OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. desember 2020

Aldri kommer vi arkeologer så nær fortiden som når vi graver fram levningene etter de døde. Det er noe helt spesielt å rense fram fragmentene av tidligere levd liv, liv som hadde mye til felles med våre, men som også var annerledes på mange områder. På Gyllan i Melhus forteller over 2000 år gamle graver om for lengst glemte forestillinger om hva som skjedde da livet tok slutt.

I 2018 og 2019 ble to gravrøyser på Gyllan, sør i Melhus, undersøkt av arkeologer. I denne delen av Melhus finnes tallrike spor fra tidsrommet 1100 f.Kr-300 e.Kr, og både kultsteder og helleristninger forteller spennende historier om de som vandret i det samme landskapet lenge før oss. Likevel var vi uforberedte på det som møtte oss i de to røysene. Ikke bare viste røysene seg å ha en svært forskjellig oppbygning. Undersøkelsene avdekket også en historikk knyttet til stedets bruk som gravfelt som spenner over nesten 1000 år. Det lange tidsperspektivet gjør det mulig å spore endringer i både ritualer og samfunn over tid.

 

De første gravene

Den tidligste bruken av området som gravfelt strekker seg fra yngre bronsealder opp gjennom førromersk jernalder, hvor den eldste graven dateres til 771-540 f.Kr. Denne første bruksfasen, med om lag femten graver, har en varighet på rundt 400 år. I denne perioden var det vanlig å brenne de døde, og på Gyllan nedlegges de dødes brente bein i rektangulære eller runde steinlegninger, men også uten noen tydelig form for gravmarkering. I nærheten av gravene fant vi flere større kokegroper, og trolig er disse spor etter matlaging som har funnet sted i tilknytning til begravelsene.

Mulige ritualer kan også ses i utformingen av deler av gravfeltet. Mens det på den ene delen av feltet var runde steinlegninger, bestod den andre av konsentrasjoner av bein deponert på og mellom heller som utgjør en tilnærmet hesteskoform, avgrenset av en kantkjede. Disse gravene spenner over flere hundre år, og formen på gravanlegget kan ha gjort det mulig å bevege seg inn og ut av et slags rom for gjentatte begravelser. Hele ni graver kan knyttes til hesteskoformen. I en av gravene her ble det funnet en underligger til en skubbekvern. Nedleggelse av skubbekverner i graver er et velkjent fenomen, og kan ha hatt sammenheng med referanser til jordbruk og fruktbarhet.

Det hesteskoformet anlegget av heller i forgrunnen, med graver fra yngre bronsealder og førromersk jernalder. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Det hesteskoformet anlegget av heller i forgrunnen, med graver fra yngre bronsealder og førromersk jernalder. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.

Båtfigur og skålgrop

I nærheten av det hesteskoformede anlegget, og like ved den eldste grava på feltet, lå en stein med innrissede figurer. På steinen kan vi se en båtfigur med mannskapsstreker. Båten har et dyrehode i den ene stavnen, og over båten er det hugget inn en skålgrop. Skålgropa kan tolkes som et mulig solsymbol, og utgjør sammen med båten velkjent symbolikk fra bronsealderen. Båten har vært risset inn ovenfor en naturlig rødlig utfelling i steinen med form som en halvmåne eller en båt. Trolig har denne naturlige fargen i steinen inngått som en del av motivet sammen med båten og skålgropa.

Steinen fra Gyllan utgjør en av til sammen åtte steiner som de siste årene har blitt funnet i tilknytning til graver fra bronsealderen i Melhus. Blant figurene finner vi både båt- og menneskefigurer, fotsåler og skålgroper. Dette er figurer vi også finner innrisset på løse steinblokker og fast berg i det samme landskapet. Ristningene fra gravene skiller seg likevel ut ved at de fremstår som nyhogde. De skal dermed trolig tolkes som deler av de ritualer som fant sted da de døde ble gravlagt. Dette gjelder også steinen på Gylland, som ble funnet akkurat slik den ble nedlagt for rundt 2500 år siden. Slike steiner gir oss derfor et unikt innblikk i bronsealderens ritualer.

Steinen med ristninger funnet på bunnen av den ene røysa. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Steinen med ristninger funnet på bunnen av den ene røysa. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Grønnsteinssirkelen med de hvite steinene må ha skilt seg ut på gravfeltet også i romertid. Til høyre skimtes de store steinene i den nyere grava som legges delvis over den. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Grønnsteinssirkelen med de hvite steinene må ha skilt seg ut på gravfeltet også i romertid. Til høyre skimtes de store steinene i den nyere grava som legges delvis over den. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.

Barnegrava i grønnsteinssirkelen

Etter å ha gravlagt de døde på feltet i om lag 400 år ser det ut til at bruken av gravfeltet opphører eller avtar i 2-300 år før vi igjen ser en økning i aktivitet i romertid. I århundret like etter Kristi fødsel, og tett inntil de eldre gravene, anlegges nå et gravanlegg omgitt av en sirkel av vakre grønnsteinsheller. Rundt sirkelen plasseres hvite steiner av kvarts. Inni sirkelen nedlegges de brente beina til et lite barn på mindre enn 6 år. Funn av fragmenter av en beinkam kan være spor etter gravgods som ble nedlagt sammen med den lille.

Steinene av grønnstein og kvarts som skiller denne grava fra andre graver på feltet, kan tyde på et dødsfall med spesielle omstendigheter. Den lille gutten eller jenta har heller ikke vært alene i døden. I samme grav ble det funnet brente bein etter en voksen person. Innenfor den samme steinsirkelen lå også en flere hundre år gammel nål av jern, som stammer fra den tiden de første gravene anlegges på Gyllan. Ble barnet kanskje nedlagt i en eldre grav? Eller ble den gamle nåla gitt som gravgave for å markere en forbindelse til tidligere generasjoner?

Nåla av jern fra grønnsteinssirkelen er fra ca. 500-200 f.Kr, og er blant de eldste gjenstandene av jern fra Midt-Norge. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Nåla av jern fra grønnsteinssirkelen er fra ca. 500-200 f.Kr, og er blant de eldste gjenstandene av jern fra Midt-Norge. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.

Båndene til fortiden

En slik bevissthet til de eldre gravene på lokaliteten gjenspeiles også i gravenes utforming og relasjon til hverandre. Utformingen på flere av steinlegningene fra romertid har likhetstrekk med de langt eldre gravene på stedet. Også bruk av grønnstein i gravene er felles for de to periodene feltet er i bruk. Til tross for et antatt kortere opphold eller en nedgang i bruken av feltet, ser vi dermed et tydelig ønske om å relatere seg til de eldre gravene som fremdeles må ha vært synlige i landskapet.

I dette bildet kan det se ut til at grønnsteinssirkelen har spilt en viktig rolle. Delvis over denne grava og en nærliggende grav fra samme tidsrom, reises nemlig enda en grav som dermed overlapper de to tidligere gravene. Alt skjer innenfor et begrenset tidsrom, i det første hundreåret etter Kristi fødsel. I den nyeste grava nedlegges en pilspiss og en beinkam. De brente beina etter to voksne personer, en kvinne og en mann, plasseres oppå en oval steinsetting, omkranset av enda en steinsetning med store og massive steiner. Denne steinsettingen fungerer som et indre fundament for ei stor røys som trolig reises umiddelbart etter. Dermed samles både eldre og yngre graver i ett og samme gravmonument.

Gravformene i førromersk jernalder og eldre romertid likner hverandre, og har form av enkle steinsirkler og steinlegninger. Grønnsteinssirkelen lengst til høyre i bildet. Foto: Roger Skjelbakken, NTNU Vitenskapsmuseet.
Gravformene i førromersk jernalder og eldre romertid likner hverandre, og har form av enkle steinsirkler og steinlegninger. Grønnsteinssirkelen lengst til høyre i bildet. Foto: Roger Skjelbakken, NTNU Vitenskapsmuseet.

Monumentale røyser

Byggingen av røysa over de tidligere gravene markerer en vesentlig endring i gravskikk på Gyllan. Fra å anlegge relativt enkle graver, skal det nå bygges stort. Mengder med stein fra elva fraktes opp til terrassen der røysa til slutt måler 16 meter i diameter. Også over den eldre hesteskoformede steinkonstruksjonen reises ei tilsvarende røys. Under byggingen legger noe en antikvitet fra steinalderen inn i røysa: en del av en flere tusen år gammel skafthulløks, - et fjernt minne om eldre tiders bosetning i området.

Undervegs i byggearbeidet plasseres en stor og tung helle høyt opp i røysa. Så helles et kullag over hellen, før den til slutt dekkes med elvestein. Trolig har dette sammenheng med ritualer tilknyttet en gravleggelse. Kan det være restene av en kremasjon som ble tømt på hellen, for så å plukke ut de beina som skulle nedlegges i grava? Dateringen av kullaget på hella samsvarer med dateringen fra en grav i toppen av røysa, som denne røysa trolig bygges for å romme.

Omgitt av en samling større heller plasseres nå nemlig en bronsekjel fra Romerriket øverst i røysa. Kjelen inneholder de brente beina etter to voksne personer, en mann og en kvinne. Kjelen ble pakket inn i never før den ble lagt ned. Datering av bein fra kjelen tidfester denne grava til 126-249 e.Kr.

Like etter anleggelsen av grønnsteinssirkelen plasseres en grav med store steiner delvis over denne og en eldre grav ved siden av. Deretter bygges den store røysa. Illustrasjon: Michael A. James, NTNU Vitenskapsmuseet.
Like etter anleggelsen av grønnsteinssirkelen plasseres en grav med store steiner delvis over denne og en eldre grav ved siden av. Deretter bygges den store røysa. Illustrasjon: Michael A. James, NTNU Vitenskapsmuseet.
Fragment av skafthulløks fra yngre steinalder, nedlagt i den ene røysa i romertid. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Fragment av skafthulløks fra yngre steinalder, nedlagt i den ene røysa i romertid. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bronsekjelen graves ut i toppen av røysa. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bronsekjelen graves ut i toppen av røysa. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bronsekjelen kan ha sett slik ut da den var i bruk. Illustrasjon: O. Rygh 1885: fig. 352.
Bronsekjelen kan ha sett slik ut da den var i bruk. Illustrasjon: O. Rygh 1885: fig. 352.

Bronsekjel og bjørneklør

Den romerske bronsekjelen fra Gyllan hører til en type bronsekar som går under navnet Østlandskjeler. Slike kjeler ble framstilt i Italia eller i de romerske provinsene i Rhin-området, og kom til Skandinavia enten gjennom gaveutveksling eller handel. Karene er masseproduserte, og muligens var de også ment for eksport til det skandinaviske området. I Skandinavia endte de opp som gravurner i branngraver.

Kjelen på Gyllan var i en forholdsvis dårlig forfatning, og trykket fra steinene i røysa har bidratt til å klemme den sammen. Kjelen var velbrukt da den ble nedsatt i røysa, for spor etter reparasjoner er synlig flere steder. Ingen gjenstander var nedlagt i begravelsen, men blant de brente beina ble det funnet flere bjørneklør. Funn av bjørneklør kan tyde på at de døde har ligget på et bjørneskinn på likbålet. I nyere folketro har bjørnen vært betraktet som et symbol på fruktbarhet og gjenfødelse, og kanskje var det også slike tanker som lå bak plasseringen av bjørneklør i grava.

Importvarer som bronsekar og glassbegre var gjenstander forbeholdt samfunnets øvre sosiale sjikt. Funnet av kjelen fra Gyllan vitner derfor om makt og velstand i denne delen av Gauldalen i romertid. Trolig har denne rikdommen vært knyttet til kontroll av ferdsel og nærhet til viktige utmarksressurser som myrmalm – grunnlaget for den omfattende jernproduksjonen i romertid i både Gauldalen og resten av de indre fjordbygdene i Trøndelag. Jernet dannet grunnlag for vidstrakte handelsnettverk. Kan de døde nedlagt i bronsekjelen på Gylland ha vært involvert i et slikt nettverk?

 

Samfunn i endring

På Gyllan ruvet to monumentale røyser i landskapet. Fra å ha gravlagt de døde i enkle gravanlegg knapt synlige over bakken, ble det i slutten av brukstiden viktig å synes. De to gravrøysene henvender seg hovedsakelig mot åssiden, der de gamle ferdselsveiene gikk, men er også synlige fra dalen.

Bjørneklør fra bronsekjelen og området rundt. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.
Bjørneklør fra bronsekjelen og området rundt. Foto: Astrid Kviseth, NTNU Vitenskapsmuseet.

Fra å ha nedlagt den dødes brente bein uten medfølgende gravgods, ser vi nå at det legges ned enkelte gjenstander av jern og bein i gravene. Med bronsekjelen introduseres enda et nytt element – forbindelsen til Kontinentet, som for alvor kommer til uttrykk i den noe senere romertidsgrava på Foss, også den en dobbeltgrav med levningene etter en mann og en kvinne.

Endringene i gravskikk på Gyllan gjenspeiler trolig både sosiale og økonomiske endringer i romertidas samfunn. I slike tider kan det å vise tilhørighet til en felles fortid og tidligere generasjoner ha vært viktig for å bekrefte egen identitet, samt tilgang til både makt og ressurser. De stadige referansene til eldre tider som vi ser i gravene på Gyllan skal trolig ses i en slik sammenheng.

Et par hundre år etter at kjelen settes ned blir den siste av flere sekundærgraver med brente bein som satt inn blant elvesteinene i røysa. Dermed ender også en 1000 år lang historie med røtter helt tilbake i bronsealderen.