Hvorfor har vi en Klemenskirke i Trondheim? Og hvem var egentlig Klemens? Den historien jeg nå skal fortelle, utfolder seg på bakgrunn av en dynastisk maktkamp som hadde pågått i generasjoner, og som handlet om retten til å utøve såkalt riki, dvs. å ha herredømme over folk og territorier.
En kamp om herredømme og ressurser
I sentrum av denne feiden sto Ynglingeætten, eller Hårfagreætten, med røtter i Avaldsnes og det sydvestlige Norge, og Håløygætten. Den sistnevnte hadde røtter i Nord-Norge, men flyttet etter hvert sørover og endte opp på Lade, på østsiden av Trondheimsfjorden, og er blitt bedre kjent som Ladejarlene. Mange våpen ble tatt i bruk, men blant de viktigste var allianseforbindelsene disse ættene inngikk med innflytelsesrike stormenn. De som kunne gi de fleste og største gavene, kunne også kjøpe seg lojalitet og støtte i eliten. 900-tallets politiske Norge kom derfor i høy grad til å domineres av hvem som hadde kontrollen over de ressursene som trengtes for å bygge allianser, og slik stå sterkest. Her hadde Ladejarlene et fortrinn, for de satt på kontrollen over strømmen av de svært attraktive varene fra arktiske områder som hvalrosstenner, hvalrossreip, dun, pels, jern og brynestein. Dette var produkter som ble omsatt på det europeiske kontinentet for store verdier i form av våpen, smykker, tekstiler osv.
Skipakrok, en naturhavn i elveosen
Omkring år 900 hadde de første Ladejarlene slått seg ned på en gård på halvøya Lade, som stakk ut i Trondheimsfjorden. Ikke uten grunn hadde de søkt hit, for her gled naturgitte forutsetninger og håløygenes ambisjoner om makt og rikdom sømløst sammen: Ladehalvøya var et uovertruffent strategisk punkt for de som ønsket kontroll over handelsnettverkene som passerte gjennom trøndernes Mare Nostrum, Trondheimsfjorden.
Her ble pels fra de dype svenske og russiske skogene fraktet sjøveien fra grensetraktene nord i Namdalen over fjorden, og her kom Ladejarlens handelsvarer som var blitt fraktet fra de arktiske områdene og nedover langs Helgelandskysten. Dette var stedet hvor fartøyene la seg for anker i Ladejarlens velorganiserte omlastingshavn i Skipakrok, en naturhavn skapt i møtet mellom elven og sjøen. Her ble varene fra de mindre skipene lastet over på knarrer, større handelsfartøy som ble utstyrt med soldater fra jarlens hird som skulle beskytte den dyrebare lasten mot sjørøveriet langs kysten – på ferden sørover til de store handelsplassene som Kaupang, Ribe og Hedeby. Men noe av lasten ble etterlatt for å dekke jarlens eget behov for gaver til hird og allierte, blotfester og andre tiltak som skulle sikre ættens posisjon i landsdelen. Makt og rikdom fant gjennom hele 900-tallet på denne måten veien til Lade og elveosen der. Det var ikke Ladejarlene alene som skapte dette økonomiske og politiske kraftfeltet, det var nettverket av allianseforbindelser som de hadde bygd opp mellom stormenn fra hele Midt-Norge. Derfor er det ikke uten grunn at Olav Haraldsson, på sin turbulente vei mot kongemakten i landet, uttalte, med Snorres ordvalg, at det var viktig å fotfeste i Trøndelag, «… for der lå landets makt og tyngde».
Kongen kommer!
I dette maktpolitiske spillet utgjør elveosens strategiske rolle mye av forklaringen på at det ble bygd en kirke nettopp i Kaupangen på Nidarneset. Dette var ikke et hvilket som helst sted langs fjorden, det var intet mindre enn et geopolitisk hot-spot på linje med ynglingættens Avaldsnes, og så viktig at danekongen Harald Blåtann, han som Jellingestenen skrøt av foruten brent sølv, lerret og vadmel gjorde Håkon Ladejarl til sin vasallkonge i Norge. Allikevel var det ikke Håløygætten som i det lange løp gikk seirende ut av kampen om folk og territorier langs Norvegr, norskekysten. Det gjorde Ynglingætten.
Snorre fremstiller stilsikkert den åsatro-lojale håløygen Håkon Ladejarls lite ærefulle sorti på den historiske scenen som et svin i grisebingen på Rimol, mens ynglingen Olav Tryggvason ender sine bestrebelser på å vinne fotfeste for sin kongeverdighet i slaget ved Svolder. Noen år senere kommer hans slektning, Olav Haraldsson, inn på den historiske scenen. Olav var ute etter å overta sin forgjengers tilkjempede rett til å utøve kongemakt i landet, og stiler ganske raskt mot løvens gap, Trøndelag. En vinterdag i 1015 seiler han opp i Nidelven, hvor han med Snorres ord «straks lot gjøre i stand de hus som sto oppe og reiste dem som var falt sammen og til det hadde han en mengde folk». Mens han holdt på med dette, ble han angrepet av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, og han måtte flykte hals over hode over land. Etter en del om og men blir han kvitt de brysomme Ladejarl-brødrene Svein og Erik, han får kongsnavn på Øretinget, og året etter kommer han tilbake til Nidarneset. Der gjorde han, fortsatt ifølge Snorre «… alt klart til vinteropphold og lot bygge hus på kongsgården og reiste Klemenskirken på det stedet der den nå står.»
Men historien om Klemenskirken starter ikke her, med Olav Haraldsson. Dens opphav må vi søke i hans forgjenger Olav Tryggvasson. Tradisjonelt forbindes Olav Tryggvason med bydannelsen på Nidarneset, men et omfattende arkeologisk kildemateriale viser at han aldri hadde noe med anlegget av kaupstaden i Nidaros å gjøre, til forskjell fra Ladejarlene, som deltok aktivt i prosessen frem mot bydannelsen på 1000-tallet. Noen kongsgård har han etter all sannsynlighet heller ikke bygd, for i de to årene han tidvis holdt til i Trøndelag, holdt han residens i det forlatte jarlesetet, Lade gård. Kongens maktovertagelse i Trondheimen kunne neppe markeres tydeligere enn at han flyttet inn i fienden residens. Ifølge den Store Olavssagaen («Olavs saga hin mesta») skal Olav Tryggvason også ha bygd en Klemenskirken på neset. Dette finner vi en viss støtte for i nye arkeologiske data. Å reise et kirkebygg her har åpenbart hatt som formål å synliggjøre kongens kontroll over Ladejarlenes kaupang samt flagge hans uttalte ambisjoner om et kristent Trøndelag. Opphavet til Olav Haraldssons Klemenskirke må vi derfor søke i hans forgjengers tid og maktstrategiske utspill.
Hvem var Klemens?
Dermed er vi over på spørsmålet om hvem Klemens var, og hvorfor kirken er viet til ham. Klemens var en av Romerkirkens første paver som omkring 100 e.Kr. ble forvist til et liv som slave i en av Krim-halvøyas marmorsteinbrudd. Hans iver og hans suksess som misjonær blant de øvrige slavene førte ham til martyrdøden, som han led gjennom drukning. Klemens ble en av Kirkens første og viktigste helgener, og i det 11. og 12. århundre spredte Klemens-kulten seg raskt i Norden, hvor han først og fremst er kjent som de sjøfarendes helgen. Dette har noe, men ikke med hele forklaringen å gjøre. Visselig var vikingene et sjøfarende folk, men like viktig var nok samtidens politiske forhold og misjonskongene Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons behov for å bygge autoritet omkring deres ambisjoner om å bli de kristne kontinentale fyrstenes likemenn, slik danske kong Knut den Mektige senere oppnådde. Klemens’ rykte som en nidkjær og vellykket misjonær hadde gitt ham en posisjon i den katolske kirken mot slutten av 900-tallet, noe som gjorde ham selvskrevet som en fanebærer for Nordens tidlige misjonskonger. Det har pågått en lang diskusjon om hvem som brakte Klemens-relikvier til Norden, og hvordan det skjedde. I dag tror de fleste forskere at det var Olav Tryggvason som sto bak dette: Han hadde oppholdt seg ved hoffet til storfyrsten av Kiev, Vladimir den store, i 9 år. Kiev var på denne tiden et hovedsenter for helgenkulten omkring Klemens. Teorien er at Olav fikk med seg relikvier fra denne helgenen som gave da han forlot Kiev, og at han brakte dem til Skandinavia. Det er pekt på at Olav under sitt opphold i Kiev både så og skjønte hvordan kulten omkring den pavelige martyren var med på å styrke fyrst Vladimirs lederposisjon. Dette kan ha gitt Olav et særlig forhold til Klemens – som et guddommelig talerør for sine egne maktpolitiske ambisjoner. Det er også fremmet en velbegrunnet tanke om at Klemens ble gjort til skytshelgen for de danske og norske misjonskongene fordi det ville forlene både det danske Jelling- og det norske Ynglinge-dynastiet med pavelig støtte og autoritet.
Kristendommen – kongenes maktideologi
Vi tror at Olav Tryggvason har reist en Klemenskirke på Nidarneset på slutten av 900-tallet, men har bare indirekte bevis for dens eksistens. Om så er tilfellet, er Olav Haraldssons Klemenskirke i realiteten en re-grunnlegging av forgjengerens kirke, som vel har stått i nærheten, men som etter sagatekster å dømme ble brent ned av Ladejarlene etter slaget ved Svolder. Når Olav Haraldsson bygger kirken, begynner han med å rive ned de husene som allerede sto på stedet, og han legger kirken demonstrativt tvers over de nedrevne husene og eiendomsgrensene i Ladejarlenes tidligere kaupang. Slik gjorde Olav sin maktovertagelse og kontroll med Ladejarlenes gamle territorium – og suksesjonen mellom seg og forgjengeren – synlig for alle. Hvorfor var det så viktig å kjempe for introduksjonen av kristendommen som ny religion? En av mange årsaker var at kristendommen på den tiden var det ubestridte moralske og ideologiske fundamentet for den legitime maktutøvelsen til samtidens europeiske fyrster. Olav Haraldssons re-grunnlegging av Klemenskirken viste omverdenen Ynglingeættens politiske ambisjoner, som den delte med de øvrige nordiske kongeættene: Ønsket om å vinne anerkjennelse på linje med fyrstene i datidens stormakter, Det tysk-romerske keiserriket, Frankerriket og England, der paven på vegne av Gud delegerte kongens rett til verdslig maktutøving. Slik kunne kampen om å utøve riki vinnes for Ynglingeætten. Og slik ble den vunnet. I dette lyset står Klemenskirken frem som et kongelig maktsymbol i en misjonstid. Senere ble den gjort til symbol for noe annet, men det er en annen historie – som i dag er en del av nasjonen Norges opphavsmyte.
