En regntung maidag i 2018 får Kjell André Brevik seg en stor overraskelse. Foran ham ligger en heller med bergbilder fra en svunnen tid. Ned bratte skrenter i et utilgjengelig landskap har det gjennom tusener av år eksistert en godt bevart hemmelighet. Ved Gaulfossen, ikke langt fra den kjente bergkunsten på Foss i Melhus, foretok Brevik en av sine vandringer i nærnaturen. Det krevende terrenget og ikke minst de farlige strykene har satt en stopper for ferdselen i dette landskapet, og det er et sted som krever den ytterste forsiktighet og oppmerksomhet fra den som beveger seg der.
Det kulturhistoriske miljøet i Horg
Oppdagelsen i Gaulfossen føyer seg til den etter hvert så lange rekken av automatisk fredede kulturminner i gamle Horg sogn, som i grove trekk utgjør den sørligste delen av Gauldalen, som ligger i Melhus kommune.
Horg, med sentrumsbebyggelse på Hovin og Lundamo, kan vise til et stort spenn i arkeologiske kulturminner, og da først og fremst faste og synlige kulturminner som bygdeborger, hulveger, jernvinneanlegg, bautasteinlokaliteter, gravhauger og -røyser – enkeltvis og i regulære felt – kullgroper og fangstanlegg. Til sammen dekker de kjente kultursporene i bygd og utmark med sikkerhet alle perioder fra bronsealder til og med middelalder, en tydelig indikator på at bosetningshistorien i denne delen av dalføret er av betydelig alder, og at den representerer en unik kilde til vår kunnskap om den forhistoriske Gauldalen.
Det som overrasker mange – både allment interesserte og fagfolk – som besøker lokaliteter i dette landskapet, er bevaringsgraden. Mens et geografisk nærliggende område som Melhus i dag ikke kan framvise noen bevarte gravfelt, og samtidig har betydelig færre eksempler på andre faste kulturminner, huser Horg uvanlig mange forhistoriske kulturskatter som i mange tilfeller er lett tilgjengelige og synlige. Dette danner et godt grunnlag for varierte opplevelser. Mange lokaliteter har i tillegg store pedagogiske verdier. Langs kulturstien som ligger i tilknytning til Horg bygdatun på Foss ved Hovin, kan en vandre kilometervis langs det som stort sett er svært gamle vegfar, med tallrike kulturminner fra eldre og nyere tid som skiltede poster undervegs. Det har imidlertid vist seg at de tilrettelagte lokalitetene ved kulturstien kun utgjør et lite tverrsnitt av det som faktisk befinner seg av faste kulturminner i omgivelsene. Først og fremst har et betydelig antall helleristningsfelt blitt påvist bare i løpet av 2017 og 2018, noe som bidrar til at Fossterrassene nå framtrer som en av de mest iøynefallende klyngene med bergkunst i Trøndelag og Midt-Norge. Den nye lokaliteten i elvekløfta straks vest for terrassene i dalsida kan betraktes som en ytterligere utvidelse av dette unike bergkunstlandskapet når det gjelder faktorer som topografi, beliggenhet og repertoar.
Bergkunsten i Gaulfossen
Bergpanelet i Gaulfossen har en karakteristisk form. I hele området ser vi jettegryteformasjoner, og flere av dem finner vi like ved helleren. Jettegryter («kjempegryter») oppstår naturlig ved at stein og grus kverner fram glatte fordypninger eller groper i fast fjell under breelver. Over tid kan en jettegryte få betydelige dimensjoner. Selve helleren består i realiteten av flere halve jettegryter, og det er tydelig å se hvordan bergflaten er påvirket av den naturlige erosjonen av vannet. Kanskje er det nettopp disse «bølgene» som har vært årsaken til at fortidens mennesker har plassert bergkunsten nettopp her. Det interessante er at det nettopp er båtfigurer som er det dominerende motivet, og det er antakelig meningsbærende at alle båtene «følger strømmen» nordover. Denne observasjonen gjelder for så vidt også for alle dyreframstillingene, så nær som to hestefigurer.
Bergflaten er ennå ikke ferdig dokumentert, og det kan derfor være flere figurer som er skjult under lavet. Men vi kan likevel presentere en foreløpig oversikt over motiver. Det som er karakteristisk for alle figurene, er at de er fullstendig uthugget med prikkhuggingsteknikk, noe som er uvanlig for materialet fra Midt-Norge. Av de sikre motivene ser vi totalt ti båtfigurer på bergflaten (både med og uten mannskapsstreker), ei skålgrop, et klauvspor, tre–fire hestefigurer, to reinsdyr og to menneskefigurer som begge er utstyrt med gjenstander i hendene. I tillegg er det én figur som er vanskelig å artsbestemme, men som kan tolkes som en hest i bevegelse. Denne figuren framstår som det yngste tilskuddet på feltet, da den har mye lysere huggespor enn de øvrige.
Det at samtlige figurer er laget med samme teknikk, kan vitne om en samtidighet, men vi ser også at huggesporene har ulik overflate, et trekk som tyder på det motsatte. Når det gjelder motiver, er reinsdyrene noe man vanligvis plasserer i den eldste helleristningstradisjonen fra steinalder og eldre bronsealder, de såkalte veideristningene. I Trøndelag har vi derimot ingen gode paralleller til denne typen figurer. Reinsdyrene er små, ca. 20 cm lange, i tillegg til å være fullstendig uthugget. Disse figurene framstår med andre ord som særegne i denne regionen. Fullt uthugde figurer er mer utbredt når man ser på bergkunstmaterialet i Nämforsen, Ångermanland i øst og i Alta, Finnmark, i nord. Utover dette kan vi i skrivende stund ikke si noe sikkert om ytterligere fellestrekk eller et eventuelt «slektskap» mellom disse helleristningsområdene.
Når det gjelder båtfigurene, derimot, kjenner vi til noe tilsvarende fra Bogge i Møre og Romsdal. Disse båtfigurene har en lignende ytre form, samme doble stavn, og noen av dem har også en lignende markering av mannskapsstreker. Men i motsetning til Bogge-ristningene er Gaulfossen-båtene fullstendig uthugget. Med utgangspunkt i en strandlinjekurve for Bogge i Nesset kan ikke båtfigurene der være eldre enn overgangen yngre bronsealder / førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.). Dersom båtene i Gaulfossen skal tolkes som et yngre element, ser det fortsatt ut til at bildene relaterer seg til reinsdyrfigurene som var avbildet på berget fra før. Også fra andre felt i Midt-Norge ser vi eksempler på at jordbruksristninger og veideristninger kan opptre på samme panel. Tidligere har disse ulike tradisjonene blitt satt i sammenheng med forskjellige grupper som hadde et ulikt visuelt uttrykk: En nordlig tradisjon som hovedsakelig forbindes med fangstkulturer (veidekulturer) i steinalderen, og en sørlig tradisjon som forbindes med jordbrukskulturene som etableres i overgangen mot bronsealder. Denne todelingen er imidlertid noe mer kompleks enn som så, og i Midt-Norge kan det – som sagt – se ut til å være en sameksistens av begge. Er det snakk om to tradisjoner, eller er det i realiteten flere? Kanskje er det heller snakk om flere undergrupper innen begge uttrykksformer som overlapper hverandre i tid?
Den audiovisuelle opplevelsen
Den svenske arkeologen Joakim Goldhahn er en av dem som har vært spesielt opptatt av den såkalte audiovisuelle opplevelsen knyttet til bergkunst. Det visuelle inntrykket har allerede blitt beskrevet, og er en mektig opplevelse ved Gaulfossen. Å observere eiendommelige naturformasjoner i relasjon til bergkunst er ikke et nytt fenomen. Dette trekket ser vi på kjente felt i regionen, som for eksempel på Nerhol i Oppdal kommune. Her er det Driva som fosser gjennom et tilsvarende landskap med jettegryter, mens hellermaleriene befinner seg i en bergheller og på en loddrett fjellvegg like over elvekløfta. Men fenomenene opptrer i hele Skandinavia, og vi kjenner til at bergkunst opptrer i slike landskap også i Sverige, som i Nämforsen. Slike landskap har åpenbart fasinert mennesker til ulike tider. Det intime samspillet mellom landskap og bergkunst er noe som har blitt belyst av ulike forskere, og nettopp jettegrytene er noe vi ser i sammenheng med spesielt kraftfull natur som fosser og stryk.
I tillegg har vi lydeffekten, som også kan ha hatt stor betydning. Selv under lav vannføring er suset fra Gaulfossen et element som er vanskelig å overse når man står ved bergkunstfeltet. Denne lyden blokkerer fort ut andre lyder, og forbindelsen til vannet virker tydelig. Det faktum at det dominerende motivet også er båter, forsterker denne forbindelsen.
En viktig kilde til videre forskning
Bergkunsten ved Gaulfossen på Hovin i Melhus kommune vekker både begeistring og undring − ikke minst hos lokalbefolkningen. Til forskjell fra det store flertallet av kulturminnelokaliteter i Horg befinner ristningene seg på et avsides sted som vanskeliggjør tilrettelegging for publikum. Dessuten har det de siste årene blitt registrert hærverk på helleristningsfelt flere steder i Trøndelag. Dette synes vi er en urovekkende utvikling som gjør at vi må tenke oss om når vi tilrettelegger nye felt for allmennheten. Gaulfossen er et karakteristisk naturminne som har vært en turistattraksjon i over hundre år, ikke minst fra de dager da Gammellina på østsida av elvekløfta var i bruk som toglinje. I dag er denne linja en delvis farbar, men rasfarlig tursti som tar den interesserte til et geologisk naturminne som viser seg å skjule spor som kaster nytt lys over Gauldalens forhistorie. Dermed kan Gaulfossen trygt kalles et enestående natur- og kulturmiljø. Men hvilken betydning kan dette ene funnet ha for bergkunstforskningen?
Motivutvalget på lokaliteten og sameksistensen av ulike tradisjoner viser likheter med andre lokaliteter i det midtnorske materialet, men samtidig ser vi altså noe unikt ved Gaulfossen som utmerker seg i et regionalt perspektiv. Det at reinfigurene tilhørende veideristningstradisjonen er fullt uthugget, er noe nytt i dette området. Dette kan muligens vitne om en lokal tradisjon, eller en kontakt med andre områder eller impulser enn det som er vanlig lenger nord i regionen.
Men dette er «første riss» i overflaten av denne lokaliteten, som vil bli gjenstand for videre arbeid i årene som kommer. Første steg blir en grundig dokumentasjon for å få en fullstendig oversikten over hvilke figurer som opptrer på bergflaten. En slik dokumentasjon vil sikre materialet for ettertiden, og gjøre det tilgjengelig for formidling og forskning.