OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. desember 2020

Bergkunstbegrepet omfatter malerier på hellere og i huler, skåret og hugde figurer på berg eller steiner. Vi vet ikke hvorfor bergkunsten ble laget, men det finnes mange teorier og tolkninger rundt dette. De mange figurene bergtar oss som publikum, og vi vil prøve å forstå hvorfor de fortidige menneskene hugde «historier» inn i berget. Interessen for bergkunsten har i lange tider pirret nysgjerrigheten, og fikk uventet oppmerksomhet av de tyske nazistene i mellomkrigstiden.

 

Bergkunsten bergtar

Det er vanskelig å datere bergkunsten, men en har likevel gjennom tidene fått en viss oversikt over alderen på den. Bergkunsten fra steinalder (veidetradisjon) er ofte store og naturalistiske figurer. Figurmaterialet består i hovedsak av dyrefigurer, og her i Midt-Norge finner vi gjerne avbildninger av hjortedyr, båtfigurer, hvaler, fugler og fiskefigurer. Disse ble gjerne hugget nært vann.

I den noe yngre bergkunsttradisjonen (jordbrukstradisjon) som trolig ble lagd fra bronsealder til eldre jernalder, finner vi ofte større variasjon i motivsammensetning; domestiserte dyr som hest, skålgroper, fotsåler og menneskefigurer. Båten er likevel det dominerende motiv. Båtfigurene har hatt betydning gjennom hele bergkunsttradisjon og i Midt-Norge finnes båtfigurer på felt som også i forhistorien var i god avstand fra vannkilder.

Et vellykket formidlingstiltak av bergkunsten i Midt-Norge har vært arrangerte nattlysinger på bergkunstfeltene. Her kan man oppleve hvordan bergkunsten blir «levende» ved å leke med lyset over bergflaten i skumringen. Det unike med bergkunsten er at den fortsatt finnes i landskapet, og kan oppleves av alle. Dermed kan alle som har interesse dra og besøke de feltene som er tilrettelagt. Det byr imidlertid også på en del utfordringer.

Ved å la bergkunstfeltene ligge åpne gis det rom for fantastiske opplevelser for publikum. Bergflaten kan virke solid, men bergkunsten er et sårbart kulturminne som stadig blir utsatt for naturens krefter, og bergflaten tæres av vær og vind. De tilrettelagte feltene blir derfor tildekket i vinterhalvåret for å skåne bergkunsten for store temperaturforandringer og -svingninger.

Menneskelig påvirkning er en annen faktor, som kanskje har enda større skadeeffekt. Dessverre opplever slike åpne lokaliteter stadig hærverk, til tross for at dette er et automatisk kulturminne beskyttet av kulturminneloven. Dette er ikke noe nytt fenomen og oppleves på mange tilrettelagte felt. I 2016 skjedde dette på et felt i Nordland.

Men la oss først gå noen tiår tilbake i tid.

Utsikt mot bergkunstfeltet og fjorden. Feltet ligger til høyre for skuret. Foto: Gutorm Gjessing 1933
Utsikt mot bergkunstfeltet og fjorden. Feltet ligger til høyre for skuret. Foto: Gutorm Gjessing 1933

Rødøy, Alstahaug i Nordland

Rødøy ligger på kysten av Helgeland og du kan nå feltet etter en båtferd over til den røde øya. Serpentin i berget gir den røde fargen, mens selve bergkunsten ligger på et skifrig berg. Feltet på Rødøy er tilrettelagt og åpent for publikum. Det har og blitt jevnlig skjøtslet av Nordland fylkeskommune.

Bergkunsten på Rødøy ble oppdaget i 1929 av Edvard J. Havnø. Det ble gjort en foreløpig arkeologisk undersøkelse og dokumentasjon av museumsbestyrer ved Oldsaksamlingen i Trondheim Theodor Petersen høsten 1930. Figurmaterialet viste seg så interessant at Gutorm Gjessing fikk i oppgave å gjøre en grundig arkeologisk dokumentasjon av bergkunsten høsten 1933. Det var under denne dokumentasjonen at figurer av 2 skiløpere ble oppdaget.

«Skiløperen». Skienes lengde var 35,5 cm, og høyden fra hornene til
nedre ski 15,5 cm. Foto: Gutorm Gjessing 1933. «Skiløperen» ble
mer allment kjent på 1990-tallet, da den blant annet ble brukt som
piktogram under OL på Lillehammer, og den har blitt observert som
avbildninger på putetrekk i Sveits. En fortelling beretter at motivet er
brukt som logo på en skiklubb i Australia.
«Skiløperen». Skienes lengde var 35,5 cm, og høyden fra hornene til nedre ski 15,5 cm. Foto: Gutorm Gjessing 1933. «Skiløperen» ble mer allment kjent på 1990-tallet, da den blant annet ble brukt som piktogram under OL på Lillehammer, og den har blitt observert som avbildninger på putetrekk i Sveits. En fortelling beretter at motivet er brukt som logo på en skiklubb i Australia.

Den første skiløperen kom til syne på bergflaten da et tykt lag torv ble fjernet. Bergflaten var av blankslipt skifer, og sto i kontrast til den ellers så røde øya. Figuren var veldig tydelig etter avtorvingen og tross de grunne linjene som utgjør figuren, var huggesporene markante. Figuren ble tolket som en skiløper som holder et fangstredskap. På figurens hode er det hogget inn to horn.

En annen mulig skiløper på Rødøy var såpass fragmentert og erodert at det var vanskelig for Gjessing å si med sikkerhet hva figuren forestilte. Hvorvidt dette faktisk dreier seg om en skiløper er fremdeles omdiskutert. Det er flere bergkunstforskere i dag som mener dette er motiv av en mann som padler stående i en kano, og at det ikke er en skistav, men en åre menneskefiguren holder. Foruten om skiløperne ble det dokumentert 2 elgfigurer, 2 hvalfigurer 2 båtfigurer, og Midt-Norges eneste kjente selfigur.

Det en ikke visste da var at den nordiske bergkunsten ville få en ny og annerledes oppmerksomhet i årene som fulgte.

En mørk fortid - Ahnenerbe

I 1929 gikk USA inn i en økonomisk krise som også fikk ringvirkninger for mange land i Europa. For Tyskland som allerede var vanskelig stilt etter 1. verdenskrig, rammet dette ekstra hardt. Med mangel på eksport og import førte dette til stor arbeidsledighet (og alle følgene av dette). Med valgløfter om en bedre tid og bedre økonomi vant Hitler terreng og ble leder av NSDAP, og senere rikskansler i 1933. Parallelt med landets oppgangstid skjedde en gradvis og brutal fremferd i samfunnet innen rase-politikken. Teorier om menneskeraser fra 1800- og tidlig 1900-tall ble videreutviklet, og tanken om den ariske rases overlegenhet ble dyrket og fremmet. For å legitimere sine påstander ble blant annet arkeologisk materiale, gjerne fra de nordiske land, misbrukt til fulle.

På 1930-tallet ble det nasjonalsosialistiske forskningsinstituttet Ahnenerbe (forfedre arv) opprettet av lekmanssforsker Herman Wirth og lederen for SS (Schutzstaffel) Heinrich Himmler. Forskningsinstituttet ble godt etablert med mange ansatte forskere og historikere, som blant annet hadde som mål å finne germanernes opprinnelse.

Wirth forsket på symboler og så på helleristningene som et uttrykk på en nordisk urkultur. Dette passer godt inn i deres visjoner om å trekke direkte linjer tilbake til den arkaiske urgermaneren. Ved å bruke arkeologisk materiale, deriblant helleristningene, kunne de til støtte opp om sine teorier. Som ledd i å finne det som ble betegnet som det urariske symbol- og skriftspråk reiste Wirth rundt i Sverige, Norge og Danmark i 1935-36 for å lage gipsavstøpninger fra de mange helleristningsfeltene. Wirth mente helleristningene var «nøkkeldokument i beretningen om den germanske urtidens kultur og religion» (Luitgard Löw – Jakten på Germania)

Herman Wirth fra sin tur til Tanum i Sverige i 1935. Foto: Carl
Amunder. Kilde: Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv
(www.shfa.se)
Herman Wirth fra sin tur til Tanum i Sverige i 1935. Foto: Carl Amunder. Kilde: Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv (www.shfa.se)
Arbeiderne er i gang med gipsavstøpningen i Tanum, 1935. Foto: Herman Wirth. Kilde: Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv (www.shfa.se)
Arbeiderne er i gang med gipsavstøpningen i Tanum, 1935. Foto: Herman Wirth. Kilde: Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv (www.shfa.se)

Etter et møte med leder for oldsakssamlingen i Oslo, professor Anton W. Brøgger, fikk Wirth tillatelse til å utføre et slikt arbeid i Norge, såfremt en kopi av avstøpningene kom museene i hende. En kan i ettertid spørre hvorfor tyskerne fikk tillatelse til lå lage kopier av bergkunsten her i nord. Motviljen må ha vært tilstedeværende. Det bør i den sammenheng nevnes at professor Brøgger gjennom en rekke artikler advarte og viste sin motstand mot den politiske utviklingen som skjedde i Tyskland. Sammen med tre kollegaer ble han derfor arrestert av sikkerhetstjenesten i 1941, og Brøgger måtte sone ett år under harde kår på Grini fangeleir.

Wirth og hans kollegaer gjennomførte sine reiser til bergkunstfeltene i Norge i august 1936. På sin tur innom Beitstaden i Steinkjer lagde de avstøpninger av det store Bardalfeltet. Feltet var så stort at de måtte bruke 12 plater for å dekke all bergkunsten. Turen gikk så videre opp til Rødøy på Helgeland. Her ble det tatt avstøpninger av begge skiløperne på Rødøy.  Tilbake på museet i Trondheim bearbeidet Wirth avstøpningen og fikk laget positive avtrykk av de utvalgte lokalitetene og figurene.

De store avstøpningene skulle brukes i forskningssammenheng og utstilles i et friluftsmuseum i Tyskland. Planene om et slikt utendørs museum ble imidlertid kansellert, og avstøpningene ble lagt på et lager i Mecklenburg. Innen Wirths avgang fra Ahnenerbe i 1938 hadde han rukket å lage 221 avstøpninger fra Sverige, Norge, Danmark og Tyskland. De store platene dekket totalt 380 kvm. I dag skal det fortsatt finnes 52 positive avstøpninger som tidligere var lagret i det østerrikske Felsbildermuseum Spital am Pyhrn, men som i dag oppbevares ved Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv.

 

Gamle spor – nye muligheter

I løpet av sommeren 2016 ble det utført hærverk på feltet Rødøy i Alstahaug i Nordland. Det var spesielt den omdiskuterte skiløperen eller kajakkpadleren som fikk irreversible skader. Rødøy har mistet sin opprinnelige opplevelsesverdi for publikum og et viktig forskningsgrunnlag.

Det ble etter denne hendelsen behov for å tenke nytt rundt formidlingen av bergkunsten på Rødøy. Øya ligger allerede i utgangspunktet utilgjengelig for folk flest, og det er bare mulighet å komme seg dit med båt. Kan man fortsatt drive formidling av denne kulturskatten på Rødøy etter hærverket?

Heldigvis finnes det en gipsavstøpning fra 1930-tallet av den ødelagte Skiløperen. Den ble gitt i gave fra Ahnenerbe etter Wirth sine ekspedisjoner i Norge i 1936, og har siden den gang blitt lagret i NTNU Vitenskapsmuseets arkiver.  

På grunn av det gikk så kort tid fra bergkunsten ble oppdaget til gipsavstøpningen ble tatt, vil den ikke ha rukket å bli utsatt for mye ytre påvirkning. Gipsavstøpningen gav derfor en god mulighet å studere skiløperen slik den framsto ved oppdagelsen i 1933.

Gipsavstøpningene lager en «negativ» fremstilling av flaten, og en må derfor støpe disse igjen for å få framstilt figuren slik den framsto opprinnelig. Tross dette viser gispavstøpningen figuren tydelig og huggesporene kommer godt til syne.

Tross den mørke historien fra 1930-tallet hvor nasjonalsosialister reiste rundt i Skandinavia for å samle inn bevis på den urgermanske kulturen, har en med dette materialet fått en unik mulighet til å rekonstruere de tapte sporene av «Skiløperen». Gipsavtrykkene er i dag historiske dokumenter, laget i en mørk tid.

En kopi av gipsfiguren ble gitt i gave fra Das Ahnenerbe til
DKNVS, museet. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
En kopi av gipsfiguren ble gitt i gave fra Das Ahnenerbe til DKNVS, museet. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Ny «avstøpning»

Til prosjektåret 2018 ble det søkt Riksantikvaren om midler til å gjøre en digital skanning av gipsfiguren gjennom bevaringsprogrammet for bergkunst (BERG). Prosjektet var et samarbeidsprosjekt og et utviklingsprosjekt innen dokumentasjon og formidling. Den positive gipsavstøpningen ble skannet på Institutt for konstruksjonsteknikk NTNU. Modellen ble senere frest ut i hard PVC-plast på Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU.

Flere av bergkunstlokalitetene i Midt-Norge ligger utilgjengelig for publikum, enten fordi de er permanent tildekket eller ligger på steder som er vanskelig å reise til. Digitale fremstillinger gir muligheter for formidling av bergkunsten på flere plattformer, og en annen form for tilgjengeliggjøring av bergkunstfelt der en opplever tilretteleggingsutfordringer. Med denne metoden kan man lage virtuelle tredimensjonale modeller, men også fysiske modeller naturlig størrelse, forminskede eller forstørrede modeller. Virtuelle modeller kan legges ut på internett, og har den fordelen at folk over hele verden kan oppleve og studere bergkunsten. Dataene kan også brukes til å lage enkeltstående fysiske modeller eller de kan inkorporeres i landskapsmodeller ved permanente eller ambulerende utstillinger. Ved flere bergkunstlokaliteter må en tildekke bergkunsten permanent for å verne og bevare de gamle kulturskattene. For at publikum skal kunne oppleve bergkunsten på stedet vil det være mulig å sette opp kopier av figurer eller felt i nær tilknytning til sitt opprinnelige landskap. Her er det potensiale for videre utvikling av måter å bruke disse dataene på, og rommer store muligheter for å kunne formidle bergkunsten på en annerledes måte enn tidligere.

Gjennom prosjektet ble det laget tre kopier av gipsavstøpningen. En oppbevares på NTNU Vitenskapsmuseet, en ved Nordland fylkeskommune, mens den siste er tenkt utstilt i Nordland. Skiløperen er nå godt dokumentert og «rekonstruert», og blir nå tilgjengelig for et bredere publikum.

Berg med bergkunst er noe fysisk og bestandig, og gir publikum mulighet til å bruke flere sanseinntrykk. Bergkunstfelt skal likevel oppleves uten berøring. Fysiske tredimensjonale kopier vil gi publikum mulighet til å berøre, følge figurlinjer og huggespor av den eldgamle kunsten.

Det vil likevel ikke erstatte den unike opplevelsen det er å stå ved et bergkunstfelt, å se når morgensolen treffer bergflaten og figurer vokser ut av berget.