Når du handler i dagligvarebutikken, og det står salt på innkjøpslisten, har du mange muligheter. På hyllene finner du flaksalt, koksalt, røkt salt, mineralsalt, jodberiket salt og mye mer. Utvalget er stort, og produktet er lett tilgjengelig. Spesielt dyrt er det heller ikke. I de fleste midtnorske butikker kan man få salt fra det meste av Europa, og sikkert også fra andre verdensdeler.
Salt er nødvendig. Vi trenger det for at kroppen skal fungere. Salt er også er viktig for smak, konsistens og konservering av matvarer. Hvordan skaffet man dette livsviktige produktet før det lå en butikk på nærmeste tettsted eller på gatehjørnet i byen? På 1600-tallet, i middelalderen og enda tidligere enn det?
Om olika sätt att koka salt
I det store bokverket Historia de gentibus septentrionalibus eller Historia om de nordiska folken, utgitt i 1555, forteller forfatteren, den svenske biskopen Olaus Magnus, om levevis og skikker i Norden. Et par av kapitlene handler om salt.
Olaus Magnus forteller at det er langs norskekysten det kokes salt. Nordmennene, som bor ved oseanets kyst, kløyver og uthuler store furustokker. Disse samles så med tau, som på en tønne, tynges ned med store sten i den ene enden, forsynes med et rør i den andre enden og senkes ned i vannet, hvor saltholdigheten er større enn ved overflaten. Gjennom rørene kan man nå pumpe saltvannet opp i store jernkjeler, som er plassert tett på stranden. Vannet kokes over en langsom ild og på den måten utvinnes saltet, som angivelig skulle være best når det kokes om vinteren. Ifølge Magnus har produksjonen i Norge vært så omfattende at det er fremstilt salt både til lokalt forbruk og til handel med utlandet.
Magnus skriver også at svenskene ikke koker salt som i Norge. Ikke fordi de ikke har tilgang på havvann med nok salt, men fordi det ikke er nødvendig for dem. De får sitt salt på skip fra spanske, franske og britiske havner. Men dette stemmer nok ikke. At saltkoking i Norden ikke utelukkende er noe som har foregått i Norge, er helt sikkert. Vi skal senere se på et eksempel fra den danske øya Læsø, hvor det foregikk en storstilt saltproduksjon i middelalderen.
Hvor langt tilbake i tid man har fremstilt salt i Midt-Norge etter de prinsippene som er beskrevet ovenfor, vet vi ikke sikkert. På Austrått på Ørlandet ble det i 1532 foretatt en taksering av gods som var konfiskert av erkebiskopen, og her ble prisen på en tønne norsk salt satt til 1 mark, mens det utenlandske saltet ble satt til 3 mark for en tønne. Prisen på utenlandsk salt i middelalderen var høy, noe som kanskje medvirket til en tilsynelatende omfattende hjemlig produksjon. Hanseatene hadde frem til slutten av 1500-tallet enerett på innførsel av salt, og monopolet påvirket prisen. Det norske saltet på Austrått kan naturligvis ha blitt produsert andre steder langs norskekysten, men det kan også ha stammet fra områdene rundt Trondheimsfjorden.
En hjemlig saltproduksjon nevnes også i lovtekstene fra tidlig- og høymiddelalder, som for eksempel i Frostatingsloven: «… oc sallt scal hann gera ef hann býr við sió …» – Han skal lage salt hvis han bor ved sjøen. Av lovteksten går det også frem at beboerne ved kysten hadde rett til å koke salt til eget forbruk, og nok til at de kunne bytte seg til byggematerialer til egen gård. Skulle det selges, måtte det tillatelser til, og det måtte betales skatt eller salttoll av produksjonen.
Trondheimsfjorden
Saltholdigheten i Trondheimsfjorden er ikke den samme hele året og på alle dybder. Fjorden har åpen forbindelse med Norskehavet utenfor, og om vinteren renner vann fra Atlanterhavet inn i fjorden og sprer seg som bunnvann, som etter hvert fortrenger lettere vann i fjordbassengene. Om våren og sommeren er det et stort ferskvannstilsig fra de store elvene som munner ut i fjorden. Og som Olaus Magnus beskrev det, kan man derfor ha hatt de beste forutsetningene for saltkoking i vinterhalvåret. Om vinteren var det også mulig å øke saltkonsentrasjonen innen koking ved å la sjøvannet fryse til én eller flere ganger, og fjerne isen etter hvert.
Det er ikke vanskelig å finne steder ved Trondheimsfjorden som har fått sitt navn etter saltkokingen som foregikk der. Saltøya i Fættenfjorden er ett eksempel. I skattemanntallet for 1662 betalte Saltøya tiende av inntekten fra den saltkjelen som sto der. Like nord for Saltøya finner vi Saltbua og Saltbutangen. De samme to stedsnavnene, Saltbua og Saltbutangen, finner vi også ved Verrasundet i Inderøy kommune. Stedsnavn som inneholder ordet «bu», må indikere at det har vært en form for bygning i forbindelse med saltproduksjonen. Hvordan en slik saltbu ved Trondheimsfjorden har sett ut, vet vi ikke, men det er ikke vanskelig å skjønne behovet for et tak over saltkjelen vinterstid, blant annet for å hindre snø og regnvann i å fortynne saltvannet som skulle kokes.
Vi har mange opplysninger om saltkoking på Inderøy. I de offentlige regnskapene fra 1600-tallet, for eksempel i jordeboken for Inderøy fra 1668, omtales flere store saltkjeler som det skulle betales skatt for. Ifølge jordeboken var det i alt 28 gårder som hadde saltkjele, og det er oppført én kjele på hver gård. En av gårdene som nevnes, er Gjørv gård ved Borgenfjorden. Den omtales i Diplomatarium Norvegicum på 1300-tallet, og var på det tidspunktet en av de største gårdene i Inderøy prestegjeld, eiet av erkebispesetet i Trondheim. Det er ikke utenkelig at Gjørv gårds saltproduksjon kan gå lenger tilbake enn 1600-tallet. Kanskje er saltet transportert vekk fra gården fra Laberget, et lite bruk ved Borgenfjorden? Laberg-navnet finnes flere steder langs kysten og stammer fra (h)laðberg – et berg som egner seg til å laste skip fra.
I en artikkel fra 1946 omtales synlige tufter etter saltkoking ved Svarvalandet i Inderøy prestegjeld, på et sted med navnet Saltbuberget. Gården Svarva ligger litt vest for Hylla i Inderøy kommune. På gården Hamsås, nord for Straumen i Inderøy, var det også en saltkjele sist på 1600-tallet. I artikkelen står det: «Det ligg enno uthola trerennor i Vensfjurun til seinare tid, hev eg høyrt sagt av gamle folk». Det skulle angivelig ha blitt kokt salt på Saltbuberget ved Svarvalandet så sent som i 1820-årene.
Læsø i Danmark
På øya Læsø, som ligger i Kattegat, mellom Jylland og Sverige, har det vært drevet en omfattende saltkoking gjennom mange hundre år. I middelalderen var saltkokingen – eller saltsydningen, som den kalles på dansk –, fundamentet i øyas økonomi. Historiske kilder forteller at øya i 1481 leverte omkring 36 tonn salt tre ganger i året. På 1600-tallet var skogen på Læsø stort sett borte på grunn av behovet for ved til fyring under saltkjelene gjennom mange hundre år. Derfor ble saltkokingen forbudt på øya.
Læsø er interessant, også for forståelsen av den norske saltkokingen, fordi det på 1990-tallet ble foretatt arkeologiske undersøkelser av saltsydehytter der i prosjektet «Læsø Salt».
Så vidt vites er det ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser av saltkokingsanlegg i Norge, og det er naturligvis ikke sikkert at en norsk saltbu fra middelalderen har sett ut som en dansk saltsydehytte fra samme periode. Men det er likevel lov å la seg inspirere av de danske anleggene når man skal beskrive hvordan den norske saltkokingen kan ha foregått.
En kombinasjon av arkeologi og studier av de historiske kildene om saltproduksjonen på Læsø dannet grunnlaget for en rekonstruksjon, og på 1990-tallet ble det oppført to saltsydehytter. I dag kokes det igjen salt på Læsø. I 2004 ble det produsert omkring 40 tonn – altså omkring en tredjedel av produksjonen på 1400-tallet. Saltsydehyttene på Læsø er absolutt et besøk verdt!
Fremtiden
Som vi har sett, finnes det både historiske kilder og stedsnavn som vitner om en lokal saltproduksjon i områdene rundt Trondheimsfjorden. Men hva med de fysiske sporene etter denne virksomheten? Har de trønderske saltbuene minnet om sydehyttene på Læsø, med tak båret av stolper, veggkonstruksjoner og oppmurte saltkjeler, vil man sannsynligvis kunne finne dem. Det burde ikke være en umulig oppgave for en arkeolog med en god registreringserfaring. Forfatteren av denne artikkelen har ikke selv gjort et forsøk, men det er aldri for sent. Kanskje noen av SPORs lesere kan rusle en tur langs stranden ved Svarvalandet i Inderøy kommune og se om tuftene fortsatt finnes?
