OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. mai 2021

Under andre verdenskrig bygde okkupasjonsmakten forsvarsverk langs hele norskekysten, og Vinjeøra var intet unntak. Gjennom omfattende arkeologiske undersøkelser i bygda 75 år senere ble ett av disse forsvarsverkene gjenfunnet, og ble gjenstand for arkeologers nysgjerrighet. Bunkeren hadde fått inngangene tettet igjen og deretter blitt dekket over med jord. Blant massene ble det funnet en del av en gammel sementpose som vekket både oppmerksomhet og interesse, med et avtrykk som satte dype inntrykk.

 

Vinjeøra ligger innerst i Vinjefjorden, som i gammel tid var en sentral sjøvei. Fjorden er lang og har bratte fjellsider, noe som gir landskapet et dramatisk preg. I eldre steinalder var Vinjefjorden forbundet med Hemnfjorden via Rotvatnet. Denne kystleia har trolig gitt en rask ferdsel gjennom skjærgårdslandskapet, mellom det som i dag er Vinjeøra og Kyrksæterøra. Også i jernalderen var Vinjeøra trolig sentral i ferdselen langs kysten. NTNU Vitenskapsmuseet har undersøkt en rekke arkeologiske lokaliteter langs Vinjefjorden, og i Vinjeøra ble det avdekket en stor mengde funn, spesielt fra yngre jernalder og middelalder. To store gravfelt fra merovingertid og vikingtid vitner om rikdom og makt i området i slutten av jernalderen.

På gården Fjelnset ble det sommeren 2020 utgravd en større lokalitet med bosetningsspor fra jernalder. Gården ligger sentralt i Vinjeøra, på en terrasse kun 13 meter over havet. I tillegg til forhistoriske spor ble det gjort funn av nyere tids kulturminner i form av to bunkeranlegg fra andre verdenskrig.

 

Da krigen kom til Vinjeøra

Bakgrunnen for vår historie starter med invasjonen av Norge i 1940. Etter at tyske styrker okkuperte landet, begynte de å befeste kystlinjen. Utbyggingen av kystforsvar økte gradvis i omfang gjennom de to første krigsårene, før utbyggingen ble intensivert i 1942 med Hitlers såkalte Vikingordre, en befaling som innebar en omfattende utbygging av nye kystbefestninger i landet. Forsvaret av kysten bestod av en rekke store kystfort og mindre forsvarsposisjoner, i tillegg til flyplasser og luftforsvar. Formålet bak Festung Norwegen var å beskytte landet mot en alliert invasjon og samtidig gi et trygt leie for den viktige jernmalmen som ble utskipet fra Narvik. Forsvarssystemet inngikk i Atlanterhavsvollen, en tysk forsvarslinje som strakk seg helt fra russegrensen i Finnmark til spanskegrensen i Sørvest-Frankrike. Atlanterhavsvollen bestod av en rekke forsvarspunkter, med store kystfort som de viktigste forsvarsposisjonene. De største av disse i Norge var Austrått fort på Ørland, Fjell fort utenfor Bergen, Møvik fort ved Kristiansand og Trondenes fort ved Harstad.

Også i Vinjeøra ble det anlagt kystbefestninger. Disse var riktignok av en mer moderat størrelse, der batteriet var bestykket med fire eldre østerrikske kanoner fra første verdenskrig. I tillegg kom luftvern- og maskingeværstillinger. Mellom disse ulike stillingene ble det bygd et nettverk av bunkere og løpegraver. I mange tilfeller ble slike kystfort anlagt ved hjelp av krigsfanger. I forbindelse med utbyggingen i Vinjeøra ble det etablert en fangeleir for sovjetiske krigsfanger. Der denne stod, heter det i dag Russerveien, og det er reist et minnesmerke for falne sovjetiske soldater på Vinje krigskirkegård. Denne ligger inntil Vinje kirkegård og ble opprettet i 1953. 165 sovjetiske soldater ble flyttet hit fra andre gravplasser i Trøndelag.

Profil- og plantegning av bunkeranlegget. Figur: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet
Profil- og plantegning av bunkeranlegget. Figur: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet
Innsiden av bunkeren. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet
Innsiden av bunkeren. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet

Bunkeranlegget som arkeologene avdekket på Fjelnset, hadde utsyn over Fjelnsetbukta innerst i Vinjefjorden og lå i skjul bak et utstikkende nes om lag 650 meter lenger ute i fjorden. Innseilende skip i den trange Vinjefjorden ville ikke ha oppdaget denne stillingen før det var for sent. Bunkeren var koblet til en maskingeværstilling via en passasje på den ene siden, og hadde en annen utgang på motsatt side. Bunkeren målte 7,2 x 3 meter i plan og bestod av 0,8 meter tykke vegger og tak. Bunkerens tykkelse, altså styrkeklassen, ble av tyskerne kalt Verstärkt Feltmessig, forkortet VF. Til sammenligning ble ubåtbunkeren Dora I i Trondheim oppført i styrkeklasse B med opptil 2,5 meter tykke vegger og 3,5 meter tykt tak. Tyskerne la med andre ord ikke inn flere ressurser enn nødvendig for å ha et fungerende kystfort i Vinjeøra, selv om det må nevnes at bunkeranleggene på Fjelnset var nedgravd, og at jordmassen rundt har fungert som et ekstra lag beskyttelse.

Forsvarsverket gjenfunnet

Før feltoppstart på Fjelnset var vi klar over bunkeranleggene. Grunneieren hadde satt plogen i bunkeren gjentatte ganger, noe vi senere kunne se sporene etter, og det var også gjennomført en geofysisk undersøkelse over lokaliteten. Denne undersøkelsen viste et klart bilde av bunkeren vi senere avdekket. Det er ikke vanlig for oss å grave frem krigsminner fra andre verdenskrig, og derfor vekket dette stor interesse blant feltstaben. Bunkerens tak viste seg å ligge på det samme nivået som vi skulle grave ned til, og det ble i første omgang ikke gjort noe mer enn å avdekke akkurat nok til at taket kom til syne. Noen uker senere ble oppmerksomheten igjen rettet mot bunkeren. Nysgjerrigheten til å grave seg inn til den ble for stor, og spadene ble funnet frem. Normalt ligger inngangen til en bunker nær et av hjørnene, så det var der vi startet å grave. Omsider ble den funnet, og for første gang på mange år var bunkeren åpen igjen. Under dette arbeidet kom vi til å spa opp en gjenstand som lå inntil bunkerveggen, og som ved første øyekast ble lagt til sides som en litt rar stein. Det viste seg derimot å være noe helt annet.

Bunker, maskingeværstilling og oppmurt nedgang like etter avdekking. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet
Bunker, maskingeværstilling og oppmurt nedgang like etter avdekking. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet

Sporet som satte seg

Etter nærmere undersøkelser ble gjenstanden gjenkjent som en sementblokk, rettere sagt en størknet sementpose. Selve posen hadde råtnet bort, men det var tydelig at sementen hadde størknet mens den fortsatt var i posen. Sementblokken var knekt i to, og posenes folder og konturer var godt synlige på den gjenværende enden av den. To riller viste at den hadde vært bundet fast med tynne tau. Vår sekk har trolig ligget øverst i en fastbundet stabel. Den viktigste detaljen, og som gjorde dette til et unikt funn, var to dype forsenkninger på toppen av sementposen. Etter hvert forstod vi at dette var et mistenkelig gjenkjennbart avtrykk. Det var fra en person som hadde tatt seg en pust i bakken på en provisorisk stol. Vedkommende fikk med det sementert akterspeilet sitt, og vi har med stor sikkerhet – for første gang i norsk arkeologisk historie – kunnet skrive funnkategorien rumpeavtrykk. Entusiasmen kan ikke ha vært like stor på hendelsestidspunktet, siden posen havnet i gjenfyllingsmassen rundt bunkeren. Heldigvis for oss har den nå kommet til rette igjen, til stor interesse for både fagfolk og andre besøkende som var innom feltet.

Forsiktig transport inn fra felt. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet
Forsiktig transport inn fra felt. Foto: Hanne Bryn, NTNU Vitenskapsmuseet

Personlig tilknytning

I og med at sementblokken ble funnet i fyllmassene rundt bunkeren, kan vi gå ut fra at den i sin samtid ikke ble ansett som noe annet enn avfall. Hva er det da som gjør funnet så spesielt for oss? Først og fremst fordi det er et spor som kan knyttes til et menneske, og som dermed gir en personlig tilknytning til fortiden. Tyske forsvarsverker er i dag redusert til grå og sterile skall, strippet for deres opprinnelige innhold. De står kun igjen som fargeløse ekko fra fortiden. Én gang var de imidlertid fylt av aktivitet, og de påvirket livet til både soldatene som tjente ved dem, og sivile som levde rundt dem. Avtrykket av bakenden i sementposen står i sterk kontrast til den øvrige upersonlige og grå materielle kulturen som ble etterlatt av okkupasjonsmakten. Funnet gir oss en forbindelse til en av de mest dramatiske periodene i norsk historie, nemlig okkupasjonstiden. Rumpeavtrykket er, på samme måte som enkelte inskripsjoner i noen bunkere, et direkte bindeledd til et levende menneske som var involvert i byggingen. Fordi mange personer og nasjonaliteter var involvert i utbyggingen av kystforsvaret i Norge, kan avtrykket stamme fra en lokal arbeider, en tysk soldat eller sivilist, eller en utenlandsk arbeider eller krigsfange. Hvem dette var, vites ikke, og det kommer sannsynligvis heller aldri til å bli oppdaget. Vi kan derimot slå fast at vedkommende fikk bakdelen sin foreviget i sement, noe som samtidig gav et direkte og personlig bindeledd til fortiden, en sess de fleste kan identifisere seg med.

Nærbilde av rumpeavtrykket. De tynne, tverrgående rillene på toppen viser hvordan posen har vært bundet fast med tau. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet
Nærbilde av rumpeavtrykket. De tynne, tverrgående rillene på toppen viser hvordan posen har vært bundet fast med tau. Foto: Kristoffer R. Rantala, NTNU Vitenskapsmuseet