtrent 45 meter fra hverandre. De fragmenterte bygningene er datert til perioden 700–400 f.Kr. og relateres til småskala jordbruksaktivitet i umiddelbar nærhet. Det er tale om små treskipede bygninger med få funn. Det er kun funnet bevarte spor etter de dypeste stolpehullene i disse bygningene. Bygningene tolkes som spor etter kortvarig gårdbosetning.

Det arkeologiske materialet fra Eikebakken og andre lignende lokaliteter i området indikerer at menneskene i løpet av yngre bronsealder og den første delen av førromersk jernalder flyttet husene sine rundt innenfor et avgrenset område. Et slikt bosetningsmønster kan ses som uttrykk for at husene ble bygget nært åkeren. Sporene etter denne forhistoriske jordbruksaktiviteten er fremdeles synlig i de få områdene som har vært spart fra moderne intensivt jordbruk. De utgjør noen få fliker i landskapet hvor et trent øye fremdeles kan se spor etter de som bodde her før. Gravrøyser var ofte også plassert i nærheten av disse bosetningene, noen ganger mellom rydningsrøyser. Stedets betydning og tidsdybde skapes dermed av kombinasjoner av spor etter ulik bruk.

Et gravfelt anlegges i det tidligere jordbrukslandskapet

Ved oppstart av den arkeologiske utgravinga, ble snart hele røysfeltet på Eikebakken synlig. Her lå røysene tett og varierte i størrelse og form, og lignet et gravfelt på overflaten. Mengden steiner benyttet i konstruksjonen av de mange røysene kan ikke kun skrive seg fra rydding av høydedraget, men må ha vært hentet utenfor selve røysfeltet.

De to store gravrøysene som ligger i nordlig ende av feltet er det første som vekker oppmerksomhet. Disse monumentene var plassert på den høyeste og mest synlige terrassen. Fra toppen var det også en fantastisk utsikt over det omkringliggende landskapet. Med en størrelse på 20 meter i diameter må det ha krevd en betydelig innsats å bygge dem. De store monumentene på toppen av høydedraget har vært synlige fra mange bosetninger i nærområdet. Vanligvis dateres slike store monumenter helt tilbake til eldre bronsealder periode II (1500-1300 f.Kr.).

Størrelsen og plasseringen av de to røysene dominerte over resten av feltet. Rett under de to røysene som troner på toppen finner vi rundt 100 mindre røyser på to terrasser med utsikt over Frøylandsvannet. Røysenes regelmessige form var i flere tilfeller fremhevet av en kantkjede av større steiner. Røysenes overflate og kantkjede var dekket av et øvre lag med mindre steiner, som ytterligere bidro til å gi et regelmessig inntrykk. Selv om over halvparten av røysene var mindre enn tre meter i diameter, var det også et betydelig antall større røyser med ulik form i røysfeltet. Mange av disse røysene var også konstruert på samme måte som de mindre røysene.

En større konsentrasjon av sirkulære anlegg var plassert ved foten av de to store gravmonumentene. En lang steinpakning framsto som et belte av stein som forbandt flere av de små røysene, omringet nesten det store monumentet og adskilte det fra resten av feltet. Rester av et lignende steinbelte ble avdekket nederst på østsiden av røysfeltet.

 

Utgraving av hundre røyser på en sesong

Utgravningen av røysene ga begrenset med informasjon, noe som gjorde tolkningsprosessen utfordrende. De fleste røysene manglet tydelige spor etter begravelser. Mange av de små røyser som var pent bygget var helt funntomme. I de røysene der det ble funnet betydelige funnmengder, ble gjenstandene som regel funnet mot bunnen av anleggene. Funnfattigdommen som preger mange av røysene gjør det vanskelig å definere dem som gravanlegg, uten at røysene framstår som rydningsrøyser.

Fotogrammetri over røysene etter matjorda er fjernet. Illustrasjon: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Fotogrammetri over røysene etter matjorda er fjernet. Illustrasjon: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger.
Øverst: Fotogrammetri av røys 71 under undersøkelsen. Under: Røys 71 liggende over hovedinngangen til hus 2. Dette huset er datert eldre romertid. Illustrasjon: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet I Stavanger.
Øverst: Fotogrammetri av røys 71 under undersøkelsen. Under: Røys 71 liggende over hovedinngangen til hus 2. Dette huset er datert eldre romertid. Illustrasjon: Theo Gil, Arkeologisk Museum, Universitetet I Stavanger.

Små mengder brente menneskebein ble funnet i kun fem av røysene. Dette kan skyldes de dårlige bevaringsforholdene. Røysene var gjennomgående luftige steinkonstruksjoner uten jordfyll, noe som har bidratt til veldig dårlige bevaringsforhold for organisk materiale.

Flintavslag, brente skjell, jernslagg og leirkarskår er de vanligste funnkategoriene, og finnes i mer enn en tredjedel av røysene. Mengden leirkarskår varierer fra noen få gram til flere kilo. Keramikken er sterkt fragmentert og grovmagret, uten dekor eller overflatebehandling. To karformer er dominerende, betegnet som situlaformet (bøtteformet) og bolleformet. Keramikken ble ofte funnet spredt under røysene, noe som sier oss at den sannsynligvis har blitt knust før røysene ble bygd. Gjenstander knyttet til maling av korn, slik som malesteiner og kvernsteiner, ble funnet i mange av røysene.

Lignende funngrupper forekommer hyppig i mange andre graver fra yngre bronsealder og førromersk jernalder. Et karakteristisk trekk er mangel på personlige gjenstander som våpen og smykker. Funnene er i sterk grad fragmentert og mange tillegges symbolsk betydning. Det er som om prosessen som startet ved kremasjon av avdøde preget begravelsesritualene, i form av ødeleggelse av hverdagslige gjenstander som til slutt havnet i røysene. Leirkarene kan ha blitt benyttet til å bære de brente beinene til begravelsesstedet, før karene ble intensjonelt knust. Både malesteiner og kvernsteiner kan ha blitt brukt til å knuse de brente beinene til beinpulver.

De fleste dateringene knyttet til disse gravene faller innenfor overgangen mellom bronsealder og førromersk jernalder, mellom 700 og 300 f.Kr. En av de større røysene, med den mest dominerende plasseringa med tilhørende steinbelte, kan ut fra radiologiske dateringer ikke være tidligere enn 450 f.Kr. og den andre kan ikke være anlagt tidligere enn 700 f.Kr.

På Eikebakken viser det arkeologiske materialet at det har vært en periode på omtrent 350 år uten aktivitet. Det botaniske materialet viser at vegetasjonen vokser igjen i denne perioden fra 300 f. Kr.–100 e.Kr., noe som bekrefter inntrykket av at høydedraget gikk ut av bruk.

 

Et gammelt røysfelt tas i bruk igjen

I løpet av romertid, en gang mellom 100 og 300 e.Kr., konstrueres en ny bygning midt på terrassen. Bygningen skiller seg ikke ut fra andre samtidige bygninger i Rogaland med hensyn til størrelse eller konstruksjonstrekk. Lokaliseringa i sentrum av et stort gravfelt indikerer derimot at bygningen kan skille seg ut i forhold til andre kjente gardsbygninger. Etter at bygningen gikk ut av bruk, ble et nytt monument av betydelig størrelse plassert over hovedinngangen. Monumentet framstår som en lang steinlegging og skiller seg ut fra andre røyser på feltet. Den var orientert i 90 graders vinkel ut fra bygningen med to lange, parallelle rader av store steiner som fører inn mot den forlatte bygningens inngang. Mellom de to radene av større stein ble det funnet mengder av jernslagg og leirkarskår. Alt var dekket av et lag med mindre steiner. Monumentet framstår både som en passasje og en stenging av bygningen. Både bygningens lokalisering blant tidligere graver og røysa anlagt over dens inngang antyder at det ikke dreier seg om en vanlig gardsbygning. Kanskje var dette en helt spesiell bygning som fortjente å bli «begravd» i en røys, eller skulle røysen lukke bygningen for andres innsikt?

Røysfelt er resultat av diverse prosesser og handlinger med lang brukstid. Det at en bygning også ble begravd her illustrerer ulike og komplekse endringer i stedets betydning gjennom en sammensatt forhistorie: fra en gårdsplass til et gravfelt, og fra et gravfelt til kanskje noe annet?