Posthuset i Dronningens gate 10 ligger i et område hvor det tidligere er gjort mange spennende funn, blant annet spor etter en kirkegård, brolegging fra den senmiddelalderske Bredegaten, og ikke minst den store sølvskatten. I fjor dukket nok et spennende funn fram fra jorda innenfor samme område.
Området i middelalderen
I middelalderen lå Posthustomta i utkanten av det bebygde området. Langstrete, en av de nord–sørgående hovedgatene i middelalderbyen, gikk forbi på østsiden av tomta. Etter bybrannen i 1598 endret den navn til Bredegaten, og dagens navn Apotekerveita fikk den først etter bybrannen i 1681. En undersøkelse fra 2015 påviste rester av steinbrolegging som antas å ha tilhørt Bredegaten. En kirke med tilhørende kirkegård har mest sannsynlig stått i området, men nøyaktig beliggenhet er ikke kjent. Nyere undersøkelser har datert spor etter jordbruk innenfor perioden AD 983–1280.
Krusifiks fra Limoges
En undersøkelse i bakgården til Posthuset i 2019 viste at grunnen under gårdsplassen var relativt forstyrret av gravearbeider av nyere dato, men også av binger og avfallsgroper fra 1600-tallet. Eldre kulturlag fantes bevart som små øyer mellom disse yngre forstyrrelsene, og her ble det funnet spor etter jordbruksaktivitet. Det foreligger foreløpig ingen dateringer fra disse eldste strukturene, men ut fra tidligere funn i nærheten kan vi anta en datering til rundt 1000–1100-tallet.
Under denne undersøkelsen dukket det opp et noe uventet funn. Gjenstanden – en avlang kobberklump dekket av jord – ble funnet i en stor binge fra 1600-tallet, og så med første øyekast ikke særlig oppsiktsvekkende ut. Det skulle imidlertid vise seg at kobberklumpen var en kristusfigur av fransk opprinnelse!
I middelalderen var den sørfranske byen Limoges det ledende europeiske sentrum for produksjon av emaljert kobber. Byen ble storprodusent av såkalt gropemalje (émail champlevé), hvor den flytende emaljen ble fylt i groper og spor i metallet. Emaljen ble så polert til fargene strålet, mens de uemaljerte partiene av metallet ble forgylt. Den skinnende emaljen ble svært ettertraktet som kirkeinventar, og den ble brukt på gjenstander som helgenskrin, krusifikser og lysestaker. Utover på 1200-tallet fikk arbeidet karakter av masseproduksjon, og kvaliteten på emaljene ble dermed dårligere – med færre detaljer og farger. Emaljene fra Limoges ble eksportert i stort antall over alt der kirken vokste fram, også til Norge. Alle de norske middelalderkirkene hadde trolig en eller flere Limoges-emaljer, og det er derfor ikke utenkelig at kristusfiguren fra Posthustomta opprinnelig har vært en del av inventaret i middelalderkirken som skal ha stått et sted i nærheten.
De fleste emaljene har i årenes løp blitt slitt, matt og avskallet. Dette gjelder også kristusfiguren fra Posthuset. Den 18 cm lange figuren står med utstrakte armer, og et gjennomgående naglehull på den bevarte foten viser at den har vært festet på et kors. Det ble også funnet små rester av treverk på figurens bakside. Ansiktet er detaljert med runde øyne, nese, munn og skjegg. Figuren har markerte ribbein, svakt kuleformet mage og bærer et lendeklede. Det er ikke funnet spor av emalje på selve figuren, men den har imidlertid rester av forgylling flere steder, blant annet rundt hodet og i ansiktet, og på lendekledets folder.
Forgyllingen, sammen med det emaljerte korset, har nok skapt en glitrende effekt i skinnet fra levende lys.
Hvorfor kristusfiguren endte opp i en søppelgrop fire hundre år senere, kan man bare spekulere på, men det er tydelig at den har fått hard medfart. Armene er brukne, og den venstre armen er bøyd bakover. Trolig har figuren blitt revet av korset den hang på, ved å vri mot dens høyre side. Kanskje kan dette ha skjedd i forbindelse med reformasjonen, da det ikke var uvanlig at kirkene ble plyndret for sine rikdommer.
En lik figur ble funnet under utgravingene av Klemenskirken i 2017, og NTNU Vitenskapsmuseet har nok et lignende eksempel i sin samling, nemlig Limoges-krusifikset fra Austrått kapell. Sistnevnte er særdeles godt bevart, med både kristusfigur og emaljert kors, og er et godt eksempel på hvordan figuren fra Posthuset kan ha sett ut.
Sølvskatten fra Posthuset
En høstdag i september 1950 ble det gravd en stor koksbinge på gårdsplassen i Dronningens gate 10 i forbindelse med en utvidelse av Posthuset. Under dette arbeidet fant arbeidslaget den nest største myntskatten med vikingtidsmynt i Norge.
Skattefunnet omfatter 964 sølvmynter og myntfragmenter, hakkesølv, to brystkors og to sølvlenker innpakket i bjørkenever. Myntene hadde en totalvekt på ca. 1075 g. De fleste av dem var tyske og angelsaksiske penninger, men det ble også funnet kufiske dirhemer, bøhmiske, normanniske, hiberno-nordiske, danske og svenske penninger, i tillegg til angloskandinaviske etterpregninger. De yngste myntene var danske penninger preget av Hardeknut (1035–42), noe som betyr at skatten ikke kan ha vært gravd ned tidligere enn 1035. De to brystkorsene av sølv har krusifiksframstilling på begge sider med detaljer som hår, øyne, bart og kjortel – utført i filigransarbeid.
Hvem som eide skatten, og hvorfor den ble gravd ned, vet vi ikke, men mest sannsynlig ble det gjort for å skjule den. Årene rundt 1030 var turbulente tider, og skatten kan ha blitt gravd ned i forbindelse med uroligheter. Den engelske forskeren Elina Screen har sett på engelske mynter i Norge, inkludert de fra Posthuset. Hun foreslår at sølvskatten kan være en del av danegjelda som den engelske kongen Æthelred II betalte til den danske kongen Knut II (1018–35). Danegjeld var en tributt konger og fyrster i England og Frankrike betalte til vikinger for å hindre plyndringer. Knut den store brukte disse pengene til å kjøpe seg støtte og lojalitet hos norske stormenn, og Screen mener at sammensetningen av mynt, i tillegg til dateringen, kan tyde på at skatten stammer fra danegjelda.
Det som er sikkert, er at sølvskatten har vært en betydelig formue, og at den må ha tilhørt en velstående person av høy rang. En teori er at den kan ha blitt lagt ned under gulvet i en bygning med høy status, relatert til et av kongsgårdsanleggene i byen. En annen teori er at skatten kan ha blitt gravd ned like utenfor bebyggelsen. Så langt finnes det ingen arkeologiske bevis på at en kongsgård har ligget i dette området. Arkeologiske funn i nærheten knyttet til jordbruk indikerer heller at området har vært jordbruksland på det tidspunktet skatten ble gravd ned.
Kirke og kirkegård i Dronningens gate 10
Vi har arkeologiske spor etter 14 kirker og kirkegårder i middelalderbyen. Enkelte steder, som på Posthustomta, er det kun påvist kirkegård, men ingen spor etter selve kirkebygningen.
Her har det likevel ved flere tilfeller blitt gjort funn av graver og skjeletter, både på søndre og nordre del av eiendommen. Blant annet ble det i 1932 gravd ut for det nye Handelsstandens hus i Dronningens gate 12, og det ble da påvist «en samling menneskelige kranier og andre skjelettdeler» på tomtens sørøstre hjørne mot Posthuset. Et fotografi fra arbeidene tyder på at dette er intakte graver, gravd ned i naturlig undergrunn.
Alle funnene av menneskelige levninger viser at det har ligget en kirkegård her i middelalderen, og at disse må settes i sammenheng med en nærliggende kirke. Imidlertid er ingen sikre spor av kirken påvist arkeologisk, og nyere undersøkelser har heller ikke gitt svar på kirkegårdens utstrekning og brukstid. Hvilken kirke dette har vært, vet vi ikke, men både Martinskirken og Margaretakirken har blitt foreslått. Ut ifra vekterruten mener arkeologen Øyvind Lunde at det kan dreie seg om Martinskirken. Vekterinstitusjonen har vært kjent siden middelalderen og er omtalt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276.
Vekterruten forteller om hvordan vekterne skulle gå i byen hver natt for å sikre vaktholdet, og i beskrivelsen nevnes mange kirker og indirekte hvordan de ligger i forhold til hverandre. Ifølge denne ruten må Martinskirken ha ligget nordvest i byen, men det er usikkert om det betyr i nærheten av Dronningens gate 10 eller lenger nord, ved krysset Carl Johans gate – Gjelvangveita, hvor det har blitt påvist både skjeletter og bygningsrester fra en kirke.
Til tross for at fjorårets utgraving vil bidra med ny kunnskap, er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til området. Hvilken kirke har stått her, og hvor gammel er den? Hvor lenge var kirkegården i bruk? Hva slags miljø ble sølvskatten gravd ned i, og fantes det en kirke og kirkegård her allerede da? Kan sølvskatten knyttes til den eldste kongsgården? Dette er spørsmål vi sitter med, og som vi vil jobbe med ved kommende undersøkelser.
Lesetips
Lunde, Ø. 1977. Trondheims fortid i bygrunnen. Adresseavisens Forlag, Trondheim.
Risvaag, J.A. 2006: Mynt og by. Myntens rolle i Trondheim by i perioden ca. 1000–1630, belyst gjennom myntfunn og utmynting. NTNU trykk, Trondheim.
Screen, E. 2013. Sylloge of Coins of the British Isles 65: Norwegian Collections Part 1. Anglo-Saxon Coins to 1016. Oxford University Press.
Solhaug, M.B. 2009. Franske emaljer bevart i norske kirker https://www.apollon.uio.no/artikler/2009/emaljer.html