OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2020

Funn av bevarte bygningsdeler fra middelalder er en viktig kilde til å studere byggeskikk, materialkvalitet, bearbeidingsspor og konstruksjonsdetaljer. Hva man kan hente av kunnskap i materialet, avhenger imidlertid av øyet som ser og når det blir gjort.

Bygningsdeler og andre gjenstander i tre som graves opp, ødelegges og deformeres raskt om de ikke konserveres, og økonomien i prosjektene og kapasiteten ved museene gjør at kun et lite utvalg konserveres for framtida. Det gjelder derfor å hente ut mest mulig informasjon og dokumentasjon i en tidlig fase. Hvem som leser informasjonen som ligger i treverket og sporene på det, har imidlertid stor betydning for tolkningen og dokumentasjonen. En arkeolog vil ikke se det samme i en bygningsdel som det en handverker med kunnskap om og erfaring fra tradisjonelt verktøy og handverk gjør.

Høsten 2018 ble vi kontaktet av NIKU i Trondheim. De ville gjerne ha oss som handverkere til å se på bygningsmateriale fra Klemenskirke-utgravingene. Dette førte til et viktig samarbeid mellom handverkere og arkeologer i utgravings- og dokumentasjonsarbeid, og lot oss erfare hvor nyttig et slikt samarbeid var med tanke på økt kunnskap om hva arkeologisk trevirke fra bygninger og gjenstander har av iboende informasjon.

Utgangspunktet for vår undersøkelse. Hjørnet av et laftet hus som stod i Trondheim omkring år 1000. Foto: NIKU
Utgangspunktet for vår undersøkelse. Hjørnet av et laftet hus som stod i Trondheim omkring år 1000. Foto: NIKU
Tømrer Björn Frost (t.v.) og arkeolog og handverker Per Steinar Brevik studerer verktøyspor på en av stokkene fra bygningene funnet under Klemenskirke-utgravingene. Foto: Kristoffer Brink, NIKU
Tømrer Björn Frost (t.v.) og arkeolog og handverker Per Steinar Brevik studerer verktøyspor på en av stokkene fra bygningene funnet under Klemenskirke-utgravingene. Foto: Kristoffer Brink, NIKU

Fra handverkerens ståsted

I møte med verktøyspor og konstruksjonsdetaljer i et arkeologisk bygningsmateriale vil handverkernes forståelse av handverksprosesser og deres kjennskap til hvilke spor ulike verktøy etterlater, være vesentlig kunnskap i tolkningen og dokumentasjonen. Kan vi si noe om hvilke verktøy, bevegelser og handlinger som har frambrakt sporene (og avfallet!) vi finner fra aktivitetene? Hva ligger bak valgene som er gjort, hvordan har man forholdt seg til de naturgitte egenskapene i trevirket, og hvordan har man utført konstruksjonene og løsningene?

Vår tolkning innebærer ikke en endelig versjon om det arkeologiske materialet, men er en subjektiv analyse tett sammenvevd med våre egne erfaringer. Dette er et vesentlig trekk ved undersøkelsen av materialet. Verktøyet vi bruker, er summen av de erfaringer, de handlinger og den kultur vi er en del av, og den tradisjon vi er opplært i. De som tømret opp bygninger på Nidarneset for tusen år siden, hadde helt andre erfaringer og tradisjoner enn oss, og det er et stort gap mellom våre verdener. Likevel mener vi det er både viktig og nødvendig å forsøke å forstå de valgene de gjorde, ut fra den kunnskapen og de rammene de opererte innenfor. Slik kan vi få et lite glimt inn i deres verden gjennom de fysiske sporene som fortsatt finnes etter dem.

I første rekke ble det arkeologiske materialet vurdert og beskrevet. Dokumentasjonen av dette er videre en viktig kilde til rekonstruksjonen av hvordan det ble tømret i Trondheim for over tusen år siden.

En viktig del av undersøkelsen var å bruke sporene i materialet til å eksperimentere med å rekonstruere tømringa. Her er det Kai Johansen som hogger knute. Foto: Per Steinar J. Brevik, SNK
En viktig del av undersøkelsen var å bruke sporene i materialet til å eksperimentere med å rekonstruere tømringa. Her er det Kai Johansen som hogger knute. Foto: Per Steinar J. Brevik, SNK

Vi så i dette arbeidet at det er et stort potensial for økt kunnskapsuthenting fra og en bedre dokumentasjon av arkeologisk trevirke. I en arkeologisk utgraving er det svært mange valg som skal tas, det er en stor mengde materiale som kommer fram, og det er mye som skal dokumenteres. Arkeologiens dokumentasjon av trevirket blir ofte en minimumsdokumentasjon, og vi så tydelig at denne er utilstrekkelig for en så detaljert studie som vår. Derfor er det viktig at handverkere med den rette kompetansen bistår i dokumentasjon og prioriteringer ved utgravinger, særlig der det kan forventes å dukke opp bevart trevirke og trekonstruksjoner. Det er også viktig at arkeologer i samarbeid med handverkere forbedrer rutinene, slik at man sikrer dokumentasjonsmetoder som fanger opp mer av den informasjonen som er viktig for tolkningen i et handverksperspektiv.

I forhold til tegninger eller foto blir den originale stokken en kilde til mange detaljer og kunnskaper. Som her, hvor vi kan se at overflaten består av veden rett under barken, uten spor av barking med eggverktøy. Det forteller oss at barken trolig er løyp. Vi ser også et stoppspor etter et øksehogg der man kanskje har hogd vekk kvister. Vi antar at det meste av økseeggens bredde er synlig her, det vil si en egglengde på omtrent 75–80 mm. Foto: Per Steinar J. Brevik
I forhold til tegninger eller foto blir den originale stokken en kilde til mange detaljer og kunnskaper. Som her, hvor vi kan se at overflaten består av veden rett under barken, uten spor av barking med eggverktøy. Det forteller oss at barken trolig er løyp. Vi ser også et stoppspor etter et øksehogg der man kanskje har hogd vekk kvister. Vi antar at det meste av økseeggens bredde er synlig her, det vil si en egglengde på omtrent 75–80 mm. Foto: Per Steinar J. Brevik
Det er viktig at dokumentasjon og tolkning av spor og egenskaper skjer så raskt som mulig og i felt. Her danner et foto utgangspunkt for undersøkelse. På bildet er det blant annet mulig å se spor etter et område ved laftehogget der stokken er hogd flatere på sidene, det som kalles en kinning i tømring. Vi fikk tilgang til materialet først etter at det var tatt opp, noe som gjorde at det var detaljer og spor vi ikke fikk god nok kontroll på. Foto: Kristoffer Brink, NIKU. Våre påtegninger.
Det er viktig at dokumentasjon og tolkning av spor og egenskaper skjer så raskt som mulig og i felt. Her danner et foto utgangspunkt for undersøkelse. På bildet er det blant annet mulig å se spor etter et område ved laftehogget der stokken er hogd flatere på sidene, det som kalles en kinning i tømring. Vi fikk tilgang til materialet først etter at det var tatt opp, noe som gjorde at det var detaljer og spor vi ikke fikk god nok kontroll på. Foto: Kristoffer Brink, NIKU. Våre påtegninger.

Tre laftestokker fra år 1000

Utgravingene som NIKU foretok i Søndre gate i Trondheim i 2016–17, avdekket flere faser med kirkebygninger. Men før den første trekirken ble bygd her, hadde det allerede vært flere generasjoner trebygninger på stedet. I den yngste av disse, som kan være tømret omkring år 1000 og trolig ble revet for anleggelsen av den første kirka bare ti–tjue år senere, var de nederste to omfar av veggene godt bevart. Det er tre veggstokker i denne vi har sett nærmere på. Under slikt arbeid ser vi at vår kunnskap om handverksprosesser og verktøy fra arbeid med rekonstruksjoner, vår bachelorutdanning i Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU, kombinert med vår bakgrunn som arkeolog (Per Steinar) og treskjærer (Kai), gir oss et godt utgangspunkt for å lese arkeologisk trevirke.

Gavlsvillen er den nederste stokken i bygget. Her er det brukt ei ung hurtigvokst gran (ca. 58 årringer på en diameter på ca. 25 cm). Langveggsvillen er skjøtt sammen av to stokker, og den ene av disse er – i motsetning til gavlsvillen – svært tettvokst (også gran, ca. 23 cm i diameter og oppimot to hundre år på fellingstidspunktet). Den har vokst hurtig de første førti–femti årene, for så å stagnere nesten fullstendig. Dette kan tyde på at treet har vokst opp i åpne områder som så raskt har grodd igjen. Kanskje tidligere hogstflater eller beitemark? Den eneste veggstokken som er bevart over svillene, er første stokk i gavlveggen. Denne er også i gran, tettvokst med en del stor kvist.

For oss ville ikke dette tømmeret vært førstevalget til tømring. I våre øyne ser det ut til at man har måttet bruke det som var tilgjengelig. Særlig langveggsvillen, som består av to korte stokker skjøtt inn i hverandre, kan vitne om mangel på materialer og et behov for å utnytte hver eneste stokk man hadde, selv om den egentlig var for kort. De som tømret husene, hadde kanskje ikke noe valg med hensyn til tømmerets egenskaper, men måtte ta det som var tilgjengelig, eller som de ble tilvist.

Et luftig hus?

Det er svært liten grad av bearbeiding av tømmeret. Det er ikke spor etter barking på overflaten på stokkene. Dette forteller oss at de med stor sannsynlighet er hogd på forsommeren når barken løyper, altså når det dannes nye vekstlag mellom barken og veden, og barken en periode derfor løsner lett fra veden under og lett kan flekkes av treet. Langveggsvillen er grovt tilhogd både mot laftehjørnet og mot skjøten, trolig for å justere dimensjonen noe i forhold til de andre stokkene. Det er ingen spor etter mosefar (grop på undersiden av stokken hogd for å tilpasse den godt mot stokken under, og i bolighus oftest fylt med mose) på stokkene, og også lafteknutene er hogd temmelig grovt. Ifølge NIKU er det ikke funnet noe tetting i form av mose eller annet organisk materiale på stokkene.

En laftestokk, trolig fra 1000-tallet, gravd fram på Folkebibliotekstomta i 1971 og i dag oppbevart ved NTNU Vitenskapsmuseet. Siden denne er konservert og gjennom det bevart, kan vi fortsatt studere den i dag og oppdage nye detaljer, som at det er ikke spor etter meddraging og mosefar på den. Slike detaljer er det ikke mulig å se ut fra dokumentasjonen fra 1971. Foto: Per Steinar J. Brevik
En laftestokk, trolig fra 1000-tallet, gravd fram på Folkebibliotekstomta i 1971 og i dag oppbevart ved NTNU Vitenskapsmuseet. Siden denne er konservert og gjennom det bevart, kan vi fortsatt studere den i dag og oppdage nye detaljer, som at det er ikke spor etter meddraging og mosefar på den. Slike detaljer er det ikke mulig å se ut fra dokumentasjonen fra 1971. Foto: Per Steinar J. Brevik

Derimot er det funnet rester av en leirepakking på oversiden av langveggsvillen ved moldbenken i bygning 4. Dette kan ha vært en del av en tetting av moldbenken mot veggen, eller en tetting mellom svillstokken og første veggstokk. Det ble ikke observert leirepakking andre steder i konstruksjonen. Uten tetting mellom stokkene ville dette ha vært et nokså utett hus, siden stokkene ikke ser ut til å være meddratt til hverandre og mangler mosefar. Manglende mosefar så vi også på en stokk som var gravd fram under utgravingene på Folkebibliotekstomta i 1971; denne hadde også en tidlig datering, trolig 1000-tall. Selv om materialet vi har sett på, er for lite til at vi kan si noe sikkert, kan det se ut til at mosefar ikke var vanlig i tømrede hus i den tidlige byoppkomsten.

Meddrag Langsgående ripe/riss i laftestokk laget med et risseredskap (mede), som oftest med en delt jernklo med fast eller regulerbar bredde. Ofte benevnes redskapet også meddrag.

Hensikten er å tilpasse formen mellom stokker som skal felles sammen i veggen, slik at det blir tett.

Mosefar Tilpassingen mellom stokkene får form av ei langsgående renne/fure på undersiden av stokken. Kun kantene der risset gjøres, ligger nedpå stokken under. Denne gropa kalles ofte mosefar, fordi det tradisjonelt legges mose som tetting her. Men medfar brukes også ofte om denne renna.

Hvilke bygninger var dette, og hvem bygde dem?

I studiet av materialet dukket det opp mange tanker også om den samfunnsmessige konteksten bygningene ble til under. Det er en rekke sider ved materialet som vi mener det er verdt å diskutere i denne sammenheng, som tømmerets egenskaper og bearbeiding, manglende mosefar og byggenes korte levetid.

På Ladehalvøya like ved satt Ladejarlene, et av Norges mektigste høvdingseter, gjennom det meste av 900-tallet. Fra 997 var det Olav Tryggvason som overtok makten ved Nidarneset. I Olav Tryggvasons saga står det at «der lot han (kong Olav) bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok». Vi vet lite om de folkene som Olav, eller eventuelt Ladejarlene før ham, plasserte i den framvoksende kjøpstaden. Dette kan godt være handverkere fra fjern og nær som ble hentet inn, frivillig eller ikke, for å levere tjenester til jarlen eller kongen. Urbane sentra ble trolig etablert slik sagaene framstiller det, av konger og høvdinger. Først og fremst for å kunne kontrollere handel og skattlegging, og for å etablere en handverksproduksjon for den lokale eliten. Hvordan befolkningen i disse byene oppfattet seg selv, hvor de kom fra, og hvilken sosial status de hadde, vet vi lite om. Det er imidlertid trekk ved husene deres som kanskje kan bidra til økt kunnskap om dette. Etter vår oppfatning kan bygningsdelene vi har undersøkt, vitne om en gruppe i samfunnet som trolig ikke hadde høy status eller god ressurstilgang. Er bygningenes utførelse, og materialvalget, resultat av at noen etablerte seg av nødvendighet, kanskje under styring eller tvang? Men status trenger ikke å være avgjørende; bygningsrestene kan også være spor etter personer som måtte bygge hus selv, uten at tømring har vært deres egentlige handverk. Bygningene bør ikke sees på som et første enkle forsøk på lafting i Trondheim og Norge, men som et produkt av en situasjon, en nødvendighet og en gitt samfunnsmessig kontekst.

Arkeologene som gravde ut Klemenskirken, mener laftebygningen ble revet og området

planert, trolig for å klargjøre for bygging av den første kirka på stedet. Fra den har vi bevart en furustokk, og denne er av en langt bedre kvalitet og utførelse. De som bygde kirka, hadde nok en helt annen tilgang på tømmer enn de som satte opp husene som ble revet for å gi plass til den.

I århundrene som følger, skjer det store endringer i laftinga – samtidig som byen vokser. Kanskje stilte en mer permanent bybefolkning i et voksende Nidaros etter hvert større krav til bygningene de skulle leve i.

Stolpe funnet under Klemenskirken, og som trolig tilhører den første kirka på stedet, datert til mellom 1010 og 1024. Stokken er fint bearbeidet og har blant annet spretteteljing i jevne band. Selv om denne er så og si samtidig med bygningen under, gir den et helt annet inntrykk av handverkskunnskap og tilgang på materiale. Foto: NIKU
Stolpe funnet under Klemenskirken, og som trolig tilhører den første kirka på stedet, datert til mellom 1010 og 1024. Stokken er fint bearbeidet og har blant annet spretteteljing i jevne band. Selv om denne er så og si samtidig med bygningen under, gir den et helt annet inntrykk av handverkskunnskap og tilgang på materiale. Foto: NIKU