OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2021

En gang på 1300-tallet ble en stor trekasse fylt med bein fra mer enn to hundre mennesker. Levningene kom fra en av Trondheims mange middelalderkirkegårder. Hvorfor denne kassen ble laget, vet vi ikke, men antagelig skulle man bruke store deler av kirkegården til et annet formål. Kanskje skulle det bygges en ny og større kirke? Beingroper er en interessant funnkategori som tidligere har vært lite studert. I Kjøpmannsgata fikk vi en sjelden mulighet til å se nærmere på dette fenomenet. Hva kan en trekasse med sammenblandede bein egentlig fortelle oss?

I Kjøpmannsgata 36–38 i Trondheim bygges det for tiden et nytt kunstsenter, Kjøpmannsgata Ung Kunst. I forkant av dette arbeidet ble det utført en arkeologisk utgraving på tomta. Vi hadde en viss formening om hva vi kunne forvente å finne, siden det tidligere er gjort undersøkelser i samme område. Men det er umulig å vite nøyaktig hva som skjuler seg under overflaten, og Kjøpmannsgata var intet unntak. Under maskingraving i det sørvestre hjørnet av tomta kom en samling med bein til syne, og det ble raskt klart at det var snakk om menneskebein samlet i en stor grop. Dette i seg selv var ikke så veldig overraskende, ettersom eldre opplysninger viser at det har ligget en kirkegård like i nærheten, og det er ikke uvanlig å finne slike groper på eller nær kirkegårder. Det som forbløffet oss, var mengden bein. Nærmere undersøkelser viste at gropens lengde og bredde var ca. 3 x 1 meter, dybden var 0,8 meter. I ytterkanten fantes det rester av en trekasse som hadde blitt gravd ned og deretter fylt med tusenvis av skjelettdeler. Det ser ikke ut som om kassen har hatt lokk, men det kan ikke utelukkes at et eventuelt lokk har råtnet bort. Beina i kassen var veldig godt bevart; blant annet fantes det en betydelig mengde mer eller mindre hele kranier og skulderblad. Dette er beinelementer som vanligvis fragmenterer lett. Beinkassen er, så vidt oss bekjent, den største som så langt er undersøkt i Norge. Det ble også funnet tre mindre beingroper i samme område, der to av dem har hatt tilsvarende trekasse. Et foreløpig anslag viser at materialet fra beingropene i Kjøpmannsgata omfatter minst 235 individer, men antallet vil nok øke når analysearbeidet er avsluttet.

Kart over utgravingsområdet med beinkassene markert, samt maksimum utstrekning på kirkegården. Kart: Synne Husby Rostad, NIKU
Kart over utgravingsområdet med beinkassene markert, samt maksimum utstrekning på kirkegården. Kart: Synne Husby Rostad, NIKU

Hvor kommer skjelettene i beinkassene fra?

Det er tidligere påvist intakte graver på eiendommene sør for Kjøpmannsgata 36–38. I Dronningens gate 2 og Kjøpmannsgata 34 finnes det flere eldre opplysninger om funn av gjenstander fra middelalderen, bygningsstein som kan stamme fra en kirke, samt skjeletter. Her er det også funnet en gravstein som dateres til 1100-tallet. Den eldste opplysningen har antikvaren Lorentz Klüwer fra omtrent 1800, hvor det innrapporteres at det har blitt funnet «... adskillige liig og en del vaaben» ved brønngraving i konsul Knutssens gård. Historikeren Henrik Mathiesen skriver i 1899 at «Menneskeben og mange hugne stene kom for dagen» i 1830-40. Videre: «En annen gang traff man en hel del benrader og enkelte rosetter av kleber, men ganske ubetydelige murlevninger», og i 1890 fant man «En mengde menneskeben, de lå i mange lag nedover til en betydelig dybde». I Adresseavisen 28.8.1878 står det at da man grov ut grunnen for en ny iskjeller, fant man «i en betydelig dybde en masse menneskeben og mange kasser fulle av hodeskaller, lårben og leggben, likesom der ved fortsatt graving sees at stikke frem i samme dybde menneskeben, alle liggende i samme eller ens retning mot øst, altså tydelig levning av en kirkegård». Den siste observasjonen er særlig interessant for oss, da det tyder på at tilsvarende beinkasser er blitt funnet. Vi har dessverre ingen utfyllende opplysninger om dette funnet, så vi vet ikke hvor mange kasser det er snakk om, eller hvor mange skjelettdeler som fantes i dem.

Det er ingen tvil om at det har ligget en kirke med tilhørende kirkegård her, men likevel er det mange ubesvarte spørsmål. Hvilken kirke er det snakk om? Hvor har den stått? Hva slags kirke har det vært? Hvilken utstrekning har kirkegården hatt? Den arkeologiske undersøkelsen førte oss litt nærmere svaret på det siste spørsmålet. I samme område som beingropene ble funnet, ble det også påvist et ca. 30 m2 stort område med 36 intakte graver. Det ble ikke funnet tegn på at kirkegården har strukket seg lenger nord enn dette. Vi har dermed avklart dens nordre utstrekning. Ifølge arkeologen Øivind Lunde er det sannsynlig at den østre avgrensningen har vært under Kjøpmannsgata, siden det her skrår bratt ned mot elven. Mot sør mener han at den kan ha gått under Dronningens gate, men neppe lenger enn til bebyggelsen på sørsiden. Det er imidlertid ikke funnet skjeletter ved noen av de senere tids undersøkelser i Dronningens gate, så det er derfor mest sannsynlig at kirkegårdens grenser har gått langs eiendommene Dronningens gate 2 og Kjøpmannsgata 34. Den vestre avgrensningen er det vanskelig å si noe om på grunn av de mange gamle kjellerne som har ligget her, men kirkegården har nok ikke strukket seg lenger vest enn til det middelalderske gateløpet Krambugata. Denne utstrekningen er et absolutt maksimum, ettersom vi ikke vet nøyaktig hvor på eiendommene Dronningens gate 2 og Kjøpmannsgata 34 skjelettene er funnet.

Det er svært sannsynlig at beinkassene inneholder levninger fra denne kirkegården. Under utgravingen av kassene var arbeidshypotesen at disse antagelig ble laget på 1600–1700-tallet – i forbindelse med en eller annen form for byggeaktivitet på tomta etter at kirkegården hadde gått ut av bruk. I stedet for å kaste beinmaterialet hadde man samlet inn de beina man fant, og gjenbegravd det på samme sted, sannsynligvis med den tanke at de døde fortsatt skulle få hvile i vigslet jord. C14-dateringer fra treverket i to av kassene viser imidlertid – noe overraskende – at denne aktiviteten skjedde mye tidligere enn vi først antok. Treverk fra den største beinkassen ble datert til AD 1228–1290, mens en av de mindre ble datert til AD 1287–1394. Det betyr at kassene ble laget allerede i middelalderen, mest sannsynlig mens kirkegården fortsatt var i bruk. Dette åpner opp for nye problemstillinger og tolkninger enn dem vi først hadde sett for oss. Hvilken hendelse på 1200–1300-tallet skapte et behov for å grave opp og flytte et såpass stort antall graver? Hva skulle området brukes til? Kan det for eksempel være snakk om bygging av en større kirke? Dette er spørsmål vi vil jobbe videre med.

 

Intakte og forstyrrede graver

Middelalderens gravskikk kjenner vi gjerne som enkeltgraver organisert i et avgrenset område omkring en kirke. Gravene er ofte uten særlig utsmykning eller gravgaver. Den døde er lagt ned med eller uten kiste, med hodet mot vest. Vi vet fra skriftlige kilder, blant annet eldre kirkerett, at det ikke var likegyldig hvor på kirkegården man ble gravlagt. Nærhet til kirken var forbundet med høyere status, og det kan ha forekommet ulike varianter av soneinndeling etter kjønn eller posisjon i samfunnet. Egne områder forbeholdt spedbarnsgraver, eller familiegrupper, forekommer.

Intakte graver er lettere å få informasjon fra enn graver som er omrotet eller flyttet. Da kan vi finne ut når den døde ble gravlagt, hvordan graven har vært utformet, og hvor den er plassert på kirkegården. Ved hjelp av skjelettanalyser kan vi si noe om hvor gammel personen var, om det var en mann eller en kvinne, eller om det var spor etter sykdom eller skader på kroppen. Vi kan forstå mer av enkeltmenneskers helse og levekår, og noen ganger også om de var innflyttere eller hadde vokst opp i området. Samlet kan dette gi informasjon om befolkningens sammensetning, om hvordan livet i en by som Trondheim kan ha vært i middelalderen, og om hvordan gravskikken kan ha variert gjennom historien.

Vi finner imidlertid ikke bare intakte graver. På middelalderkirkegårder som har vært i bruk lenge, vil man finne rester av en stor andel graver blandet med jordmasser i nye graver, spredt utover i kirkegårdsjorda eller samlet sammen, blant annet som i beinkassene i Kjøpmannsgata. Selv om graver er forstyrret, kan det fortsatt være mulig å si noe om bruken av kirkegården ut fra hvor de er funnet. For eksempel kan større konsentrasjoner tyde på høyere gravtetthet i enkelte områder. Er det mange barn, kan det ha vært en bestemt inndeling av kirkegården. Å kombinere arkeologisk dokumentasjon med osteologiske analyser, også av slike beingroper, er nødvendig for å forstå disse sammenhengene, men det er et komplekst materiale å håndtere i arkeologisk sammenheng.

Dokumentasjon av den største beinkassen. Kassen ble delt inn i et rutesystem, og større beinelementer ble målt inn, merket og pakket for seg. Foto: NIKU
Dokumentasjon av den største beinkassen. Kassen ble delt inn i et rutesystem, og større beinelementer ble målt inn, merket og pakket for seg. Foto: NIKU

Beinhus og beingroper som fenomen

I middelalderen var såkalte beinhus (ossuarier), bygd over eller under bakken, et viktig religiøst element i katolsk gravskikk. På 1200-tallet ble skikken med å oppbevare de dødes knokler i egne gravhus vanlig i hele det sydlige Europa. Slike ossuarier, som inneholder store mengder bein fra tusenvis av individer, finner man blant annet i Brno og i Sedlec i Tsjekkia, og i Hythe i England. Veggene i disse beinhusene er nærmest «tapetsert» med knokler og hodeskaller, og man har laget flotte mønstre og pynt, som for eksempel lysekroner av bein.

Beingroper tilhører samme fenomen, men i en litt annen form og størrelse enn de forseggjorte beinhusene. Hensikten med begge har trolig vært å samle og gjenbegrave bein fra eldre graver for å frigjøre plass til nye graver eller endre bruken av kirkegården. De kan være anlagt i middelalderen eller i forbindelse med moderne gravearbeid, og forekommer både som groper og trekasser. I tillegg til beinkassene i Kjøpmannsgata finnes det eksempler på beingroper fra utgravinger ved Nikolaikirken i Oslo og Nonneseter kloster i Bergen.

Generelt kan man si at beingroper og -depoter er en understudert funnkategori som er interessant, ikke bare på grunn av de menneskelige levningene, men også fordi de gir oss kulturhistorisk kunnskap om gravskikk, religion, tro og et samfunns holdninger til døden. Vi vet ikke sikkert om bruken og plasseringen av beingropene fulgte bestemte regler, med ritualer av liturgisk betydning, eller om den foregikk slik det var praktisk gjennomførbart. Vi kan i alle fall anta at organiseringen av kirkegårdene og beingropenes betydning kan ha endret seg med reformasjonen og et nytt syn på den døde kroppen. Tanken om skjærsilden som en mellomtilstand, hvor den døde kunne hjelpes videre til evig frelse gjennom forbønn, og forestillingen om den kroppslige gjenoppstandelse var ikke lenger gjeldende, og det ble gjerne mindre viktig å holde de fysiske levningene samlet.

 

Hvorfor er beingropene så interessante?

Bruk av beingroper er en av mange måter å behandle graver på etter at selve gravleggingen har funnet sted. Det finnes også eksempler på at eldre graver er gjenbrukt, eller at bein fra eldre graver er lagt ned i en ny grav. Dette er variasjoner i gravpraksis som vi vet lite om, men som reflekterer menneskers holdninger til døden. Bruken av beingroper er i seg selv kulturhistorisk interessant. I tillegg er menneskelige levninger en viktig kilde til kulturhistorisk, antropologisk og medisinsk kunnskap. Det finnes en rekke analysemetoder som kan brukes for å si noe om befolkningssammensetning, helse og levekår.

Beinkassene fra Kjøpmannsgata inneholdt omrotede menneskelige levninger fra et stort antall graver. Analysearbeidet pågår fremdeles, men hittil har vi fått avklart at kassene er laget og brukt i middelalderen, og at de trolig ble fylt raskt. Innholdet består av alle deler av skjelettet, blant annet en god del småbein, og ikke bare det som har vært mest synlig og dermed lettest å samle sammen. Vi tror derfor at kassene er fylt med bein fra mange komplette graver som er blitt fjernet i forbindelse med en større sanering. Skjelettdelene er ikke sortert før de kom i kassene, og dette kan bety at gravene er tatt opp én etter én ved håndgraving. Deler fra samme kropp kan da ha endt opp forholdsvis nær hverandre i kassen. Hittil har vi observert enkeltbein som tydelig hører sammen, og vi har også ett tilfelle hvor et spedbarn kan være lagt ned sammen med de omrotede levningene. Vi har valgt en utgravingsmetodikk hvor deler av innholdet i kassene er dokumentert sjiktvis med innmålinger og foto. Siden materialet i beinkassene vil bli tatt vare på, er det dermed lagt til rette for at slike sammenhenger vil kunne undersøkes systematisk senere.

Osteologisk analyse av beinkassene

Å arbeide med fragmenterte og sammenblandede skjeletter kan være en utfordrende, men spennende oppgave. Denne typen levninger fører også med seg flere utfordringer. De aller fleste metoder innen osteologisk analyse (skjelettanalyse) er utarbeidet på og beregnet for intakte skjelettlevninger. Da sammenligner man trekk knyttet til kjønn, alder, sykdomsuttrykk og bevaringsgrad ut fra flere elementer tilhørende samme individ. I dette tilfellet har vi ikke hele individer å forholde oss til. Vi må derfor vurdere hvert beinfragment for seg og deretter foreta en helhetlig vurdering av sammensetningen av levningene. Vår undersøkelse av materialet fra beinkassen skulle identifisere hvilke skjelettdeler som var til stede, og dokumentere antall individer, andelen kvinner, menn eller barn, samt forekomsten av synlige sykdomstegn og skader.

En utfordring med sammenblandede levninger er at det er større sjanse for at beina kan bli skadet og/eller brukket når de har blitt flyttet på. Ved analysen risikerer man da å telle elementer «dobbelt», noe som igjen vil påvirke resultatet. Noen bein har vi kun ett av i kroppen, som for eksempel høyre albue og venstre lårbein. Ved å telle antall ganger disse opptrer, får man da et absolutt minimum antall individer (MIA). Her har vi brukt venstre pannebein. Videre ble hvert beinelement vurdert til å være enten biologisk «voksen» eller biologisk «barn» (0–18/20 år). Hos barn bruker man kriterier for biologisk modning, mens det for voksne tas utgangspunkt i slitasje. Elementene deles så inn i overordnede alderskategorier. Videre ble det gjort en vurdering av biologisk kjønn av voksne elementer, her definert som kvinner og menn. Disse tar utgangspunkt i trekk i hoftebeina, hodeskallen og størrelsen på de store rørknoklene.

Horisontale emaljestreker hos et voksent individ. Årsaken er en forstyrrelse av tannutviklingen i barndommen og kan forekomme dersom barnet har vært utsatt for en fysiologisk belastning, som for eksempel feilernæring. Foto: NIKU
Horisontale emaljestreker hos et voksent individ. Årsaken er en forstyrrelse av tannutviklingen i barndommen og kan forekomme dersom barnet har vært utsatt for en fysiologisk belastning, som for eksempel feilernæring. Foto: NIKU
Pannebein fra et voksent individ utsatt for to huggskader med skarp gjenstand. Øverste pil viser en skade som har hugd av en ca. 5 x 2 cm stor bit av beinet. Den nederste pilen viser en skade som har gått vertikalt rett gjennom pannen ved venstre øye. Denne skaden ville ha vært dødelig. Foto: NIKU
Pannebein fra et voksent individ utsatt for to huggskader med skarp gjenstand. Øverste pil viser en skade som har hugd av en ca. 5 x 2 cm stor bit av beinet. Den nederste pilen viser en skade som har gått vertikalt rett gjennom pannen ved venstre øye. Denne skaden ville ha vært dødelig. Foto: NIKU

Det ble også registrert skade- og sykdomsforandringer på beina. De fleste skjelettene vil ha lite eller ingen spor etter sykdom, enten fordi sykdommen ikke er av typen som vises i skjelettet, eller fordi personen døde av – eller med – sykdommen før den satte synlige spor (f.eks. pest). Likevel kan man i visse tilfeller se forandringer – gjerne ved vedvarende sykdom, repetitiv aktivitet eller et traume – og dermed få et inntrykk av forekomst av sykdom og hvordan dette kan ha påvirket livskvaliteten.

 

Foreløpige resultater

Som nevnt er antall individer basert på venstre del av pannebeinet, hvor det er registrert 235 stykker. Dette representerer minst 127 voksne og 81 barn. Ved å se på andre bein, særlig fra underkjever, har vi funnet ut at alle alderskategorier er representert. Det ser også ut til å være en jevn biologisk kjønnsfordeling.

Tannproblemer er de mest vanlige sykdomstegnene som er identifisert. I kjevebeina kunne vi se at så godt som alle voksne, og til og med noen barn, hadde slitasje på tennene. Hos flere var det særlig omfattende, ned til selve roten. Noen hadde også andre sykdomstegn, varierende fra betennelse i rotspissen (abscesser) til tannkjøttbetennelse med følgende tanntap (periodontitt). Likevel er det lite hull i tennene (karies), noe som er typisk for middelalderske skjeletter. Hos tre individer ble det funnet horisontale emaljestreker i flere tenner. Dette oppstår som følge av en forstyrrelse av tannutviklingen i barndommen dersom personen har vært utsatt for en fysiologisk belastning, som for eksempel feilernæring. Spor etter en slik belastning ble funnet hos to voksne og hos ett barn på ti–tolv år, og hos alle tre ville det ha skjedd rundt femårsalderen. Særlig én av de voksne skilte seg ut ved å ha gjennomgått kontinuerlig belastning og stress gjennom barndommen med gjentatte «stresslinjer».

Ledd- og muskelplager har vært vanlig. Leddgikt er observert i ryggsøylen, albuer, hofter og knær. I tillegg er det spor på armbein og enkelte bein fra underkroppen fra flere individer som tyder på tung og repeterende aktivitet. Dette er ikke uvanlig å finne på skjeletter fra middelalderen. Det er likevel interessant at det gjelder så mange individer, også tenåringer, og inkluderer begge kjønn.

Så langt er det observert overraskende få bruddskader, men to individer viser tegn på vold. Det første individet har vært utsatt for stump vold mot hodet. Skaden var tilhelet på dødstidspunktet – om enn med en synlig kul. Det andre individet har tegn på skarp vold i pannebeinet, med to dype kutt. Det første kuttet har gått parallelt med beinet og tatt av en del av skallen, mens det andre kuttet har gått rett gjennom pannen, like over øyet. Denne skaden ville ha vært dødelig.

 

Avslutning

Det er vanlig både i Norge og i utlandet at barneskjelett, og da særlig de minste, ikke blir funnet i det arkeologiske materialet. Derfor er det interessant at det som er med på å gjøre den osteologiske analysen krevende, i dette tilfellet at materialet er sammenblandet og plassert i en kasse, sannsynligvis har gjort det mulig å finne spor etter de små barna, til og med helt ned til spedbarnsalder. Småbein som lett kan komme bort i kirkegårdsjorda om gravene blir skadet, er her blitt samlet sammen og lagt i kassen. Fordelingen av kvinner og menn er jevn, og det kan derfor virke som om dødelighetsprofilen gjenspeiler den generelle befolkningen bedre enn når man ser på enkeltgraver fra for eksempel en mindre del av kirkegården. I tillegg har bruken av trekasser trolig ført til en gjennomgående bedre bevaring enn det som er tilfellet med beinfunn fra individuelle graver. Dette funnet har derfor gitt oss en mulighet til å bidra med ny kunnskap både om funnkategorien og om befolkningen i middelalderens Trondheim, men også til at man i større grad ser nytten av undersøkelser på et omrotet materiale. Materialet fra beinkassene vil kunne ses i sammenheng med det resterende materialet fra kirkegården på samme lokalitet, eller andre kirkegårder i området, og vil utgjøre et spennende komparativt materiale for andre tilsvarende funn.

Lesetips

Lunde, Ø. 1977. Trondheims fortid i bygrunnen. Adresseavisens Forlag, Trondheim.

Crangle, J.N. 2015. A Study of Post-Depositional Funerary Practices in Medieval England. Unpublished Doctoral Thesis, University of Sheffield.

Møller-Nilsen, K.L.R. 2019. Nonneseter. A macroscopic study of commingled and disarticulated remains from a Medieval nunnery. Unpublished Master Thesis, University of Bergen.