OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2021

I 2020 gjennomførte Universitetet i Oslo og Kulturhistorisk museum en større arkeologisk undersøkelse rett nord for Mandal sentrum i Lindesnes kommune. Utgravingene ble gjennomført i forbindelse med bygging av ny E39-trasé mellom Kristiansand og Stavanger. Undersøkelsen pågikk i et område som kalles Kanten, rett på østsiden av Mandalselva. Området er i dag preget av beitelandskap, åkermarker og spredt bebyggelse.

Allerede under registeringene kom det frem spor etter menneskelig aktivitet helt fra eldre steinalder til middelalder – alt innenfor et område på bare 200 x 400 meter. Prosjektets overordnede mål var å forsøke å finne ut mer om denne tidsdybden samt forstå hvordan folk på Kanten har levd og brukt landskapet gjennom tusenvis av år, og ikke bare skille ulike bruksfaser fra hverandre innenfor et relativt lite område. Selv om mye gjenstår før vi er helt i mål, har vi kommet godt i gang med etterarbeidet, og det begynner å utkrystallisere seg flere spennende resultater. I denne korte gjennomgangen vil vi fokusere spesielt på steinalder.

Fra steinalder til andre verdenskrig – et lite stykke norgeshistorie?

Selv om vi omtaler Kanten som ett område, var det i virkeligheten fire ulike boplassområder: Jakobhola, Kanten 1, Kanten 2 og Ime Myran. Lokalitetene er riktignok nærliggende, men det kuperte landskapet skapte naturlige avgrensinger, både innad og mellom flere av lokalitetene. Samlet ble det funnet spor etter bosetning fra steinalder til jernalder og middelalder. Fra steinalderboplassene på Kanten har vi katalogisert rundt 20 000 steinartefakter, men det er gjort svært få gjenstandsfunn fra yngre periode. Hvorfor er det slik?

I nyere tid har området fungert som innmark til flere av de omkringliggende gårdene. Dyrking, pløying og beiting har trolig påvirket og flyttet på gjenstander, slik at disse er blitt brutt ned eller spredd utover i matjorda. Når arkeologer skal undersøke et område, fjerner vi stort sett matjorda, så gjenstandsmaterialet som ligger i de øvre lagene, blir derfor sjelden funnet eller undersøkt. For å finne eventuelle metallgjenstander gikk vi derfor over hele undersøkelsesområdet med metalldetektor i forkant av utgravingen. Overraskende nok var det nesten ingen metallfunn i matjorda på Kanten, heller ikke av den nyere typen. Så kanskje er det helt andre årsaker til at vi fant så få gjenstander der?

Kart: Desmond O’Leary, KHM
Kart: Desmond O’Leary, KHM
Slik kunne det ha sett ut på Kanten med en omtrent åtte meter høyere strandlinje. Lokalitetene Ime og Kanten 1 ville vært strandbundne, mens Kanten 2 ville vært en liten holme. Foto: Steinar Kristensen, KHM- Illustrasjon: Anette Sand-Eriksen, KHM
Slik kunne det ha sett ut på Kanten med en omtrent åtte meter høyere strandlinje. Lokalitetene Ime og Kanten 1 ville vært strandbundne, mens Kanten 2 ville vært en liten holme. Foto: Steinar Kristensen, KHM- Illustrasjon: Anette Sand-Eriksen, KHM

Én mulighet er at de fortidige aktivitetene, i likhet med dagens, var knyttet til gårdsbebyggelse utenfor det området vi har undersøkt. Rett nord for Kanten ligger for eksempel gårdene Ime og Berge, som begge trolig har vært i bruk helt tilbake til jernalderen. I årenes løp har det blitt funnet en rekke ulike gjenstander herfra, og det er også registrert flere gravhauger og røyser i området.

Uansett hvor grundig forarbeidet i forkant av en utgraving er, så vet en som arkeolog at det vil dukke opp overraskelser. Vi var derimot på ingen måte forberedt på at vi skulle finne deler av et større veianlegg fra andre verdenskrig. Historien starer egentlig med at det på et ukjent tidspunkt ble funnet et depot fra steinalder på lokaliteten Jakobshola, og gjennom prosjektet ønsket vi å finne ut mer om omstendighetene rundt dette funnet. Depotet besto av flere bergartsøkser, som i dag var å finne hos en privatperson i en av de nærliggende bygdene. Dessverre var Jakobhola påvirket/forstyrret av moderne inngrep, blant annet deler av en vei anlagt under krigen, fordi hovedveien var stengt for sivil trafikk på kvelds- og nattestid. Alle som har vært på Sørlandet, har sett at krigshistorien er tett på dagens samfunn, med skytestillinger og bunkeranlegg langs store deler av kysten. Nå befinner den seg også i en liten trang dalgang på Kanten og er med på å belyse den sivile befolkningens historie under andre verdenskrig.

Dronefoto av Jakobhola etter avsluttet arkeologisk undersøkelse. På lokaliteten ble det påvist en moderne brønn og flere steinsatte dreneringsgrøfter. Enkelte av disse kan være rester fra en vei omtalt som Burmaveien. Foto: Steinar Kristensen, KHM
Dronefoto av Jakobhola etter avsluttet arkeologisk undersøkelse. På lokaliteten ble det påvist en moderne brønn og flere steinsatte dreneringsgrøfter. Enkelte av disse kan være rester fra en vei omtalt som Burmaveien. Foto: Steinar Kristensen, KHM

Tiden endrer landskapet

I dag er det ca. 3 kilometer fra Kanten til kysten i sør, og ca. 300 meter til Mandalselva i vest. Dette var derimot ikke tilfelle i forhistorien. Landskapet slik vi opplever det i dag, har bare vært slik i noen tusen år. Det som i dag er smale dalganger, knauser og beitemark, var gjennom store deler av forhistorien odder, nes og lune bukter i et skjærgårdslandskap.

Under siste istid ble jordskorpen utsatt for stort trykk. I takt med at klimaet endret seg og det fennoskandinaviske isdekket smeltet, lettet trykket, og landmassene begynte å heve seg. Fortsatt i dag opplever indre Bottenviken, som lå sentralt under det skandinaviske isdekket, en årlig landheving på opp mot 9 millimeter. Samtidig – innenfor et langt tidsrom av eldre steinalder, fra ca. 8000–5000 år f.Kr. – sørget den store isavsmeltingen for en økning av volumet i havet og en forskyvning av strandlinjen langs deler av norskekysten. Slik ble områder som før hadde vært tørt land, oversvømt. En slik geologisk hendelse kalles marin transgresjon, og medfører at strandlinjen forskyves og at landskapet endres.

I sjaktveggen på Kanten 1 kan man tydelig se det lyse sandlaget som ble avsatt under transgresjonen. Det mørke laget under er 8500 år gammel gytje med bevart organisk materiale. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM
I sjaktveggen på Kanten 1 kan man tydelig se det lyse sandlaget som ble avsatt under transgresjonen. Det mørke laget under er 8500 år gammel gytje med bevart organisk materiale. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM

Transgresjonen som fant sted i løpet av eldre steinalder, kalles Tapes-transgresjonen, og er dokumentert langs store deler av den skandinaviske halvøya. Den er spesielt viktig for å forstå strandlinjeforløpet på Sørlandet, hvor variasjonene er store mellom de ulike områdene.

På Kanten fant vi faktisk spor etter Tapes-transgresjonen i form av et tynt, kullholdig, mørkt lag med organisk materiale rett over et homogent sandlag ca. 1,5 meter under dagens markoverflate. Laget har blitt (foreløpig) datert til 6500 før vår tidsregning, og mye tyder på at dette er spor av den 8500 år gamle strandlinjen. Omtrent på dette tidspunktet nådde transgresjonen sin største utbredelse (Tapes maksimum), og havnivået i dette området var på sitt høyeste noensinne. På Kanten betyr det at havet sto ca. sju–åtte meter høyere enn det gjør i dag, før det sakte, men sikkert begynte å trekke seg tilbake. Den prosessen tok imidlertid lang tid. De eldste dateringene vi så langt har fra menneskelig aktivitet på Kanten, stammer fra et ildsted datert til ca. 4500 f.Kr. – senmesolitikum – altså et par tusen år etter at havnivået var på sitt høyeste. På dette tidspunktet levde menneskene på Kanten fortsatt i strandkanten, på nes og halvøyer med god tilgang til marine ressurser, men skjermet fra storhavet i sør. Ikke før et stykke ut i yngre steinalder mister Kanten sin direkte tilgang til havet, men mennesker har fortsatt bosatt seg der, og etter hvert tatt opp jordbruk som næringsvei. Likevel er det liten tvil om at havbruk har vært en viktig næring, også i tiden etter at Kanten ble kystnært innland.

Sammenlignet med data fra andre plasser i området bidrar undersøkelsene på Kanten til økt kunnskap om et ganske innfløkt og komplisert landhevingsforløp på Sørlandet, og om hvordan mennesker har forholdt seg til dette gjennom tidene. I løpet av 2021 vil disse funnene trolig suppleres av pollenbotaniske undersøkelser fra nærområdet, som vil kunne gi informasjon om de vegetasjonshistoriske forholdene der.

 

Steinalder på Kanten – mellom øst og vest

Kystlinjen langs Agder var et av de stedene i Norge som ble tidligst isfritt, og er derfor også et av de områdene med de eldste sporene etter menneskelig aktivitet. To større utgravingsprosjekter i Lista-/Farsundområdet og i Arendal-/Tvedestrand-området ligger på hver sin side av Kanten. Sammenligner en disse to store prosjektene, kommer forskjellene i steinartefaktene mellom østlig og vestlig del av Sør-Norge i steinalderen tydelig frem. Mange har ment at steinalderen på Sørlandet har stått i en særstilling mellom øst og vest, og at et mulig kulturskille kan ha gått ved Lista, på grensen mellom dagens Agder og Rogaland.

Øksene funnet på felt B på lokaliteten Ime. 1: kjerneøks, sannsynlig foremne til nøstvetøks. 2-3: trinnøkser, 4: lita nøstvetlignende øks. 5: helslipt firesidig bergartsøks. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM
Øksene funnet på felt B på lokaliteten Ime. 1: kjerneøks, sannsynlig foremne til nøstvetøks. 2-3: trinnøkser, 4: lita nøstvetlignende øks. 5: helslipt firesidig bergartsøks. Foto: Anette Sand-Eriksen, KHM
Pilspisser fra yngre steinalder og bronsealder, funnet på Kanten 2. Et emne til D/E-spiss lengst til venstre og tre påfølgende A-spisser. Spissen lengst til høyre har skuddskade i odden. Foto: Tina J. Granados, KHM
Pilspisser fra yngre steinalder og bronsealder, funnet på Kanten 2. Et emne til D/E-spiss lengst til venstre og tre påfølgende A-spisser. Spissen lengst til høyre har skuddskade i odden. Foto: Tina J. Granados, KHM

Resultatene fra Kanten tyder derimot på det forekommer lokale tilpasninger i dette spenningsrommet mellom øst og vest, og at hele regionen ikke kan sees under ett. På Kanten ser vi en blanding av gjenstander som vi kan gjenfinne både mot vest og mot øst. De foreløpige resultatene tyder nemlig på tilstedeværelse av teknologier og øksetyper som vi ikke egentlig forventer å finne sammen. Samtidig ser vi bruk av lokalt tilgjengelig råstoff, slik som små strandflintknoller og lokal diabas, noe som trolig har ført til nye løsninger samt endringer i størrelse og omfang av kjente redskapstyper. Det kan særlig nevnes at lokalt forekommende strandflint har vært råstoffkilden til flintinventaret i senmesolitikum, mens lokale bergarter har blitt brukt i økseproduksjonen. Trinnøkser og Nøstvedt-økser, øksetyper som generelt er ansett å representere forskjellige perioder på Østlandet, dukker opp i samme kontekst på Kanten. Det samme gjelder små koniske mikroflekkekjerner og håndtakskjerner, som representerer teknologiske endringer i produksjonen av mikroflekker. På Kanten har vi også spor etter opphold på små plasser, og etter gjenstander som tilsier at det har forekommet spesialiserte aktiviteter innenfor korte tidsintervaller. Tidligere har vi kanskje ikke trodd at små, enfasete kortidsboplasser kunne gjenfinnes på Sørlandet i mesolitikum, og at når man har funnet ulike kategorier sammen, har man automatisk tenkt at det har vært flere faser. Men er det her vi må tenke annerledes – og slutte å finne forklaringer utenfor regionen? Kanskje befinner lokalitetene på Kanten seg ikke mellom to tradisjoner, men heller midt i smørøyet?