En skutel er en type entannet harpun med gjennomboret feste til line. Historiske kilder vitner om at skutelen var viktig for hval- og størjefangsten i Norge fra og med Middelalderen og opp til 1900-tallet, men redskapets betydning er sjeldent diskutert av arkeologer. Et tilbakeblikk på noen ‘gamle’ arkeologiske funn viser imidlertid at størjefiske med skutel ble praktisert allerede i det fjerde årtusenet før vår tidsregning. Hvordan passer kunnskapen om det eldste størjefisket inn i vårt bilde av fiskeriets utvikling, og hvordan foregikk størjefangst med skutel i steinalderen?
Makrellstørjen er en enorm pelagisk fisk som kan veie opptil 600 kg. Arten ble bortimot utryddet av det moderne fiskeriet grunnet fangst med not, men i tiden før notfisket ble størja vanligvis tatt med skutel. Skutel, eller ‘skuttel’, er et gammelt ord for harpun. Det spores til det proto-germanske ‘skutila’ og ‘skutula’, og videre til det norrøne ‘skutill’ og ‘skutull’ som betyr skudd. I skriftlige kilder er skutelen ofte nevnt i sammenheng med fangst av hval og stor fisk på vestkysten av Norge, men også selfangsten for foregikk i Østersjøen. De eldste beskrivelsene av skutler i Norge er fra midten av 1750-tallet, og de nevnes da i sammenheng med størjefisket på Sunnmøre. Beskrivelsen til presten og topografen Hans Strøm, fra boken Physisk og oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (Bind I) fra 1762, er blant de mest detaljerte vi kjenner til:
‘Dette redskap består av en jernstang, som er 1 alen lang, oven til tykk og innhult, men nedentil smal og spiss, samt forsynet med en kraftig fjær, som bindes opp til stangen med et vidjebånd, men slår seg ut på tvers, så snart båndet surres opp. Fjæren er ei spiss til endene, men oval-rund, tynn og kvass; er og noe sammentrykt og smalere i midten, hvor den festes til stangen, enn ved begge ender. I den hule kant av jernstangen innsettes en trestang, 2 til 3 favner lang, og der nedenfor festes et langt stykke tau eller en såkalt line.’
I de gamle kildene nevnes også særskilte typer skutler, som ‘kveiteskottel’ og ‘brugdeskuttel’, uten at vi vet med sikkerhet hvordan disse faktisk så ut. Historiker Ole Lindquist har argumentert for at skutler er avbildet i sammenheng med selfangst i Olaus Magnus sin bok Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555, og på det enda eldre Carta marina fra 1539. Slike selskutler ble kalt ‘skyttlinger’ på Gotland, og ‘kuttelo’ i Finnland. I Storbritannia kalles harpuner med én tann (ofte kalt fjær) og gjennomboring gjerne ‘grommet harpoon’ etter festemekanismen. Den tidligste avbildningen av en slik harpun finner vi i et av James Cook’s notater fra 1772. Denne harpunen har den samme grunnleggende oppbygningen og funksjonen som skutelen fra Norge som Strøm avbildet ti år tidligere.
Fra Sør- og Midt-Norge kjenner vi kun to forhistoriske kontekster som har gitt funn av skutler. Begge kan dateres til perioden yngre steinalder (4000-1700 f.v.t.), og skutlene er alle laget av bein eller gevir. To eksemplarer ble oppdaget i en myr på gården Jortveit i Grimstad kommune, Agder, tidlig på 1930-tallet. En av disse gjenstandene ble nylig datert til ca. 3490 før vår tidsregning. En rekke hele og fragmenterte beinskutler ble også oppdaget av de arkeologisk undersøkelsene i Skipshelleren i Vaksdal kommune, Vestland. Disse foregikk også tidlig på 1930-tallet. Johs. Bøe, som ledet undersøkelsen av Skipshelleren, påpekte den slående likheten mellom skutlene av bein fra Jortveit og Skipshelleren, og skutlene av jern slik vi kjenner dem fra historisk tid.
At skutler ble brukt til størjefangst også i forhistorisk tid vet vi gjennom funn av bein på de nevnte arkeologiske lokalitetene. På både Jortveit og Skipshelleren ble det funnet bein fra makrellstørje i kulturlagene. Bein fra størje er også kjent fra arkeologiske lokaliteter datert til sein Vikingtid og Middelalder, blant annet Folkebibliotekstomten i Trondheim og på kaupangen i Borgund på Sunnmøre.
Hvordan skal vi se for oss at størjefangsten langs norskekysten foregikk for flere tusen år siden, for eksempel i nærheten av kjente fangstplasser som Jortveit og Skipshelleren? Først og fremst må vi se nærmere på hvordan denne fangsten foregikk i historisk tid, og i den sammenheng skal vi se nærmere på tre dokumenterte beretninger. Alle er de beskrevet til ulike tider og på ulike steder på Vestlandet. Strøm beskrev fangsten på Sunnmøre i 1762 slik:
‘Når størjen fornemmes på fjorden og skal fanges med dette redskap, da tar 2 eller 3 fiskere ut på en båt, hvor den ene står og kaster sild ut, for å lokke størjen bort til båten, den andre sitter og ror sagte frem, mens den tredje står bak i båten, holdende trestangen med skuttelen på i den ene hånden og tauet i den andre; da han ved hjelp av trestangen skyter skuttelen i størjen, så snart den ligger 1 til 2 favner nært (høyere opp kommer den vanligvis ikke) og nærmer seg opp til båten. Kommer da skuttelen dypt ned i størjen, springer vidjebåndet opp, fjæren slår seg på tvers ut i kjøttet til fisken, og trestangen kommer flytende opp av seg selv; men skuttelen sammen med tauet henger fast i størjen, som i begynnelsen løper av sted med største heftighet og trekker båten etter seg hele fjorden gjennom, inntil den etter hvert mer og mer utmattes og endelig vender om igjen, så den passende nok kommer tilbake på samme sted, hvor den ble truffet, og blir der fanget.’
Den andre beretningen er fra boken Afhandling om de Norske Fiskerier, skrevet av zoologen Jens Rathke fra hans reise langs norskekysten i perioden 1800-1802. Denne fangsten skal ha foregått ved Skogsvåg utenfor Bergen:
‘… etter troverdige utsagn skal man for en del år siden ha innestengt noen hundre av disse fiskene på en gang i Skogsvåg i Sartor Skibrede med not av basttau og siden etterhvert drepte dem med harpun. Samme sted skal man også ha innestengt en mengde springere og drept dem på samme måte.’
Den tredje beretningen er fra Ryfylke, og viser trolig til hendelser som har foregått tidlig på 1900-tallet. Utdraget under er hentet fra historiker Svein Steinsnes’ artikkel i «Årbok for Karmsund» fra 1956:
‘Når dei stakk med skutel og hadde fisken nær nok, køyrde dei skutelen i fisken utan å sleppa skaftet. Dei brukte slik kraft at når dei ikkje råka, hende det at dei stupte or båten. Var fisken lenger frå båten, kasta dei skutelen som et spjot. Dei sette lina fast både i jarnet på skutelen og i øvre enden på skaftet, såleis at det var slakk lina mellom dei to festi. Når dei då råka og fisken rykte til, vart skaftet rykt or falen eller hylsa på jarnet og vart hangande i lina. I andre enden på lina var det festa ei blåsa eller ein kagg som dei kasta på sjøen med det same dei hadde råka og fisken drog ut lina. Fisken for avstad, og dei i båten måtte sprengro for ikkje å missa blåsa eller kaggen av syne. Når fisken hadde sprengt seg, kunne dei hala han inn.’
Som vi kan se gir de tre beretningene innsikt i tre ulike, og i den forstand unike, fangstteknikker. Selv om enkelte detaljer kan stilles spørsmålstegn ved – for eksempel at størjen på Sunnmøre til syvende svømte tilbake til stedet hvor den ble harpunert, ser vi at skutelen spilte en sentral rolle i alle tre tilfellene. Størjen kunne enten, som på Sunnmøre, lokkes med åte, eller den kunne stenges inne i grunne fjorder som ved Skogsvåg, eller bli tatt direkte fra båt under sildefisket slik de gjorde i Ryfylke.
Beretningene gir inntrykk av at skutelen var et viktig redskap for fiskeriet på Vestlandet. Den ofte opportunistiske fangsten impliserer at man hadde skutel med i båt uansett hvilket ærend man hadde på sjøen den dagen. Størje var i alle de tre tilfellene beskrevet over en ressurs man høstet når muligheten bydde seg, like fullt som man forventet at størjen fra tid til annen ville by seg. Makrellstørjen er som nevnt en usedvanlig stor fiskeart i våre farvann, og har vært det til alle tider. Man kan bare tenke seg hva en fangst på 100 størjer kan ha betydd for de små fiskesamfunnene utenfor Bergen tidlig på 17-1800-tallet.
At størjefiske med skutel gjør seg til kjenne i så forskjellige tidsepoker som neolitikum, Middelalder og nyere tid, viser at forskjell i tid ofte ikke er noen god analogi for forskjell i livsform. For det er ingenting i veien for at størjefisket i neolitikum, for om lag 5000 år siden, foregikk på om lag samme vis som den er beskrevet i de historiske og skriftlige kildene. Skutlene av bein fra Jortveit og Skipshelleren har en form som muliggjorde den samme praktiske funksjonen som de langt senere tilskuddene av jern, og lokalitetene har ligget godt til rette for slik fangst. På fjorden utenfor Skipshelleren kan den ha foregått i sammenheng med sildefiske, hvor man harpunerte størjen mens den svømte fritt. Det samme kan vi se for oss ved Jortveit, men den store bukta som skjermet Jortveit fra ytterkysten kan riktignok også ha muliggjort bruk av stengsler, gjerne nøter, for å holde størja fanget innenfor et større basseng mens fangsten foregikk.
Lesetips
Bøe, Johs, 1934. Boplassen Skipshelleren på Straume i Nordhordaland. Bergen Museums Skrifter Nr. 17, Begen.
Dybdahl, Audun, 2018. Med Angel og Not. Fiskeutstyr ved Kysten fra Steinalder til Motoralder. Museumsforlaget, Trondheim.
Nielsen, Svein Vatsvåg og Per Persson, 2020. The Jortveit farm wetland. A Neolithic fishing site on the Skagerrak coast, Norway. Journal of Wetland Archaeology, 1-24, doi: 10.1080/14732971.2020.1776495