Under arkeologisk utgraving av en steinalderlokalitet ved Leirvika ved Valsøyfjorden i Heim kommune ble det i 2019 funnet en godt bevart vestlandsøks. Dette er en øksetype som først ble identifisert av Anton Brøgger i 1907 og kalt vestlandsøks fordi de ofte opptrer på Vestlandet og sjeldent på Østlandet. Typen finnes imidlertid også i Sverige og Finland. Øksen er antakelig av bergarten diabas. Den er slipt og har et firesidig tverrsnitt, og er lett buet i ryggflaten. Vestlandsøksen dateres vanligvis til midten av yngre steinalder (3300-2600 f. Kr). Det passer med våre to dateringer fra boplassen. Strandlinjekurven for Leirvika støtter også opp om en strandnær bosetting her rundt 3000 f. Kr.
Det ble utvunnet mye diabas i steinalderen. Bergarten finnes ikke lokalt ved Leirvika, men kommer sannsynligvis fra Stakaneset ved Florø. Undersøkelser har vist at det her har blitt utvunnet diabas i over 5000 år! Utvinningen har foregått ved hjelp av oppvarming og nedkjøling av berget, og ved direkte hamring. Dette har så blitt bearbeidet ikke langt ifra stenbruddet til mer håndterbare steinblokker. Emner eller ferdige økser har senere blitt tatt med for videre distribusjon. Diabasen fra Stakaneset er grønnlig med innslag av hvite krystaller.
Romsdal, Sunnmøre og Sogn og Fjordane har vært hoveddistribusjonsområder for diabasøkser. I Rogaland og Hordaland er det grønnstein fra Hespriholmen som dominerer, og grensen mellom bruken av disse råstoffene kan være spor etter befolkningsgrupper med ulik sosial og territorial identitet. 2/3 av alle økser på Vestlandet blir i bruksperioden til disse bruddene lagd av enten diabas eller grønnstein.
Stenbruddene på Stakaneset hadde i år 3000 f. Kr. allerede vært i drift i over 4000 år, og steintypen herfra må ha vært godt kjent for sine egenskaper av folk langs kysten. Stakaneset kan ha hatt stor betydning for menneskene i steinalderen, og folk langt unna kan ha hatt kunnskap om råstoffkilden og kjent til myter om stedet. Bruk av steintypen og kontroll over steinuttaket kan ha markert tilknytning, status og gruppetilhørighet. Uttaket av diabas fra Stakaneset opphørte ca. 2500 f. Kr. Da kom jordbruket inn for alvor, og redskapsbehov og bostedstradisjon ble for mange vesentlig endret.
Vi kan ikke helt sikkert vite hvordan en øks av denne typen havnet i Leirvika over 240 kilometer unna i luftlinje, og en god del lengre langs sjøveien. Det er neppe menneskene som oppholdt seg på Leirvika som har vært ved Stakaneset og hentet ut diabasen, men øksa har nok i ferdig eller halvferdig format vært gjenstand for byttehandel eller gavegiving.
