Det er ikke hver dag arkeologer får anledning til å undersøke steder som har en nær forbindelse med betydningsfulle historiske individer. Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har imidlertid nylig gjennomført to utgravinger i Trondheim på områder tilknyttet to av Norges mest berømte vikingkonger. I 2017 ble kirken der kong Olav Haraldsson ble erklært hellig, gravd frem på en tomt i midtbyen. Og i 2019 ble det gjennomført undersøkelser i ruinen av Elgeseter kloster på Øya. Klosterkirken her fungerte som gravkirke til Olavs halvbror Harald Sigurdsson, den eventyrlystne grunnleggeren av den mektige kongeslekten Hardrådeætten, som styrte Norge frem til 1387.
Hensikten med denne artikkelen er å gi leserne et foreløpig innblikk i hva vi oppdaget under asfalten i Klostergata på Øya i fjor sommer. Selv om de endelige tolkningene må avvente bearbeidelsen av det innsamlede materialet, er det en del spennende resultater som kan deles allerede nå.
Fjorårets undersøkelse av klosterruinen skapte store forventninger blant både fagfolk og folk flest, og oppmerksomheten fra media var stor. Dette var selvfølgelig fordi det endelig skulle graves der mange har håpet at legemet til Harald Hardråde skulle ligge igjen i kirkeruinen.
At hvilestedet til denne mektige rikssamleren, dynastigrunnleggeren og eventyrlige skikkelsen er i overkant anonymt, er ikke til å komme fra. Mange har klaget over at kongen ikke har fått et verdig minnested. Da Trondheim kommune i 2019 satte i gang et omfattende opprustningsprosjekt i Klostergata, fikk vi plutselig en sjelden anledning til å undersøke deler av klosteret. Skulle dette endelig by på en sjanse til å finne kongens levninger?
Kong Harald Hardråde – den eventyrlystne rikssamleren
Før vi avslører hva som ble påvist under gaten, er det på sin plass med en påminnelse om hva slags mann det var som ble lagt til hvile her for litt over åtte hundre år siden. Man må ta i betraktning at sagaene om hans liv og gjerninger, som ble skrevet flere århundrer etter hans død, ikke er helt pålitelige. Likevel har vi troverdige kilder nok til å danne oss et levende bilde av kongen.
Selv om Harald døde i en alder av 51 år, levde han et ytterst begivenhetsrikt liv. Han var en typisk vikinghøvding, født og oppvokst til å krige, fanget av et evig og rastløst driv etter ære, makt og rikdom. Disse målene oppnådde han i stort monn. Etter å ha kjempet side om side med halvbroren Olav Haraldsson på Stiklestad i 1030, flyktet han østover – til hoffet til prins Jaroslav i Kiev. Derifra reiste han videre til Konstantinopel (dagens Istanbul) i 1034, der han raskt fikk en høy militær rang i den bysantinske keiserens garde av nordeuropeiske leiesoldater, de såkalte «væringer». Han deltok i utallige felttog og slag i middelhavsområdet, mot blant annet muslimer på Sicilia, arabere i Palestina og bulgarerne. Han måtte imidlertid rømme Konstantinopel i 1043, anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Heldigvis hadde han allerede oversendt en betydelig formue i gull og sølv som han hadde fått i form av lønn og krigsbytte, til prins Jaroslav i Kiev. Der giftet han seg med fyrstens vakre datter Ellisiv, og bestemte seg for å bruke sin formue og sin militære ekspertise til å frata sin brorsønn Magnus Olavsson den norske tronen. I 1046 ble de to imidlertid enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge de neste tjue årene. Han regjerte med en hard hånd og slo brutalt ned all motstand fra både høvdinger og bønder, derfor kallenavnet Hardråde. Hardheten styrket imidlertid kongedømmet. Han bidro vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike, og under ham fikk også fastlandsriket i hovedsak den utstrekningen det hadde siden. Harald hadde også ambisjoner om å bli konge i Danmark, og ledet årvisse felttog mot den danske kongen, men måtte til slutt gi seg i 1064.
Kort tid etter kom et tilbud fra Tostig, broren til den engelske kongen Harold Godwinson, som ville styrte broren sin og sette Harald Hardråde på den engelske tronen i hans sted. Sammen herjet de i det nordlige England i september 1066, og det så ut som om de ville lykkes i å erobre denne delen av England. Men de ble overrasket i et bakholdsangrep av den engelske kongen, og det var under slaget ved Stamford Bridge i nærheten av York at Haralds eventyrlige liv tok slutt. Levningene hans ble fraktet tilbake til Norge av hans sønn Olav, og ble stedt til hvile i Haralds egen mariakirke i Nidaros.
Og der lå han til slutten av 1100-tallet, da Mariakirken ble revet. Stein fra denne kirken ble fraktet over Nidelva til Elgeseter og ble gjenbrukt i byggingen av kirken i det nylige anlagte augustinerklosteret her. Haralds levninger skal, ifølge sagaen Ågrip, også ha blitt flyttet hit da kirken sto ferdig.
Glimt fra klosterets historie
Klosteret nevnes i skriftlige kilder først i 1183 og enkelte ganger deretter. Det ble for eksempel scenen for en av borgerkrigens siste og mest dramatiske hendinger. Hertug Skule søkte tilflukt her i 1240, etter at opprøret hans mot kong Håkon Håkonsson mislyktes. Birkebeinerne satte fyr på klosteret, og da Skule og følget hans kom ut, ble de hugget ned foran inngangen. Hele klosteret skal ha brent ned til slutt, men Håkon skal ha gjenreist det igjen. Klosteret ble oppløst ved reformasjonen i 1537. Prioren ble imidlertid sittende der helt til 1546, da den protestantiske superintendenten flyttet inn, og i 1559 ble klosterbygningene tatt over av lensherren. I 1564 brant klosteret igjen, denne gangen under striden med svenskene. Fra 1606 ble anlegget brukt som steinbrudd, og en del av steinen ble gjenbrukt i Erkebispegården og i Vår Frue kirke.
Da Gerhard Schøning besøkte Elgeseter i 1773, var nok av ruinen fortsatt synlig i terrenget til at han kunne tegne klosterets grunnplan. Tegningene hans viser et kompakt, firkantet anlegg med fire fløyer arrangert rundt en innelukket klostergang. I nord ligger kirken. Rommene der kannikene oppholdt seg, arbeidet, spiste og sov, var innlemmet i klosteranleggets tre andre fløyer. Utenfor – mot nord og nordøst – tegnet Schøning utstrekningen av klosterets kirkegård.
Ruinen forsvant fra overflaten på 1800-tallet, men deler av de nedgravde fundamentene samt deler av flislagte gulv og menneskegraver ble kartlagt på slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet av datidens antikvarer. Dette skjedde i forbindelse med diverse grave- og byggearbeider i og i nærheten av Klostergata. På 1970-tallet sammenstilte Øivind Lunde de forskjellige kildene i et forsøk på å få mer klarhet angående klosterruinens plassering i dagens terreng og klosteranleggets egentlige utforming.
Kirken viser seg
Disse opplysningene, sammen med resultater av en prøveundersøkelse i 2017, ga et godt utgangspunkt for det arkeologiske arbeidet som begynte i mai 2019.
Vi hadde på forhånd et håp om å få svar på en rekke spørsmål. I hvilken grad er ruinen bevart etter flere århundrer med plyndring og grøftegraving? Ville vi få større innsikt i klosterets plassering, byggemåte, grunnplan, arkitektoniske utforming og eventuelle endringer i tid og rom? Gir Schønings tegninger en korrekt fremstilling av kirkens og klosterets utforming? Finnes det andre strukturer og bygninger her som ikke tidligere er dokumentert? Ville vi støte på flere menneskegraver både utenfor og innenfor kirken? Og i så fall – ville også levningene etter kongen kunne befinne seg i kirkerommet?
Fjorårets arkeologiske undersøkelse ga en del svar på spørsmålene våre, men har også frembrakt opplysninger som har reist flere nye spørsmål.
Våre observasjoner bekrefter at ruinen har blitt kraftig maltraktert i løpet av de siste århundrene. Samtlige murer i kirken har blitt fullstendig revet ned til sine nedgravde fundamenter. Deler av fundamentene ligger igjen, imellom diverse moderne ledningsgrøfter, begravd under et tykt lag med blandet sand, mørtel samt stein- og teglfragmenter som ble etterlatt under rivningsprosessen. Plasseringer av en del av fundamentene som vi avdekket, viste seg tilsynelatende å stemme bra overens med Schønings tegning. Dette gjaldt spesielt for et stykke fundament som lå i flukt med Schønings nordre skipsvegg, og et fundament som lå i tilknytning til østreveggen i koret på tegningen hans.
Like vest for det sistnevnte fundamentet avdekket vi noen graver. Vi ble overbevist om at gravene lå innenfor kirken, enten i eller i nærheten av kirkens kor. Koret var i middelalderen et ettertraktet gravsted, da det var her alteret sto, og dermed gjorde det til kirkens aller helligste rom. Det var her de kongelige og adelen, samt andre viktige personer, gjerne ble gravlagt. De delvis bevarte skjelettene vi fant her, inkluderte den øvre halvdelen av en voksen kvinne og leggbeina til en ungdom. Begge var sannsynligvis medlemmer av den høyere kretsen i datidens samfunn. Vi fant i tillegg flere graver lenger mot øst i gaten. Disse lå i klosterets kirkegård, som dermed viser seg å ha hatt en større utstrekning enn den som er fremstilt av Schøning.
De mystiske steinkonstruksjonene
I kanten av ett av hullene som ble gravd, kom deler av to steinkonstruksjoner til syne. Disse utgjorde åpenbart fremskytende deler av større konstruksjoner. Spenningen økte da vi jamførte deres plassering med Schønings tegning. Plasseringen av den største konstruksjonen sammenfalt tilsynelatende bra med et alter som han hadde tegnet inn ved korets østre ende. Kunne dette være alterets fundament? Og hvis det var tilfellet, hva kunne i så fall den mindre steinkonstruksjonen være? Kunne det for eksempel være del av et gravkammer plassert foran alteret, en type grav forbeholdt viktige personer? Og kunne i så fall den viktige personen være kongen selv?
Oppmerksomheten fra media økte ytterligere, og vi måtte holde muligheten åpen, selv om vi var klar over at disse antagelsene hvilte på et meget tynt og tvetydig bevisgrunnlag. Riksantikvaren ga NIKU tillatelse til å utvide sjakten mot nord, slik at vi kunne undersøke konstruksjonene i større utbredelse, og på den måten bekrefte eller avkrefte våre arbeidshypoteser.
Tre steinfundamenter
Utvidelsen ga enkelte svar, men bidro samtidig til en viss forvirring. Undersøkelsesområdet var begrenset og ga oss ikke mulighet til å se hele bildet. Steinkonstruksjonene tilhørte imidlertid hverken alterfundament eller gravkammer. De viste seg egentlig å utgjøre deler av to av i alt tre forskjellige tettstilte steinfundamenter på stedet. Den største var en del av et kraftig, større L-formet murfundament (avtegnet med rød strek i oversiktsbildet). Dette var konstruert ved bruk av «fiskebeinsteknikk», der lag med liggende stein veksles med lag med kantstilte stein. Dette er en kjent fundamenteringsmåte brukt i middelalderkirker, blant annet i Nidarosdomen.
Den mindre konstruksjonen viste seg også å være en del av et større fundament. Dette besto av en tett forsamling større stein lagt i en avgrenset bue som omkranset hjørnet til det L-formede murfundamentet (grønn strek).
I tillegg fantes det et tredje steinfundament (gul strek). Dette var en kort, øst–vest-orientert avbrutt del av et smalere fundament som fortsatte utenfor vårt undersøkelsesområde, men som tydelig var kuttet vekk av det store L-formede fundamentet.
Hva hører disse forskjellige fundamentene til? Hva kan de fortelle om kirkens utforming i tid og rom? Hvordan henger de sammen med kirken som ble tegnet av Schøning i 1773? Disse funnene reiser flere interessante spørsmål angående kirkens bygningshistorie, men på nåværende tidspunkt kan vi kun fremme enkelte foreløpige forslag til tolkninger.
Minst to kirker
Vi tror at fundamentene hører til minst to forskjellige steinbygninger som sto på samme sted, den ene avløst av den andre. Det mindre, øst–-vest-orienterte fundamentet tolker vi foreløpig som en del av en mur i en eldre steinkirke, forslagsvis søndre veggen i kirkens kor. Denne eldre kirken ble etter hvert revet, enten helt eller delvis, og ble så erstattet av et større kirkebygg representert av det L-formede fundamentet. Dersom det nye kirkebygget, i likhet med kirken fremstilt av Schøning, har hatt et bredt skip og et smalt kor, har dette fundamentet trolig tilhørt den vinklede delen av den søndre muren ved overgangen mellom skip og kor. Tolkningen av det mindre, buede fundamentet som ligger inntil det L-formede fundamentet, må avvente nærmere gransking.
Våre funn stemmer tilsynelatende ikke helt overens med kirkens utforming, slik den er fremstilt av Schøning. Det er et faktum at mange middelalderske kirkebygg gjennomgikk endringer over tid, og undersøkelsen tyder på at dette også kan være tilfelle her. Imidlertid må det gjennomføres en mer inngående analyse før vi kan si om Elgeseter klosterkirke har fremstått i flere arkitektoniske utgaver enn den som Schøning registrerte i 1773.
Klosteranlegget ellers
Det arkeologiske arbeidet avdekket i tillegg flere spor etter aktivitet i og rundt klosteranlegget. Her kan nevnes avfall fra steinhuggervirksomhet, tilhugget bygningsstein, rester av gulv- og murrester som tilhørte bygninger både innenfor og utenfor klostergården, samt de tidligere omtalte gravene i kirken og klosterets kirkegård. Vi har samlet inn et stort utvalg naturvitenskapelige prøver som blant annet vil hjelpe oss i dateringen av anleggets byggefaser og eventuelle endringer i dets utforming, samt gi oss kunnskap om menneskene som ble gravlagt her, kulturlandskapet som klosteret befant seg i, og hva kannikene dyrket her. Men først når resultatene av både det arkitektoniske og de naturvitenskapelige analysene foreligger, vil vi endelig kunne utarbeide en mer detaljert beretning om Elgeseterklosterets historie.
Helt til slutt må vi dessverre konstatere at vi ikke har klart å finne spor etter kong Harald i denne omgang. Vi trodde underveis at undersøkelsen hadde lyktes i å havne i hjertet av kirkens kor, men mye tyder på at dette ikke var tilfelle. Kongens levninger ble trolig enten gravd ned under korets gulv eller – kanskje mer sannsynlig – lagt i en gjenmurt nisje i kirkemuren, i nærheten av alteret. Hvis han ble gravlagt under gulvet, er det fremdeles en liten sjanse for at levningene hans ligger igjen under gaten. Men dersom kongen ble gravlagt i selve kirkemuren, er det dessverre sannsynlig at levningene hans for lengst har forsvunnet eller har blitt strødd omkring i rivningsmassen i forbindelse med den omfattende plyndringen av kirkemurenes stein i nyere tid.