OBS! Denne artikkelen stod første gang på trykk 15. januar 2020

… står det i den populære boken til åndelig oppbyggelse, «De imitatione Christi» (no. Om Kristi etterligning). Mange trodde nemlig at det å være syk var en måte å ligne Kristi lidelser på. Men ifølge Thomas fra Kempen, som skrev boken i 1418, gjorde ikke dette – all pine og plage til tross – vedkommende automatisk til et bedre menneske i Guds øyne. Dette illustrerer godt hvor forskjellig man så på sykdom og sykdomshelbredelse i senmiddelalderen sammenlignet med i dag. Det gjør det heller ikke lettere å gi en riktig fremstilling av sykdom og helseutvikling i Trondheims middelalder. For hva var egentlig sykdom? Og hvordan kunne man bli helbredet?

I middelalderen var risikoen for å få en livstruende sykdom større enn i dag. Selv sykdommer som i dag er uskyldige, kunne lett føre til at man endte på kirkegården. Forskjellen mellom den gang og nå er først og fremst økningen i levestandard, styrket immunforsvar og bedre medisinsk innsikt. Og dog, dersom kroppshøyde sier noe om levestandarden, kan det ikke ha vært verre eller farligere å leve i første halvdel av 1500-tallet enn det var på midten av 1800-tallet, for da var gjennomsnittshøyden lavere enn gjennomsnittet i middelalderen. En slik sammenligning gir et noe mer nyansert bilde av hvor nivået på middelalderens levestandard lå, enn det inntrykket skolebøkene gir.

Vi kjenner litt til de sykdommene folk ble rammet av, og de vanligste slitasjer og skader folk i Trondheim strevde med. Det har vi funnet ut mer om gjennom å undersøke skjeletter fra kirkegårdene i middelalderbyen. Resultatene så langt bygger i hovedsak på tradisjonelle undersøkelser av de bevarte menneskebeina, men det finnes i dag langt mer avanserte metoder som kan gi oss innsikt i middelalderbyens sykdommer og helsetilstand. Det kommer vi tilbake til. La oss først se litt nærmere på hva disse undersøkelsene har avdekket.

God tannhelse, mye feilernæring

Fra kirkegården under Folkebiblioteket er det gjort en tradisjonell osteologisk undersøkelse av en del av de 389 skjelettene fra perioden ca. 1100–1600 som ble funnet der på midten av 1980-tallet. Undersøkelsene viste at tannhelsen var god når det gjaldt karies. Bare 4,5 % av alle de voksne individene hadde hull i tennene, men av disse hadde imidlertid over 30 % mer enn to hull. Til gjengjeld var nedsliting av tenner vanlig, og i mange tilfeller var slitasjen omfattende. Osteoarkeologen Berit Sellevold har pekt på at slitasje og ubehandlet karies i noen tilfeller har ført til alvorlige tannkjøttbetennelser, hvilket i sin tur har medført tap av tenner. I et par tilfeller var det gått så langt at vedkommende har mistet alle tennene og tygde på bare gummene. Gebisset var ennå ikke oppfunnet.

Når det gjelder forekomsten av slitasjegikt samt betennelser i benmarg, benhinner og benvev, hadde 18,8 % av individene spor i skjelettet etter slike lidelser. Det var for øvrig flere menn (23,2 %) enn kvinner (17,6 %) som hadde en eller flere av disse lidelsene, som fortrinnsvis satt i rygg, skulder og albue, og mindre i hofte.

Skjeletter på sørsiden av kirken under Sparebank1 Midt-Norge, Søndre gt1. Foto: Riksantikvarens utgravningskontor, Trondheim
Skjeletter på sørsiden av kirken under Sparebank1 Midt-Norge, Søndre gt1. Foto: Riksantikvarens utgravningskontor, Trondheim

Lidelser som følge av feilernæring, f.eks. jernmangel, kan blant annet sees som deformiteter i øyenhulene. Om lag 30 % av alle undersøkte individer fra kirkegården hadde større eller mindre spor etter jernmangel, noe som rammet 32 % av kvinnene mot bare 24,4 % av mennene. Mangel på vitamin D, kalsium og fosfat gir blant annet forstyrrelser i tannutviklingen og kan sees som striper i tannemaljen. Dette gir en porøs overflate som kan få alvorlige følger for tannhelsen senere i livet. Overraskende få individer på kirkegården under Folkebiblioteket viste tegn på D-vitaminmangel sammenlignet med et europeisk gjennomsnitt, nemlig bare 6,4 % – og lavest for kvinner. Til gjengjeld viser en tilsvarende undersøkelse på individer fra kirkegården under Sparebank 1 Midt-Norge at langt flere av de som bodde i denne delen av byen, led av D-vitaminmangel i oppveksten, med tilsvarende tannskader til følge. Det er verdt å merke seg at middelhøyden for både menn og kvinner var betydelig lavere blant de som ble begravd på Gregorius-kirkegården i høy- og senmiddelalderen – nemlig 170,2 cm for menn og 158,1 cm for kvinner – enn for individene fra kirkegården under Folkebiblioteket i samme periode (173,5 cm for menn og 162,0 cm for kvinner).

Antropologen Allison Cairns har gjort sammenligninger av dette materialet, og hevder at de som ble gravlagt på kirkegården under Sparebank 1 Midt-Norge, generelt hadde en mer stresset oppvekst, og at de sannsynligvis tilhørte en annen sosial gruppe enn de som ble gravlagt på kirkegården under Folkebiblioteket. Dette harmonerer med at en del av den sistnevnte gruppen var de samme som eide de store bygårdene langs Kaupmannastretet. Følgelig tilhørte byens sosiale elite, med alt hva det betød for et mer regelmessig, variert og tilstrekkelig kosthold i hverdagen.

 

Uvissst hvor omfattende vitaminmangelen var

Feilernæring gir grunnlag for en rekke andre alvorlige mangelsykdommer. For lite C-vitamin vil for eksempel føre til skjørbuk, en sykdom som forårsaker slapphet, blødninger i tannkjøttet og tannløsning. Den kan også gi vanskeligheter med sårheling, forårsake store blødninger i hjerne og hjerte samt deformiteter i knoklene. Mangel på D-vitamin kan på sin side gi såkalt engelsk syke eller rakitt. Også dette ender i deformerte knokler, særlig i de lange rørknoklene i beina. Mangel på vitamin B9 kan gi opphav til for lav blodprosent – med påfølgende tretthet og nedsatt yteevne – og sees spesielt ved graviditet, mens mangel på vitamin B12 kan føre til alvorlige skader på en rekke av kroppens organer, fordi bl.a. nervecellenes funksjon blir påvirket. Det er ennå usikkert om det kan påvises mangel av disse vitaminene på noen av individene som er gravlagt på kirkegården under Folkebiblioteket. Mens B12 finnes i kjøtt, fisk, sjømat, egg og melkeprodukter, finnes B9 i grønne grønnsaker, frukt (nøtter), tørkede bønner, brød, innmat, gjær, lever, nyre, melk og fisk. D-vitaminmangel svekker beinbygningen og kan blant annet gi alvorlige nyreskader og visse kreftformer. Det kan være et problem å få i seg nok av dette vitaminet, for det finnes lite av det i matvarene vi spiser til daglig. Det produseres imidlertid i hud som utsettes for sollys, og finnes fortrinnsvis i fødevarer som fet fisk – som makrell og laks –, kalvelever, ost og eggeplommer. I normale tider skulle det ikke være spesielt vanskelig å unngå alvorlig vitaminmangel blant middelalderens byboere, for alle de viktige produktene hørte med i byboernes kosthold, om enn ikke daglig.

Pest og spedalskhet var tidens svøpe

Å spore infeksjonssykdommer, som må ha vært utbredt, er vanskelig å gjøre ut fra skjelettet, siden de ikke gir – eller bare gir få og flertydige – skader på benet. Derfor er omfanget av infeksjonssykdommer, f.eks. pest, tyfus, lepra, tuberkulose, difteri osv., ikke tilstrekkelig representert blant individene som er blitt gravlagt på kirkegården under Folkebiblioteket. Lepra, eller spedalskhet, er en infeksjonssykdom som er sikkert påvist i ett, muligvis tre individer som ble gravlagt her en gang på 1200-tallet.

Skinnebein fra et voksent individ med artrose i knærne. Foto: Terje Tveit, UiS Arkeologisk museum
Skinnebein fra et voksent individ med artrose i knærne. Foto: Terje Tveit, UiS Arkeologisk museum

At det ikke finnes flere med spor etter spedalskhet på kirkegården, kan ha sammenheng med at erkebiskop Jon Raude engang i 1270-årene hadde bygd et «fattigmannshospital på Ilevollene», som det sto i kongens donasjonsbrev. Hertil ble de som var smittet av bakterien Mycobacterium leprae, sendt, og her ble de begravd på hospitalets kirkegård. Derfor er det ikke så underlig at det er så få lepra-smittede individer på kirkegården under Folkebiblioteket – det var ikke her de ble begravd!

Å bli spedalsk var sosialt svært belastende. I den tro at sykdommen var særdeles smittsom, bygde man dessuten spesielle hospitaler, såkalte «St. Jørgens-hus eller gårder» utenfor bykjernen. Her ble de syke holdt isolert fra resten av samfunnet. De syke måtte også gå i en spesiell svart drakt som advarte andre mot å ta kontakt med dem. I vår tid kan det virke rått og ubarmhjertig med slike tiltak, men det stemplet man fikk på seg som uren og utstøtt, gjorde at det antagelig for mange føltes som en befrielse å komme blant likestilte, og avskjermet fra den fordømmende og spottende verden utenfor. Den gangen fantes det ingen helbredelse for leprainfeksjon, men i folkedypet i Trøndelag trodde man på å legge kvae fra gran på sårene, eller å vaske med et avkok av kvann eller einer. I Trondheim var sykdommen vanlig til langt inn på 1700-tallet, mens den ute i Europa omtrent var utryddet.

Hvilke infeksjonssykdommer som herjet i middelalderens Trondheim, og i hvor stort omfang, er fortsatt så godt som ukjent. Det er ikke mulig å skaffe seg et innblikk i helseutviklingen i middelalderens bysamfunn uten å ha en representativ oversikt over artene og omfanget av de aktuelle infeksjonssykdommene. Denne kunnskapen må vi også ha for å kunne lete oss frem til de fysiske, legale og øvrige smittereduserende tiltakene som byens myndigheter kan ha forsøkt å iverksette mot smittespredning. I dag har utviklingen innen genetisk forskning og datateknologi åpnet en dør inn til en hittil nesten ukjent fortidig virkelighet. Følg med!

Ved hjelp av DNA-analyser er det påvist at «Agnes» har vært smittet av salmonellabakterier. Det har gitt henne en alvorlig tarminfeksjon, forårsaket av bedervet mat. Foto: Riksantikvarens utgravningskontor, Trondheim
Ved hjelp av DNA-analyser er det påvist at «Agnes» har vært smittet av salmonellabakterier. Det har gitt henne en alvorlig tarminfeksjon, forårsaket av bedervet mat. Foto: Riksantikvarens utgravningskontor, Trondheim

Gammelt arvestoff blir som nytt

Bare i løpet av de siste tiårene har arbeidet med å oppdage og forklare middelalderbyens smittemekanismer og nærvær av sykdomsfremkallende bakterier blitt revolusjonert ved hjelp av nye analysemetoder innenfor molekylærbiologi. En helt ny fagdisiplin, paleogenomikk, har dermed sett dagens lys. Ved å ta prøver av gammelt vev, f.eks. fra skjeletter, kan det hentes ut fragmenter av levende organismers arvestoff, som er lagret i vevet. Det har vist seg at DNA fra patogener som finnes i munnhulen på mennesker, ofte bevares godt i større mengder. Særlig pyramidebenet, som beskytter de indre ørestrukturene, har vist seg særdeles velegnet for formålet.

Gjennom analyser kan man finne man frem til rekkefølgen av de basisenhetene som det spesielle DNA-molekylet er sammensatt av. På den måten får man adgang til hele DNA-sekvensen, eller genomet, for den aktuelle organismen. Det kreves utrolige mengder data for å finne den eksakte organismen som matcher aDNA-sekvensen. Utviklingen av stadig bedre, raskere og billigere sekvenseringsmetoder har gått fort. Sammen med andre nyutviklede analyseverktøy har dette brakt analysetiden og kostnadene knyttet til sekvensering ned på et nivå som gjør det mulig for selv mindre forskningsmiljøer å utnytte de betydelige mulighetene som ligger i sekvenseringsteknikken.

Arkeologene ved NTNU Vitenskapsmuseet er langt fremme på dette området. Et forskningsprosjekt er i gang med å kartlegge blant annet arten og omfanget av smittesykdommer i middelalderens Trondheim – sammenholdt med endringer i miljøfaktorer som klima, kosthold og migrasjoner over tid. I skrivende stund pågår sekvenseringsarbeidet.

Noe av det første som har dukket frem fra vevsprøver av bl.a. tenner fra individer begravd på tre av kirkegårdene i Trondheim, er DNA fra bakterien Salmonella enterica. Denne bakterien, som for første gang er påvist så tidig i Europa, har forårsaket paratyfoidfeber C hos en 19–24 år gammel kvinne gravlagt på kirkegården under Folkebiblioteket en gang mellom ca. 1200 og 1225.

Isotopanalyser tatt fra kvinnens skjelett viser at hun i enda yngre år er kommet enten fra det nordligste av Skandinavia eller fra nordvest-Russland. Om det var denne sykdommen, eller noe annet, hun døde av, vet vi ikke, men paratyfoidfeber type C er en av de farligere variantene av denne infeksjonen, som i dag opptrer i Sør-Europa og i tropiske eller subtropiske områder. Først og fremst er den en tarminfeksjon som fører til diaré og kraftig væsketap. Bakterien liker seg i urent vann og mat, og i områder med lav hygienisk standard overføres den fra person til person.

Sett i lys av de generelt dårlige hygieniske forholdene i middelalderens Trondheim, er det ikke overraskende at en slik tarmbakterieinfeksjon er blitt påvist. Det bekrefter bare byboernes utfordringer med å håndtere og lagre vann og fødevarer under tilstrekkelig hygieniske forhold, samt unngå smitteoverføring når noen hadde fått infeksjonen. Overraskende var det imidlertid at det i det hele tatt fantes salmonellabakterier i Trondheim på 1200-tallet, for aldri før har denne bakterien blitt påvist i Europa så tidlig. Det pågående sekvenseringsarbeidet vil vise om vi har flere overraskelser i vente når det gjelder å kartlegge arten og omfanget av infeksjonsfremmende bakterier blant byboerne i middelalderens Trondheim. Uten denne muligheten vil vi bare få et halvt bilde av middelalderbyens helsestandard.