Gjennom to sesonger undersøkte arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet et gravfelt fra yngre jernalder på gården Skeiet i Vinjeøra. Funn av en båtgrav som var gravd ned i en eldre båtgrav, ga et unikt innblikk i jernaldermenneskenes tros- og forestillingsverden, og deres forhold til døden og etterlivet.
Båt i båt
På et jorde på gården Skeiet ble det funnet spor etter ti sirkulære grøfter som markerte det som en gang var gravhauger. Slike grøfter kalles fotgrøfter, og ble laget rundt gravhaugene for å markere og tydeliggjøre formen.
I fotgrøfta til den sørligste av disse gravhaugene ble det funnet rekker med klinksøm, som tydelig dannet den spissovale formen til en båt. Det første tegnet på at dette var noe mer uvanlig enn en vanlig båtgrav, fikk vi tidlig i undersøkelsen, da vi oppdaget at rekkene lå skjevt i forhold til hverandre. I en båt som har fått ligge uforstyrret i jorda, vil man kunne forvente at båtsømmen danner et symmetrisk avtrykk etter båten. Derfor ble det ble raskt foreslått at vi her hadde to båter, altså en mindre båt inni en større. Kunne det virkelig stemme?
Det viste seg at den øverste båtkonstruksjonen var omtrent seks meter lang, og at den utgjorde graven til en kvinne fra vikingtid, trolig fra andre halvdel av 800-tallet (se introbilde). Kvinnen var begravd med ovale skålspenner, et perlekjede og et korsformet irsk seletøybeslag som var omgjort til en spenne. Hun hadde en sigd liggende på magen, og hadde fått en rekke håndarbeidsredskaper med seg i graven. Like nord for hodet hennes lå skallen til et storfe, lagt opp ned, sammen med et spinnehjul av stein og et vevsverd av hvalbein.
Båten var støttet opp med store steiner under kjølen og på sidene. Da vi hadde tømt innholdet, ble vi imidlertid nokså forbløffet. Vi kunne nemlig se at det fantes gjenstander som lå under klinksømmen, og som åpenbart vitnet om at denne mindre båtgraven hadde blitt gravd ned i en eldre og større båtgrav.
Den eldste båten har vært omtrent ni meter lang, og vi så at det manglet klinksøm sentralt i den, der hvor den yngre båten hadde blitt gravd ned (se introbilde). Dette måtte bety at treverket i den eldste båten allerede var godt nedbrutt da den mindre båten ble gravd ned. I den større og eldre båten var det gravlagt en mann, som blant annet hadde fått med seg et enegget sverd, et spyd, en skjoldbule og bisselet til en hest. Funnene i mannsgraven peker mot en datering til 700-tallet og perioden merovingertid. Det må altså ha gått nærmere hundre år etter at han ble gravlagt, til man åpnet graven og anla en ny grav oppi den.
I tillegg til den doble båtgraven ble det gjort spredte funn i fotgrøfta båtene var gravd ned i. Det ble blant annet funnet flere store perler av glass og av bergkrystall, en kniv og knappen til en ryggknappspenne. Slike funn forteller oss at det kan ha vært enda en merovingertidsgrav i gravhaugen. Kanskje kan den ha ligget sentralt i haugen? Dessverre er den store gravhaugen borte etter flere hundre år med jordbruk på stedet, så spredte gjenstandsfunn er det som er igjen av den. Båtgravene har blitt bevart for ettertiden ved at de har blitt gravd ned under markoverflaten, og har dermed i stor grad unngått å bli berørt av plogen.
Haugbrott
Haugbrott er den vanlige betegnelsen på å grave seg inn i haugen for å påvirke gravgods på ulike måter, både ved å fjerne og å legge til gjenstander. Tidligere ble spor etter haugbrott oftest tolket som plyndring, der hensikten var å hente ut verdigjenstander. I dag oppfattes haugbrott oftere som en del av religionsutøvelsen eller en maktpolitisk handling. Det finnes flere eksempel på at de fleste haugbrott må ha skjedd i løpet av én generasjon etter gravleggingen. Man mener at noen av de kjente skipsgravene og storhaugene rundt Oslofjorden ble utsatt for haugbrott på 900-tallet, én til to generasjoner etter at de var bygget. Dette skyldtes trolig et maktpolitisk spill fra den danske kongemakten som markerte råderett over området.
Åpning av en eldre grav og nedgraving av en ny grav i den samme graven kan betegnes som en form for haugbrott. I vår doble båtgrav på Vinjeøra er det vanskelig å vite om man har fjernet gjenstander, men vi vet at man har gravd seg ned sentralt i den eldste båten for å anlegge enda en grav. Den nøyaktige plasseringen av den andre graven viser at man åpenbart har hatt nøyaktig kjennskap til hvor den eldste graven lå, og antagelig også hvem som lå i den. I motsetning til haugbrott gjort av maktpolitiske årsaker, mener vi at den inngående kunnskapen om gravene vitner om en mer lokalt forankret praksis. Kanskje dette heller vitner om ritualer og religiøse handlinger som man har gjennomført ved begravelser, som en del av den førkristne religionsutøvelsen?
