Martenshagen i Steinkjer er et lite parkområde oppkalt etter Nicolay Martens, som anla hagen i 1879. Den har også vært kjent gjennom barnebøkene til Rolf Lyngstad – som hjemmet til Martensnissen og Vaffelkongen. I sommer fikk imidlertid hagen et nytt element: en stor naustbygning fra eldre jernalder.
Naustet i Martenshagen er bare ett av mange naust fra eldre jernalder i Beitstadfjorden. Til sammen har vi nå tolv mer eller mindre sikre funn. Alle er datert til eldre jernalder, nærmere bestemt til romertid og folkevandringstid (dvs. mellom Kr.f. og 550 e.Kr.). Naustene ligger på litt forskjellig høyde over havet, noe som gjenspeiles i de ulike dateringene. Det betyr sannsynligvis at det ikke har vært mange samtidige naust i Beitstadfjorden.
Flere av naustene har vært svært store bygninger. Naustet på Grønnesby på Sandvollan, Inderøy, har vært ca. 40 meter langt og minst 12 meter bredt på det bredeste. Naustet i Martenshagen har vært ca. 14,5 meter bredt. Et av de få skipene vi kjenner fra denne tiden, er Nydamskipet fra Danmark, som er 23 x 3,5 meter. Vi ville fått fire slike skip i bredden i naustet i Martenshagen! Størrelsen og det faktum at de ofte er plassert i nærheten av gravhauger, gjør at vi må tenke på disse bygningene som noe mer og annet enn praktiske bygninger ment for oppbevaring av båter. Spørsmålet er hvordan de skal forstås, men først skal vi se på det nye naustet i Martenshagen. Naustet på Grønnesby har nemlig fått konkurranse om å være det største naustet i Beitstadfjorden.
Naustet i Martenshagen
I forkant av opprustingen av Rismelparken hadde Trøndelag fylkeskommune registrert flere grøfter og groper fra eldre jernalder i Martenshagen. Derfor startet vi undersøkelsen med å fjerne de øverste, omrotede lagene med gravemaskin.
I løpet av de første dagene ble det klart at det var et system blant grøftene. De dannet en hesteskolignende form som var fylt med stein. Samtidig ble det funnet flere båtnagler. Grøftenes form, plasseringen i landskapet og høyden over havet stemte overens med at dette kunne være restene av et naust. Sannsynligvis representerer grøftene fundamenteringen for naustets vegger. Etter hvert ble det klart at vi hadde funnet et av de største naustene vi kjenner til fra norsk eldre jernalder, minst 14,5 meter bredt og 35 meter langt. Naustet kan ha vært lengre, ettersom dets nordlige del sannsynligvis er tatt av Steinkjerelva. På den sørvestre siden bestod veggen av to parallelle grøfter som var omtrent 75 cm dype. I profilen kunne man se at grøftene var fylt med stein og sand, som støtte for nedsatte stolper.
Dessverre var grøfta lengst vest svært skadet av en moderne kabelgrøft.
Hva med taket?
Bolighusene i jernalderen var vanligvis treskipete langhus, hvor taket ble båret av to innendørs rekker med stolper. Slike takbærende stolper finner vi som regel ikke i naust fra jernalderen. Dette har blitt tolket som et behov for å ha et stort, åpent rom inne i naustet, muligens for å få plass til å bygge og oppbevare båter. Dette vil ha lagt et stort press på veggene, som på sikt ville ha blitt presset ut mot sidene. Man måtte derfor finne andre metoder for å bære taket.
Dette synes å ha blitt løst på ulikt vis. Den store nausttufta på Grønnesby på Inderøy består av massive steinvoller (for øvrig et synlig kulturminne og vel verdt et besøk!). Den store mengden stein har lagt press på veggene fra utsiden, noe som har bidratt til å holde taket sammen. I naustet på Lænn, vest for Steinkjer, har de løst problemet med tre par takbærende stolper i naustets indre del samt mindre stolper nærmere veggene i den ytre delen. Her har veggene vært forsterket ved at de er blitt bygget som palisadevegger, det vil si tett i tett med stolper (se SPOR nr. 1, 2007). Sannsynligvis har det også her vært steinvoller som har bidratt til å holde bygningen sammen.
I naustet i Martenshagen fantes ingen takbærende stolper inne i naustet. Vekten av hele bygningen har derfor blitt lagt på veggene. Den ytre grøfta i sørvest kan ha fungert som en forsterkning av veggene på denne siden. Det ble imidlertid ikke funnet en tilsvarende grøft på motsatt side. Dette kan indikere at naustet var asymmetrisk bygget, men det var så mange moderne forstyrrelser i dette området at en slik tolkning er usikker.
Dateringer
Det ble tatt prøver til datering fra alle veggrøftene og fra kokegroper og lag utenfor naustet. Dateringene viste for det første at området var tørt land ved overgangen mellom bronsealder og jernalder, ca. 500 f.Kr. For det andre at alle veggrøftene var en del av den samme bygningen. Dateringene avslørte også at naustet hadde to faser: én i yngre romertid og én i folkevandringstid. Det kan enten bety at huset ble restaurert i folkevandringstid, eller at det ble bygget et nytt hus på nøyaktig samme plass. Hvis det siste er tilfellet, kan det synes som om det er de samme grøftene og de samme stolpehullene som ble benyttet.
De landhevingskurvene som finnes i det indre av Trondheimsfjorden, er gamle og med lav oppløsning. Imidlertid kan det synes som om bygningen lå litt høyt i forhold til samtidig strandlinje. Det vil si at åpningen på naustet ikke lå helt i vannkanten. Dette er ikke uvanlig på andre naust fra samme periode.
Forkullet treverk og varmepåvirket sand tyder på at naustet har brent ned. Siden området har blitt pløyd i nyere tid, er det meste av tufta ødelagt. De store steinmengdene som sannsynligvis har støttet veggene, har antagelig blitt dumpet ut i elva.
Funn
En av årsakene til at disse bygningssporene tolkes som naust, er at vi finner båtnagler i grøftene. Dette var også tilfelle for naustet i Martenshagen. Det at flere av naglene har roene på, tyder på at det sto en båt i naustet da det brant. I tillegg fant vi jernslagg, noe som ikke er uvanlig å finne. Det kan bety at bygningen ble brukt til båtbygging og eventuelt til reparasjoner.
I et av stolpehullene fant vi et skår av spannformet keramikk. Den dateres til folkevandringstid, noe som passer med 14C-dateringene.
Plasseringen i landskapet
Flere av naustene i Beitstadfjorden synes å ha hatt en plassering hvor synlighet har vært viktig. De har ligget på opphøyde punkter i terrenget og gjerne med gravhauger rundt. Naustet i Martenshagen hadde kanskje den mest bemerkelsesverdige plasseringen av de vi kjenner til, siden det lå ved det trange løpet som fører inn og ut av vassdragene innover i landet. Innenfor har det vært et større våtområde, hvor Byaelva og Ogna møtes. I den andre enden, ved det trange løpet ved Byafossen, finner vi de ikke mindre bemerkelsesverdige storhaugene på Helge (som sannsynligvis er litt yngre enn naustet). At naustet ligger akkurat på dette stedet, kan være av strategiske grunner, men også mer symbolske.
Ved å legge denne store bygningen akkurat her kunne man kontrollere trafikken inn og ut av de store vassdragene som førte innover i landet via Ogna, Reinsvatnet, Fossemvatnet og Snåsavatnet. Den omfattende jernframstillingen vi vet har funnet sted i innlandet i eldre jernalder, og transporten av andre varer herfra, gjorde dette til et svært viktig sted å kontrollere. Samtidig kan det ha vært et betydelig symbolsk element i det å legge naustet nettopp her. Litt senere ble de usedvanlige store gravhaugene ved Byafossen på Helge, eller det hellige eidet, bygget. Navnet antyder at hele dette området kan ha blitt oppfattet som et sted med spesielle kvaliteter, langt utover de rent økonomiske.
Naust for hvem?
Hvem var det som bygde naustene, og hvorfor var de så store? Flere av naustene i Beitstadfjorden har vært monumentale bygg, men spesielt det i Martenshagen og det på Grønnesby. Naustet i Martenshagen har vært på over 500 m2. Siden vi ikke kjenner den eksakte lengden, kan det ha vært enda større. Det må ha vært et krevende arbeid å bygge naustet med de massive veggene. Plasseringen i landskapet og den store arbeidsinnsatsen viser at dette ikke var en hvilken som helst bygning, men en bygning som skulle framvise status.
De skipene som kjennes fra perioden, blir regnet som krigsskip, og det er derfor nærliggende å tro at naustene representerte krigerne. Mye tyder på at krigerne i Nord-Europa på denne tiden var organisert i det som kalles krigerfølger. Dette var unge krigere som samlet seg rundt en leder. Som en motytelse for deres lojalitet måtte lederen fordele rikdommen, eller det plyndrede godset, mellom krigerne. Dette skjedde sannsynligvis i ritualiserte former knyttet til seremonier, fester og gavebytte. Kontinentale kilder forteller om germanske stammer som herjet i romerske grenseområdet både i romertid og folkevandringstid. Dette var krigergrupper på jakt etter gods som kunne fordeles blant krigerne. Ikke langt unna naustet i Martenshagen, i gravene på Egge, ligger det rike gravfunn fra romertid. De består av både bronsekjeler og sverd som stammer fra det romerske imperiet. Kanskje ble disse gjenstandene gitt som gave for lojal tjeneste av en krigerleder, eller kanskje de representerer krigerlederen selv. Kanskje har Victoria-sverdet fra Egge blitt framvist i det store bygget i Martenshagen?
Det sies om den litt senere germanske hallen at hallens og krigerfølgets skjebne var lik. Kanskje var det slik med naustet, skipet og krigerne også, at deres skjebne var den samme. Dette kan være årsaken til at så mange av naustene ble brent, muligens med ett eller flere skip inne i naustet. Et nytt krigerfølge betydde begynnelsen på en ny æra og et nytt naust. Naustet, skipet og krigerne gikk inn og ut av historien sammen.
Lesetips
Grønnesby, G. 2007. Naustet på Lænn. SPOR 2007:1. NTNU Vitenskapsmuseet
Grønnesby, G. og Ellingsen, E.G. 2012. Naustene på Lænn og Lø – en manifestasjon på krigerfølgets status. Vitark: Acta archaeologica Nidrosiensia 2012, Vol. 8, s. 124–139. Akademika forlag.