Abort var svært stigmatisert på 1700- og 1800-tallet, og selv om det må ha vært ganske vanlig i mange kvinners liv, er det arkeologisk et relativt uutforsket emne. Et funn fra Gällared kirke i Halland i Sørvest-Sverige gir et øyeblikksbilde av hvordan et dødfødt foster, selv et svært ungt foster, fikk en nøysom begravelse i innviet jord, til tross for at dette stred mot kirkens strenge regler. Denne artikkelen presenterer studien av dette funnet – som avslører følelsene av sorg og tap som spontanabort vekket blant foreldre, og som muliggjør en rekonstruksjon av praksis knyttet til håndtering og begravelse av dødfødte fostre i perioden rundt 1800.
Sent på høsten 2015, like før jul, ble det i forbindelse med restaureringsarbeider funnet en liten, lukket treeske under det gamle, noe råtne tregulvet i Gällared kirke fra 1831. Håndverkerne var i gang med å ta opp planker for å legge nytt gulv, da esken kom frem i dagens lys. Uvitende om den mulige betydningen av esken og dens innhold fjernet håndverkerne lokket og fant et stykke brettet tekstil. Det ble senere oppdaget at tekstilet var brettet rundt bitte små fragmenter av bein. Det viste seg at esken var et begravelsesskrin gjemt under leggingen av det nye kirkegulvet i 1831, tekstilet et likklede og beinene skjelettdelene av et menneskefoster i ellevte svangerskapsuke. Med tillatelse fra Gällared menighetsråd fikk forfatterne mulighet til å foreta en systematisk studie av skrinet og dets innhold, og gjennom å koble sammen funnet med den immaterielle sosial- og kulturhistorien, fikk man en mer helhetlig innsikt i dette fenomenet.
Funn under kirkegulv
Funn under kirkegulv er et kjent fenomen i Norden, særlig i Norge, Sverige og Finland, hvor gulvkonstruksjonene i mange tilfeller er av tre. Det arkeologiske landskapet under kirkegulv inneholder et variert gjenstandsmateriale og kan være et rent skattkammer for arkeologer. I Norden har utgravinger i og rundt kirker funnet sted siden siste del av 1800-tallet. Det utgravde området er ikke alltid så stort, og man kan diskutere om enkelte av disse undersøkelsene skal regnes som arkeologiske. I Norge begynte man å gjennomføre kirkearkeologiske undersøkelser i forbindelse med restaureringsarbeider av kirkene på 1950-tallet. Av gjenstandsmateriale som er funnet under gulvet, kan nevnes småsaker som mynter, knapper, pilegrimsmerker, spenner, nøkler, bunadssølv, perler, nåler, spinnehjul, tyngder, bokbeslag, krittpiper, seglstamp og tekstilstykker som lett kunne komme under kirkegulvet gjennom sprekkene i utette tregulv.
Men også større ting som tekstildokker, fosterbegravelser, vidjespenninger, surrede tøystykker – noen ganger med magisk funksjon (pjotrepakker) –, tellepinner og dyreklør finnes under gulvet. Mynter er likevel det mest vanlig forekommende og utgjør den største funngruppen, og er antagelig den gruppen som de fleste fester seg ved. Andre funnkategorier har ikke vekket like mye interesse og vitenskapelige oppmerksomhet, delvis på grunn av vanskeligheter med datering og opphavsbestemmelse.
Hvorfor og hvordan funnmaterialet havnet under kirkegulvet, er gjenstand for mye diskusjon. Enten er det mistet eller så er det lagt ned med hensikt. Fra middelalderen til nyere tid har den lokale kirken vært oppfattet som et hellig sted, og som et magisk-religiøst område hvor en kunne komme i personlig kontakt med Gud, helgener eller overnaturlige krefter med bønn om hjelp, og gjerne etterlate seg ofringer og votivgaver. Deponering kan være av magisk/folkereligiøs/folkemedisinsk karakter. De større gjenstandene har etter all sannsynlighet intensjonelt blitt plassert under kirkegulvet. Men med småsaker som f.eks. mynter, er det vanskelig å skille mellom de som er mistet og de som er bevisst deponert. Med fostereskene foreligger det et annerledes deponeringsmønster enn for de andre funnkategoriene; det er snakk om en begravelse. Disse er funnet under løse gulvplanker og på loft i kirker, så vel som i sprekker og hull i både kirkevegger og kirkegårdsmurer.
Kristendommen og begravelse
Ifølge kristendommen måtte man begraves i hellig jord for å komme til himmelen, og dessuten bli døpt for å ha rett til å bli begravd i et innviet område / i vigslet jord. I middelalderen – fra offisielt kirkelig hold – hadde dødfødte barn og fostre, mordere, tyver, folk som hadde druknet, selvmordere, fremmede samt udøpte barn og voksne ikke rett til å hvile i kristen grunn. For at de døde småbarna kunne bli gravlagt i innviet jord, og dermed bli sikret et videre liv i himmelen, ble de i hemmelighet lagt ned i kisten til en nylig avdød eller i en nylig gravd grav. Dette var strengt forbudt og straffbart, men skikken var vidt spredt og kjent, spesielt i landlige områder. Den eksisterte parallelt med den offisielle religiøse praksisen i det moderne nordiske Europa. Ifølge folketroen førte forbudet mot begravelse av udøpte spedbarn i innviet jord til frykt rundt deres lik og sjel, og man trodde at disse uheldige sjelene ville bli rastløse ånder, såkalt utburder. Disse spøkelsesaktige inkarnasjonene av barns sjeler ble tvunget til å streife omkring på jorden til de kunne overtale noen til å begrave dem ordentlig. Dødfødte fostre ble viklet inn i tekstiler eller papir og lagt inn i en liten eske med lokk. Flere hjalp til med å få begravelsen gjennomført, slik som pårørende, jordmødre, gravere og kirketjenere. Etter reformasjonen modifiserte kirken sin strenge innstilling til dette suksessivt, og ved slutten av 1700-tallet fikk døde småbarn rett til egne graver, men dette gjaldt ikke dødfødte fostre.
Skjulte begravelser av dødfødte fostre i sine små esker og skrin fortsatte derfor, og i Norge langt opp i moderne tid. Hensikten var å gi dem et hvilested i vigslet jord, i eller ved kirken. Disse deponeringene representerte en form for begravelse, riktignok ikke i jord, men i og rundt kirken fordi kirkebygningen (inkludert veggene, under gulvet og på loftet) og kirkegården (inkludert murene) var betraktet som hellige områder. Å plassere skrinene under kirkegulvet var en naturlig videreføring av en eldre skikk. Middelalderskikken med gravlegging under kirkegulvet økte nemlig i omfang på 1600- og 1700-tallet, frem til det ble forbudt ved lov i Norge i 1805. Men de hemmelige fosterbegravelsene fortsatte.
Det er sjelden at lukkede fosterskrin blir åpnet og undersøkt. Mange har etiske betenkeligheter når det er kjent at de mest sannsynlig inneholder et lite fosterskjelett. Men det er ikke uvanlig at tekstildokker, der utformingen minner om et lite menneskebarn, og frosker (Finland) er blitt funnet pakket inn i små esker på samme måte som fosterrester. Disse nedleggingene er av folkemedisinsk/magisk karakter. Det kan være vanskelig å avgjøre om lukkede skrin opprinnelig har inneholdt et foster. Med åpne og ødelagte esker er det lettere å bestemme innholdet. Systematiske studier av disse skrinene og innholdet deres er få. Fosterskrin som er funnet under arkeologiske undersøkelser, klassifiseres som arkeologiske funn, mens de som er funnet helt tilfeldig i kirkevegger eller kirkegårdsmurer, ofte klassifiseres som kulturhistoriske/etnografiske gjenstander.
De små skrinene
Gjennom årene varierte skjebnen til disse små skrinene etter et funn – fra å bli kastet, brent, begravd, satt tilbake der de ble funnet, eller tatt vare på i kirken. Kun sjelden har slike skrin blitt tatt inn til museene. I de nordiske landene finnes det ingen nasjonal eller regional oversikt over fosterskrin som er funnet i kirker gjennom tidene, eller hvor de befinner seg i dag. På 1950-tallet sendte professor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo, Olav Bø, ut et spørreskjema til alle prester i Norge, og flere i Sverige, for å undersøke om denne skikken var vanlig. Det viste seg at prestene generelt hadde liten kunnskap om den. Imidlertid skulle det vise seg at kirketjenere, gravere og kirkehåndverkere var godt kjent med tradisjonen. En håndverker fortalte at han gjennom sitt yrkesliv hadde kommet over hundrevis av slike esker. I løpet av de nesten sytti årene som er gått siden Bøs undersøkelse, har flere nye fosterskrin blitt oppdaget i norske kirker. Generelt virker det som om det er funnet langt flere skrin i Norge enn i de andre nordiske landene, men lignende studier er ikke utført der. Uten omfattende landsdekkende undersøkelser, slik som Bøs, kan ikke den faktiske rekkevidden av denne skikken bli kjent.
Fosterskrin varierer i materiale, størrelse og utforming. De spenner fra små hjemmesnekrede esker til sekundær bruk av forskjellige typer emballasje som sigaresker, smøresker, fyrstikkesker og avispapir eller utslitte tekstiler. Dette forteller at folk tok i bruk det de hadde for hånden. De fleste fosterskrin har hatt lokk. Noen av skrinene er dekorerte, og det er funnet både malte og utskårede med forseggjort design. De kan være runde, ovale eller firkantede. I mange bygder i Norge fantes det personer som (mer eller mindre) spesialiserte seg på å lage finere, mer utsmykkede esker som de solgte til dette formålet.
Gällared-fosteret
Skjelettfragmentene etter Gällared-fosteret ble undersøkt makro- og mikroskopisk og sammenlignet med nåværende data om embryonal utvikling og fosterutvikling. Skrinet, likkledet og insektfragmenter fra skrinet ble også studert.
Fosteret består av 23 bitte små bein, inkludert ribbein fra begge sider av kroppen (ni fra høyre og åtte fra venstre), venstre og høyre halvdel av underkjeven, høyre overarmsbein, et uidentifisert langt bein og flere biter av papirtynt bein. Det anslås at fosteret døde i svangerskapsuke elleve – og muligens er det yngste rapporterte fra en arkeologisk kontekst. Beinene er skjøre, men i god stand, og ingen patologiske endringer ble identifisert. Fragmenter av tørket vev sitter fast på overflaten, og overflaten har et fibrøst utseende som forteller at det mumifiserte fosteret ble spist av insekter (dermestidbiller). Skrinet var sammensnekret fra skrapved med jernnagler, og likkledet var sydd av gjenbrukt husholdningslintøy av bomull. Begge var spesielt tilpasset det lille fosteret. Den gode bevaringen av Gällared-fosteret er ganske unikt. Bevaringsgraden skyldes en naturlig mumifisering med bakgrunn i et viktig samspill mellom mange forskjellige faktorer. Blant annet består et foster av over 93 % vann (voksne 46 %) og har ingen tarmbakterier. Sammen med et svært absorberende likklede, den kalde og tørre luften i både skrinet og rommet under kirkegulvet, og med fred og ro siden høsten 1831 har dette altså ført til en naturlig mumifisering.
Hvorfor kjente ikke Gällareds håndverkere eller fylkesarkeologen til denne skikken med skjulte fosterbegravelser i kirker? Olav Bøs forskning avslørte at det så sent som på 1950-tallet var kjent en tradisjon med fosterbegravelser i både Norge og Sverige. En mindre strukturert del av studien av Gällared-funnet besto av uformell korrespondanse og samtaler med praktiserende osteologer og flere arkeologer som representerte universiteter, museer og rettsmedisinske institutter i Skandinavia og Storbritannia. Av de 19 respondentene i studien oppga mange at de kjente til graver med små barn eller fostre både på kirkegårder og i kirker. Imidlertid var bare fire av respondentene klar over tradisjonen med skjulte begravelser av små fostre gjemt i kirker eller i kirkegårdsmurer. Konklusjonen er at skikken stort sett har gått i glemmeboken.
Avslutning
Abort har alltid vært et sensitivt og tabubelagt tema, selv om det har vært en kjent fenomen i mange kvinners liv. Ofte sies det at man brydde seg mindre om spedbarn i gamle dager, fordi de så ofte døde tidlig. Tvert imot, Gällared-funnet viser at denne hendelsen var forbundet med sorg, og at folk brydde seg om sine døde barn, uansett hvor gamle de var. Skrinet og likkledet var skreddersydd med omhu for det lille elleve svangerskapsuker-gamle fosteret, og skrinet ble plassert trygt under kirkegulvet høsten 1831, da gulvet ble lagt i den nylig ombygde kirken, til tross for at det var ulovlig. Når studien av Gällared-fosteret er fullført, vil beinene vikles inn igjen i likkledet og legges tilbake i skrinet, som deretter vil bli plassert under det nye tregulvet i Gällared kirke – på samme sted som det ble funnet. Forfatterne av artikkelen takker hjertelig Gällareds menighetsråd for samarbeid og tillatelse til å gjennomføre og publisere denne studien. Videre mottar forfatterne gjerne tips om funn av fosterskrin.
Lesetips
Bø, O. 1960. Øskjer i kyrkjemuren. Norveg. Tidskrift for folkelivsgransking 7: 99–152.
Jantsch, A.K. og Ødegården, M. 2018. Den mindre viktige døden. Etterreformatoriske gravminners status. Primitive tider 20:81–92.
Maltin, E., Turner‐Walker, G., Tegnhed, S. og Peacock, E.E. 2020. The concealed interment of a first‐trimester foetus in Gällared Parish Church (1831), Sweden: Age‐estimation and reconstructed taphonomy. International Journal of Osteoarchaeology 31.
Maltin, E., Peacock, E.E., Tegnhed, S. og Hanner Nordstrand, C. 2021. Dolda begravningar av foster i kyrkor under 1700- och 1800-talet: två fallstudier från Sverige. META Historiskarkeologisk tidskrift.
Peacock, E.E., Tegnhed, S., Maltin, E. og Turner-Walker, G. 2020. The Gällared shroud and the preservation of a clandestine early 19th century foetal burial. Archaeological Textiles Review 62:24–35.