Graver er kanskje noe av det arkeologer liker best å undersøke. I førkristen tid fikk den døde gjerne gaver med seg i graven. Dessuten kan gravene gi innblikk i fortidig religion og ritualer, selv om dette kan være vanskelig å tolke og forstå. En gravs utforming kan også ha mange variasjoner, og særlig vikingtiden er en periode med en rekke forskjellige uttrykk og gravformer.
De arkeologiske undersøkelsene som ble gjennomført i forbindelse med bygging av ny E39 mellom Betna og Stormyra i 2019 og 2020, ga oss mye ny kunnskap om gravtradisjoner i området under vikingtiden. Tre av feltene som ble utgravd, hadde spor etter graver fra vikingtiden. Et av de mest overraskende funnene kom på Hestnes ved Valsøya, der en kammergrav fra 800-tallet dukket opp. På Vinjeøra har det i løpet av de to siste årene blitt gravd ut mange spektakulære funn. Kunnskapen om hva vi kunne forvente å finne under bakken på Hestnes, var ganske stor, da flere forundersøkelser var gjort. Slike forundersøkelser gir ofte en god pekepinn på hvilke ting som finnes i områdene vi undersøker. Men noen ganger finner man likevel noe helt uventet.
En uventet grav
Etter at matjorda var fjernet med gravemaskin, gikk vi i gang med å grave de strukturene vi hadde funnet under avdekkingen. Det var ikke veldig mange, og det så heller ikke ut til at noen av dem utmerket seg ved å være spesielt interessante. Men én av dem skilte seg likevel noe ut. Dette var en rektangulær nedgraving som vi først trodde var noe moderne, men som skulle vise seg å være noe langt mer spennende enn hva vi vanligvis undersøker.
25 cm under bakkenivå begynte vi å få utslag på metalldetektoren, i et mørkt lag som lignet mye på lag vi hadde funnet i ubrente graver på feltet ved Vinjeøra. Dette laget besto av organisk materiale som antageligvis er nedbrutte rester av både menneske, tre, pels og andre ting. I hjørnene fant vi noe som så ut som stolpehull – kanskje hadde vi funnet et veldig lite hus?
Snart kom vi ned til to ovale gjenstander som så ut til å ligge under nedbrutt treverk. Etter at metalldetektoren bekreftet at dette var gjenstander av tinn-/bronselegering, kunne vi slippe jubelen løs. Ut fra formen var vi trygge på at dette måtte være skålspenner! Også plasseringen var slik som den ville vært på en kvinne som lå i ryggleie. Slike skålspenner dukker opp i merovingertid og er svært vanlige i kvinnegraver i vikingtid. Vi kunne ikke se selve spennene, og ville heller ikke grave dem helt fram. De ble derfor tatt ut i preparat og gravd ut inne på konserveringslaboratoriet. Gjenstander som har vært i jorda i over tusen år, kan være skjøre, og det kan være bevart både tekstiler og andre ting som best graves ut under mer kontrollerte omgivelser enn ute i felt.
Perler var en veldig vanlig gjenstandstype i både manns- og kvinnegraver i vikingtid. Vi var derfor svært oppmerksomme på at det kunne dukke opp noen. Og mine medarbeidere skuffet ikke!
Ovenfor en av skålspennene så vi tilfeldigvis noe som ga gjenskinn fra lyset der vi gravde. Det viste seg å være glassperler! De utmerket seg ved å være ekstremt små – alle perlene var på rundt én til tre millimeter og var enten grønne eller lilla. Vi dokumenterte møysommelig perlene der vi kunne se dem i graven, og fant også mange gjennom å sålde massene. Til slutt satt vi igjen med 186 perler, og enda skulle det vise seg at det lå mange under skålspennen som ble tatt med inn til museet som preparat. Etter at også den var gravd fram, hadde vi til sammen 315 perler! Selv om de var små, er dette desidert helt i toppen av graver med flest perler fra vikingtid i Norge.
Etter dette fant vi snart en trefliket spenne, en sigd, en kniv, et par ullkammer, et spinnehjul og noe som trolig hadde vært et skrin. At hun hadde et par skålspenner pluss en tredje spenne, betyr at den døde hadde tilhørt det aller øverste sjiktet i samfunnet. Ullkammene og spinnehjulet peker på at hun hadde drevet med tekstilarbeid. Spinnehjul er en type gjenstand som bare kvinner fikk med seg i graven. Det er også forbundet med nornene i norrøn mytologi som spinner livstrådene til menneskene. Sigd er en vanlig gjenstand både i manns- og kvinnegraver i vikingtid.
Ikke bare en grav, men en kammergrav!
Selv om innholdet i graven i seg selv var spennende, var kanskje gravformen og hva den representerer, like spennende. Selve nedgravingen hadde stolper i hjørnene og spor etter vegger, og et trelag over gjenstandene som ble tolket som et tak. Slike graver er først og fremst kjent fra gravfelt rundt vikingbyene Birka og Hedeby. De kalles gjerne «kammergraver» og er – i motsetning til en kistegrav – bygd opp som et kammer av tre. I tillegg er de både høyere og bredere enn en kiste. Alle har vegger, og mange har også et gulv, og noen har hjørnestolper – slik som på Hestnes. De fleste har haug over kammergraven. Rundt graven fant vi spor etter fotgrøfter som gikk i en oval form, og med lik datering som graven. Dermed vet vi at graven har vært dekt av en langhaug.
Kammergravskikken dukker opp tidlig i Norge. I romertid/folkevandringstid finner man flest steinbygde kammer (hellekister), men det finnes også et fåtall trebygde kammer. Etter folkevandringstid tar det noen hundre år før denne skikken dukker opp igjen. I gravfeltene rundt vikingtidsbyen Birka i Sverige er det funnet hele 111 kammergraver, hvorav 15 har hjørnestolper. Også i Hedeby er det gravd ut mange kammergraver, men bare én med hjørnestolper. Denne gravtypen forekommer også i Norge, men ikke i så stort antall, og totalt dreier det seg trolig om mellom 40 og 50 stykker, litt avhengig av hvordan en definerer gravene. Flest er det i Viken fylke. I Trøndelag er det gravd ut fem stykker (én fra Stjørdal, én fra Namsos, én fra Bjugn og to fra Steinkjer). I Nordland ble det i 1954 gravd ut en grav på Hagbartholmen som hadde hele 1081 perler! 604 av disse var mikroperler, som på Hestnes. Dette er graven med flest perler fra vikingtid, og den var dessuten en kammergrav. De fleste kammergraver som kan dateres, er fra 900-tallet, mens vår på Hestnes er fra rundt 850 e.Kr.
Kammergravene blir ofte tolket som en begravelsesform for den øvre samfunnsklassen. Det er ikke uvanlig at en hest er gravlagt sammen med den avdøde i den ene enden av graven. De mest kjente av disse gravene er elitegraver som Thyras gravhaug (tolket som kong Gorm den gamles første gravplass) og Mammen-graven, begge i Danmark. Trekammeret i Thyras gravhaug ved Jelling var fortsatt intakt da det ble åpnet på 1800-tallet, og det var så stort at man kunne gå inn i det.
En like spektakulær kammergrav ble funnet i Hedeby. Den var gravd ned i undergrunnen, og hadde et 17–20 meter stort vikingskip begravd over kammeret – med en haug på toppen av det igjen! Mange kammergraver har hatt haug over seg, men man finner også graver helt uten spor etter haug. Langhauger, som på Hestnes, er vanligvis blitt knyttet til kvinner. Det er blitt bekreftet både gjennom undersøkelser der man kan lese kjønnet ut fra skjelettmaterialet, og ut fra gjenstandsmaterialet. Dette passer godt med antagelsen om at det var en kvinne som lå gravlagt på Hestnes. Gjenstandene i seg selv gjør dette til en rik grav fra vikingtid, og innsatsen som ble lagt ned for å bygge et slikt kammer, for så å reise en haug over det, er veldig stor. Det vitner både om rikdommen til dem som utførte begravelsen og deres hengivenhet overfor den avdøde, og er en oppvisning av makt og et uttrykk for at man identifiserte seg med den øverste klassen i samfunnet.
Fremmed fugl eller lokal overklasse?
Det er vanskelig å si hvor den døde i kammergraven kom fra, om hun var lokal eller langveisfarende. Gjenstandsmaterialet skiller seg ikke mye ut fra andre kvinnegraver i vikingtid. Skålspennene er av den vanligste typen funnet fra den epoken, og den treflikete spennetypen er kjent fra hele Skandinavia, i tillegg til Polen og Tyskland. Men de mange, bitte små perlene skiller seg ut. Vi vet med stor sikkerhet at det ble lagd perler ved de større handelsstedene som Birka, Kaupang, Hedeby og Ribe, som alle var aktive på 800-tallet. Kanskje stammer perlene fra et av disse stedene. Vi vet heller ikke hvor kammergravskikken har kommet fra. Selv om det finnes mange kammergraver i Birka og Hedeby, er det bare et fåtall som er sikkert datert til 800-tallet. Fra gravstedene som ligger rundt Kaupang, kjenner vi bare til én kammergrav. Siden det ikke er funnet kammergraver fra århundrene før vikingtiden i Skandinavia, tror de fleste forskerne at skikken kom til Skandinavia fra kontinentet, der man kjenner kammergraver fra 600–700-tallet.
Vi vet derfor ikke hvordan skikken kom til Hestnes. Men vikingtiden er en felleskulturell periode der Norge, Sverige og Danmark deler mye av det samme tankegodset, og der kontaktene over større områder blir hyppigere og tettere. Kanskje var denne kvinnen gift med en lokal handelsmann, og hadde tatt med seg gravskikken fra sitt opprinnelige hjemsted? Eller var det saksiske slaver fra Ribe, kjøpt og bosatt på Hestnes, som kunne kunsten å bygge en kammergrav?
Én mulighet for å få svar på hvor den begravde kvinnen kom fra, kan komme gjennom isotopanalyser. Vi har tenner og emalje som kan analyseres, og som kan fortelle noe om hvor hun vokste opp. Dette arbeidet skal snart gjennomføres. Da kan vi kanskje få svar på om hun var en del av det lokale aristokratiet som vokste opp langs Vinjefjorden, eller om hun tok med seg gravskikken fra sitt hjemsted, langt borte fra Hestnes.
Lesetips
Eisenschmidt, S. 1994. Kammergräber der Wikingerzeit in Altdänemark. Habelt: Bonn.
Gräslund, A.S. 1980. Birka IV. The Burial Customs. A study of the graves on Björkö. Uppsala University: Uppsala.
Ringstedt, N. 1997. The Birka chamber-graves. Economic and social aspects. An analysis based on quantitative methods. Stockholm Archaeological Reports. Nr 32. Stockholm University: Stockholm.
Stylegar, F.-A. 2005. Kammergraver fra vikingtiden i Vestfold. Fornvännen 100, s. 161–178.
