Både gravrøyser og helleristninger er karakteristiske minner fra bronsealderen i Norden. I mange tilfeller ble røysene plassert på berg der det fantes ristninger fra før. Det finnes også eksempler på at de døde ble plassert i steinkister dekorert med helleristninger. Disse blir gjerne datert til bronsealder, men nyere forskning tyder på at de kanskje kan stamme fra yngre steinalder.
Ristninger i graver
Sommeren 1934 grov Brage Irgens Larsen, på vegne av DKNVS Museet i Trondheim, ut en gravrøys på Skjervoll i Stjørdal. Røysen hadde da tilsynelatende vært urørt siden den var ny. Sentralt i den kom det frem en kiste, bygd av kantstilte steiner med flate heller som lokk over graven. Basert på størrelse og form kunne man anta at graven var fra folkevandringstid. Den viste seg å være praktisk talt tom; kun små biter av et skjelett var til stede. På en av steinene var det risset inn deler av en båtfigur av en type som det er mange av blant helleristningene i området. Figuren peker i retning av at graven kunne være betydelig eldre, kanskje helt fra bronsealder, men gir i seg selv ingen sikker datering. Det var bare denne ene dekorerte steinen i graven. Den kan være kommet dit ved en tilfeldighet, men den kan også representere en måte å knytte den døde til fortiden gjennom å sende med en eldre gjenstand. En annen mulighet er at den ble laget nettopp til denne begravelsen.
Det er ikke uvanlig å finne helleristninger i forbindelse med graver fra bronsealderen. På Berg i Stjørdal ble det for få år siden funnet en gravrøys anlagt på en bergflate med flere helleristninger (jf. SPOR nr. 1 – 2011). Den svenske arkeologen Gunnar Ekholm hevdet for et århundre siden at ristningene ble laget i forbindelse med begravelsene. Kanskje var nettopp det tilfellet på Sandbrauta i Melhus, der ei helle med ristninger ble funnet i en gravrøys (se SPOR nr. 1 – 2019). Kanskje skal også de mange løse steinene på helleristningsberget på Røkke i Skatval tolkes på samme vis.
På Røkke finnes en rekke helleristninger som forestiller den samme båttypen som er avbildet på steinen fra Skjervoll (type E). Denne båttypen er også representert på en av de dekorerte steinhellene fra den såkalte Mjeltehaugen i Giske på Sunnmøre. Haugen ble rasert allerede i 1847, og bare bruddstykker av hellene er bevart i dag. Rester av tilsvarende dekorerte gravheller er kjent også fra Trøndelag — fra Steine på Byneset i Trondheim og fra Rishaug i Agdenes. Dessverre er bare noen få bruddstykker bevart også av disse. De har ikke båtfigurer slik som hella fra Mjelte, men de to hellene på Steine har enkle linjemønstre som minner om parallelle frynser — et motiv som også er funnet i Mjeltehaugen.
Graver med dekorerte steinheller finnes også andre steder i Norden. Den mest kjente av disse ligger på Bredarör i Kivik i Skåne. De hellene som er bevart, forteller at dekoren på Kivik-hellene er av et annet slag enn det vi kjenner fra Mjelte og Steine. Hver helle danner en enhet, og har en annen dekor enn nabohellene. På en av hellene er det riktignok en båtfigur, men den forestiller en annen båttype (type G), som er typisk for bronsealderen. På en av de andre hellene fra Kivik finner vi sikksakkmønstre som minner om dekoren i Mjeltehaugen. Slike mønstre forekommer blant helleristninger allerede i steinalder på feltene Søbstad og Rødsand på Averøy, på Rein i Stadsbygd så vel som på Holte i Levanger og Bardal i Beitstad.
Fra Kivik til Giske
Den eldste Kivik-graven er datert til tidlig bronsealder. Frem til nå har også graven i Mjeltehaugen vært datert til bronsealder. Men arkeolog Sverre Marstrander sammenliknet hellene fra Mjeltehaugen med heller fra ulike deler av Europa, og fant en forholdsvis klar parallell i ei helle fra Göhlitzsch nær Halle i Tyskland. Denne var også dekorert med sikksakkmønstre, men var datert til yngste del av steinalderen. Marstrander la stor vekt på de geometriske mønstrene på hellene fra Mjeltehaugen, og han fikk laget en rekonstruksjonstegning som viste hvordan de komplette geometriske mønstrene kunne ha sett ut. De var praktisk talt de samme på alle hellene. Dels var det tettstilte skrå linjer som hellet mot venstre eller høyre. Mange av disse var tegnet med doble linjer. Andre var mer bølgeformete med doble eller tredoble linjer. Et annet gjennomgående motiv var parallelle, loddrette, frynseliknende linjer som ofte endte i en liten grop. Felles for alle hellene var en stilisert båtfigur i nedre del.
Parallellene til de europeiske gravhellene fra steinalder var åpenbare, men Marstrander daterte likevel graven i Mjeltehaugen til bronsealder. Det skyldtes båtfigurene. Ut fra tidens tenkning var dette logisk. Man antok at de aller fleste båtristningene ble laget i yngre bronsealder. Nyere forskning tyder imidlertid på at båtristninger av type G ble laget allerede fra bronsealderens begynnelse. Dermed antas det at ristninger av enklere type E-båter, som den på Mjeltehaugen, må være enda eldre.
Et overraskende trekk ved Mjeltehaugen er at den ligger i et område som praktisk talt er tomt for helleristninger. Mot sør finnes ristninger fra bronsealderen i ytre Nordfjord og Sunnfjord. Mot nord er det kjent noen få ristninger på Bogge i Romsdal og i Sunndalen, men ellers må vi helt til Trondheimsfjorden. Her finnes de fleste bronsealderristningene i Stjørdal, Beitstad og Melhus. Mjeltehaugen og de dekorerte hellene der opptrer derfor isolert fra de miljøene hvor det var vanlig å lage helleristninger. Også gravene på Steine og Rishaug ligger isolert i forhold til det som er kjent av ristninger.
Geologen Helge Askvik ved Universitetet i Bergen undersøkte hvilke bergarter de dekorerte hellene fra Mjeltehaugen er laget av. Han undersøkte også den dekorerte steinen fra Skjervoll og fant at den var laget av samme bergart som steinene i Mjeltehaugen. Bergarten er sjelden og var ikke kjent fra Sunnmøre, men derimot fra Sunnfjord og Trøndelag. Fra begge disse stedene er det lang vei til Giske. Hellene må ha blitt transportert med båter, som trolig ble trukket over drageid under deler av transporten — over Stad eller over Tiltereidet mellom Sunndalsfjorden og Romsdalsfjorden. Forekomsten av tilsvarende gravanlegg på Steine og Rishaug støtter opp under antakelsen om at steinene i Mjeltehaugen ble brutt ved Trondheimsfjorden. De store avstandene mellom bruddsted og grav understreker det spesielle ved disse gravene: De opptrer som fremmedelementer i landskapet. Men samtidig er de delvis dekorert med motiv som har et lokalt/regionalt preg.
Dersom vi kan stole på at båtfigurene som er avbildet på hellene fra Mjeltehaugen og på berg på Vestlandet og i Trøndelag, gjengir virkelige båter, finner vi at de hadde en del trekk felles med fangstfolkenes båter, slik disse ble avbildet på steinalderens helleristninger. De hadde rektangulært skrog fylte med loddrette linjer og med forholdvis høye stavner, hvorav den ene eller begge to var tilnærmet loddrett. Dette kan fortelle at disse båtristningene stammer fra nettopp steinalder.
Dekoren
Det er meget mulig vi skal se gravhellene med ristninger av geometriske mønstre som uttrykk for en felles gravskikk over store deler av Europa i yngre steinalder. Hellene på Mjelte, Rishaug og Steine representerer trolig nordgrensen for denne gravskikken, men samtidig antas de å være yngre enn forbildene ute i Europa. Båtfigurene i Mjeltehaugen er derimot lokale, knyttet til norskekysten fra Jæren til Trondheimsfjorden. Generelt kan båtristninger sies å være en nordisk spesialitet, da denne typen ristninger knapt er kjent fra sørlige deler av Skandinavia.
Dekoren på steinene fra Rishaug og Steine er noe forskjellige, men vi finner enkelte felles trekk mellom dem og hellene fra Mjeltehaugen. Av de to bruddstykkene som er bevart fra Steine, er det ene dekorert på begge sider, med dekor som likner på hellene fra Mjelte. På steinen fra Rishaug finner vi to rekker med innrammede, skråstilte linjer, skilt av et parti uten linjer. Dette samsvarer også med mønster fra Mjeltehaugen.
Fra Giske til Leirfall
Av motivene fra Mjeltehaugen er det normalt bare båtfigurene som også opptrer på fast fjell. I Trøndelag finnes en rekke båtfigurer i Stjørdal. Noen grupper av ristninger på Leirfall er her av spesiell interesse. Tre, i dag ufullstendige, båtfigurer finnes på hovedfeltet (Leirfall III). Viktigere i denne sammenhengen er noen rektangulære figurer med indre sikksakkmønstre og frynseliknende vedheng. Flest slike figurer finnes på et lite felt (Leirfall V) ovenfor hovedfeltet. Dessverre er disse ristningene i dag sterkt forvitret og ufullstendige. Ristningene på hovedfeltet er heldigvis bedre bevart, og en rektangulær figur med frynser ligger like nedenfor de tre nevnte båtfigurene. Både den og båtfigurene synes å være laget i samme teknikk – med fint hogde, smale og grunne furer.
Mens sikksakkmønstrene på det øvre feltet er innrammet på alle fire sider, mangler denne figuren den øvre, horisontale linjen. Den er erstattet av en smal kvartsgang som slynger seg over store deler av feltet. Å utelate denne linjen må ha vært et bevisst valg. Ved å gjøre dette ble berget og sikksakkmønsteret knyttet til hverandre på en helt spesiell måte. Det viktige her er likevel at et motiv som normalt synes å ha vært forbeholdt gravkister, og som kun er kjent fra noen få steder, på Leirfall finnes på berg som ligger i dagen.
Ristningene på Leirfall-feltene rommer de samme motivene som ellers i Stjørdal, men forholdet mellom de ulike motivene er et helt annet. Ristningene på dette feltet og i den lille gruppen på hovedfeltet, som er trukket frem her, er helt spesielle. Liknende mønstre er ikke kjent andre steder i Trøndelag, bortsett fra på gravhellene. Kombinasjonen av sikksakkmønstre og type E-båter er ellers kun kjent fra Mjeltehaugen. Vi står overfor en kombinasjon av symboler som tilsynelatende kun var knyttet til begravelsesritualer.
Hva så med alderen på båtristningene? Ettersom vi ikke har noen sikkert daterte paralleller, står vi i utgangspunktet på bar bakke. Vi har imidlertid kombinasjonen av sikksakkmotiv med frynser og båttype E både på Leirfall og i Mjeltehaugen. Dateringen av disse båtfigurene blir dermed avgjørende også for de innrammede sikksakkmønstrene på Leirfall. Mye tyder på at båtristningene, og dermed sikksakkmønstrene, må være laget så tidlig som i yngre steinalder. Vi må kunne se dem som paralleller til gravene med de dekorerte hellene, siden de har helt klare likheter med hverandre. Kanskje skal de forstås som markering av bestemte gruppers tilstedeværelse i landskapet?
Etterord
Et annet moment som kan bidra til å forklare hvorfor disse tidlige ristningene fikk sin spesielle plassering, kan henge sammen med solens bevegelser. Ved et tidlig besøk på Leirfall-feltet en høstmorgen opplevde forfatteren at da solen kom frem bak bergryggen i nordøst, skinte den på akkurat den lille gruppen av ristninger som det skrives om her.