Under andre verdenskrig var Trondheimsfjorden en av den tyske Kriegsmarines viktigste marinehavner. Det ble igangsatt massive byggeprosjekter for å forsvare og drifte fjorden som flåtebase, noe som påvirket landskap og liv for de som bodde her. I dag, 75 år etter fredsslutningen, finnes fortsatt mange spor etter okkupasjonen. Disse krigsminnene utgjør materielle bindepunkter mellom krigsårene og vår egen tid.
Denne artikkelen vil gi et innblikk i hvordan okkupantene omformet landskapene i og rundt Trondheim til militære formål ved å bygge forsvarsverker og anlegg. For å vise hvordan denne aktiviteten har preget Trondheim helt frem til i dag vil tre krigsminner fremheves: Persaunet leir, flyplassen på Lade og ubåtbasen Dora. Sporene etter disse anleggene forteller om en ekstraordinær innsats som ikke har historisk parallell i Trøndelag.
Den historiske bakgrunnen
Den 9. april 1940 våknet Trondheims innbyggere til tyske krigsskip på fjorden og soldater i gatene. De var kommet for å bli. Nesten med en gang ble byen og omlandet innredet slik at soldater fikk husrom, fly kunne lande, skip kunne repareres, og ikke minst at de kunne forsvare seg mot angrep fra luften og fra sjøen.
En av årsakene til at Norge ble invadert var at den tyske marinen ønsket havner utenfor Tyskland, og med kontroll over Trondheimsfjorden fikk de en base for tokt i Nord-Atlanteren. Fartøyene krevde imidlertid et stort apparat for forsyning og forsvar. Det som fantes var ikke tilstrekkelig, og en hel infrastruktur måtte bygges opp nærmest fra grunnen.
Tyske krigsskip deltok i slaget om Atlanterhavet, og Trondheim var en var deres viktigste baser. Kriegsmarine klarte imidlertid ikke å utfordre den større allierte flåten, og tyske skip måtte ofte holde seg i havn. I 1942 seilte sågar flesteparten av de tyske skipene i det okkuperte Frankrike til det tryggere Norge. Det førte til at Trondheimsfjorden i perioder hadde den største ansamlingen av tyske krigsskip i Europa, der de lå relativt trygge for fiendtlige fly langt inne i fjorden i Åsen og på Frosta. Slagskipet «Tirpitz» lå i Fættenfjorden i lange perioder, hvis forankringsblokker fremdeles kan sees i dag. Fordi overflateskipene for det meste lå i havn, satset tyskerne på ubåter. I Trondheim ble ubåtbasen Dora bygd hvorfra ubåter seilte ut på månedslang tokt for å angripe allierte konvoier i Nord-Atlanteren.
For å beskytte Trondheim og fjorden ble det bygd store kystfort langs Trøndelagskysten. Fort og kanoner ble anlagt på steder som Ørlandet, Agdenes, Storfosna og Hemnskjela. Disse forsvarsverkene inngikk i Atlanterhavsvollen, en over 2500 km lang forsvarslinje som strakk seg gjennom hele det okkuperte Europa, fra Biscayabukta helt opp til Finland.
På grunn av Trondheims strategiske stilling fantes planer om å bygge en enorm marinebase på Øysand, rett sør for Trondheim. Ikke bare skulle det anlegges et verft for å bygge slagskip, men Hitler ønsket å bygge en marineby for 250 000 tyskere, en tysk enklave i Norge. For å knytte byen sammen med Tyskland, planla man firefelts motorvei fra Trondheim til Halden og videre over Øresund til kontinentet. Alle planene ble lagt på is da den tyske krigslykken snudde, men Trondheim forble like fullt en viktig marinehavn fram til krigens slutt.
Militærleirer
Til å være i en liten by i utkanten av Europa var den militære aktiviteten i Trondheim svært høy. På det meste stod oppimot 70 000 tyske soldater i regionen, et betydelig antall sammenlignet med det samlede innbyggertallet i de to Trøndelagsfylkene på om lag 300 000. Alle soldatene måtte innkvarteres i leirer som oftest måtte bygges opp fra grunnen. Også skoler, gårdsbygninger, haller og forsamlingshus tatt i bruk som forlegninger.
En av de største leirene i Trøndelag var Persaunet leir i Trondheim. Der holdt ubåtmannskaper til. Det var en våpengren med høy prestisje, men tjenesten var lite glamorøs og svært farlig. Nesten 75 % av alle tyske ubåter ble senket, slik at når en ubåt seilte ut, var forventningene til å se den igjen lave. Derfor hadde ubåtpersonell mye bedre forpleining enn andre soldater. Dette gjenspeiles i Persaunet leirs høye bygningskvalitet. Forlegningsbygningene var store og forseggjorte, og et ubåtmannskap på om lag 50 mann disponerte hvert sitt bygg. De hadde messe, offiserkaserne, idrettsplass, badstue og svømmebasseng på området.
I dag står Persaunet leir godt bevart. Det norske Forsvaret overtok leiren og brukte den nærmest uendret i 60 år. Noen nye bygninger ble oppført, men i samme stil som de tyske. I årene 2005–2007 ble leiren solgt og omgjort til boligområde. Bygningene ble fredet, kasernene omgjort til boliger og messebygningen til restaurant. Da leiren fremdeles var uferdig ved krigsslutt, har man sågar fullført deler av reguleringsplanen fra krigens dager ved å bygge bolighus som ligner de opprinnelige, symmetrisk tilpasset leirens grunnplan. Idrettsplassen finnes fremdeles, det samme gjør den laftede badstubygningen. Betongbunkere står også. To av disse er hochbunker, store bygninger med mesteparten av bygningsvolumet over bakken og med plass til hundrevis av personell. Leirens gode bevaring og den nye, tilpassede arkitekturen gjør den til et av regionens best bevarte krigsminner.
Flyplasser
Flyplasser var sentrale i forsvaret av fjorden og byen. Før krigen var Værnes den eneste flyplassen i regionen, men i løpet av krigsårene ble det bygd og utvidet nye landingsplasser på Øysand, Ørlandet og Lade. Værnes ble modernisert med hangarbygninger og rullebaner av betong, noe som gjorde den aktuell som regionens hovedflyplass etter krigen.
På jordene på Lade, rett utenfor Trondheim sentrum, landet det tyske fly allerede i invasjonsdagene. Området ble raskt planert og utbygd med store og små hangarer, luftvernstillinger, kommunikasjonssentral og forsvarsverker.
Rullebanedekket bestod delvis av trerammer fylt av sand, delvis av planker. Herfra skulle tyske jagerfly beskytte Trondheim havn. Flere ganger gikk fly opp for å avskjære allierte fly som kom innover byen. Ved ett tilfelle ble flyplassen angrepet for å lede oppmerksomheten vekk fra et større angrep mot «Tirpitz» i Fættenfjorden.
Etter krigen var det i flere år diskusjon om flyplassen skulle bevares. Kommunen hadde ønsket en bynær landflyplass siden 1930-årene, så på 50-tallet kunne man fly fra Lade med Braathens, Widerøe og Trøndelag flyselskap. Kostnadene ved å oppgradere rullebanen viste seg imidlertid for høye, dessuten trengte Trondheim arealer for industri. I 1965 ble flyplassen nedlagt, og området har siden utviklet seg til industri- og næringsområdet det er i dag.
Noen spor etter flyplassen finnes fortsatt. Først og fremst den planerte og rette landskapsstrukturen. På Haakon VIIs gate kjører man parallelt med landingsstripens lengde. Den flate rullebanen var også gunstig for byggingen av idrettsanlegget på Lade. Boligområdene nord for rullebanen er anlagt rundt flyplassens adkomstveier og taksebaner. Forhøyningene i bakken på lekeplassene ved Lade kirke og på Devle er splintskjul hvor fly stod beskyttet av jordvoller. Den store flyverkstedhallen er også bevart, i dag omgjort til kjøpesenter, med et lite lekefly stående utenfor som peker til stedets opprinnelige bruk.
Havn
På Nyhavna i Trondheim ble et Kriegsmarineverft opprettet hvor man med en voldsom innsats fra 1941 forserte arbeidet med å bygge ubåtbasen Dora, et havnelandskap med to massive ubåtbunkere hvor ubåter og andre fartøy kunne repareres. Arbeidet var svært komplisert og krevde tusenvis av arbeidere, hundretusenvis av kubikkmeter med sement, mengder med armeringsjern og store anleggsmaskiner. Da det verken fantes industri eller kompetanse lokalt for prosjekter av slik størrelse, måtte det meste sendes fra kontinentet. Nok et problem var at man i grunnarbeidet ikke traff grunnfjell, så man måtte i praksis lage sitt eget ved å støpe en betongsåle i bunnen av bygningene.
Arbeidet ble ledet av Organisation Todt, en tysk, halvmilitær anleggsorganisasjon. De ansatte en mengde underentreprenører fra hele Europa, også fra Norge. I tillegg ble det brukt tvangsarbeidere og krigsfanger i deler av byggingen. Hver morgen og kveld marsjerte sovjetiske krigsfanger fra fangeleirer i Østbyen til og fra Dora, der de ofte ble drevet umenneskelig hardt. På tross av den store og av og til hensynsløse innsatsen ble bare den ene bunkeren fullført, Dora I. Dora II står fremdeles kun 65 % ferdig.
Etter krigen tok Forsvaret Dora i besittelse, og den fortsatte sin funksjon som ubåtbase, denne gangen for det norske Undervannsbåtvåpenet. Over tid ble den imidlertid for kostbar å drifte, så Forsvaret solgte seg ut i 1961. Selve ubåtbunkerne var det lite man kunne gjøre noe med. De har to til tre meter tykke vegger og tak, og forsøk på å fjerne dem innebar enorme kostnader og en betydelig sikkerhetsrisiko. Stedet har derfor siden vært i bruk som Trondheims industrihavn.
Det er nærliggende å forestille seg at Doras utseende har lagt føringer for både bruk og oppfattelse av området i ettertid. Massive grå fasader av betong og tegl har knyttet stedet til minner om krig og tvangsarbeid. Den siste tiden har situasjonen riktignok endret seg. Store revitaliseringsplaner foreligger for havna. Det som tidligere ble sett som stygge og ugjestmilde omgivelser, sees i større grad som arkitektonisk spennende. Ikke minst er stedets krigshistorie fremhevet, og deler av fasadene på flere bygninger er fredet. Dora har tatt plass som et av landets største og mest unike krigsminner.
Fra krig til kultur
Disse eksemplene viser at okkupasjonstiden fremdeles gjør seg gjeldene i landskapet i dag. Den store anleggsaktiviteten og de dramatiske hendelsene som foregikk under krigen, påvirker fremdeles hvordan Trondheim utvikler seg. By- og landskapsutvikling bygger videre på anlegg oppført under okkupasjonen. Fordi okkupasjonstiden er en viktig og dramatisk periode i norsk historie, bør utviklingen ta hensyn til sporene etter andre verdenskrig. Som materielle bindeledd mellom fortid og nåtid kan krigsminner bære med seg historier, minner og lærdom om fortiden inn i fremtiden.
Lesetips:
Brox, K. H., Hansen, H. & Sivertsen, K. (2015). Bunkeren: Trondheim under hakekorset. Communicatio Forlag: Trondheim.
Cadamerteri, J. P. & Thuestad, A. E. (2020). Okkupasjonens kulturminner: Dokumentasjon og overvåking av andre verdenskrigs kulturminner vd hjelp av flyfoto. Heimen, 57(2), 101–118.
Frøland, H. O. (2018). Organisation Todt som byggherre i Norge. Historisk tidsskrift, 97(03), 167–188.
Jasinski, M. E., Soleim, M. N. & Sem, L. (2012). "Painful heritage": Cultural Landscapes of the Second World War in Norway: A New Approach. I (s. 263–273). Oxford: Archaeopress, cop. 2012.
Stratigakos, D. (2020) Hitler’s Northern Utopia: Building the New Order in Occupied Norway. Princeton University Press: Princeton