Det er sjelden at et område på mindre enn ca. 150 kvadratmeter, midt inne i den tettbygde byen vår, gir arkeologene såpass mye informasjon om forholdene i det tidlige Trondheim som i bakgården til Søndre gate 7–11. Her fant vi spor etter både hus, kirke, konge- og helgenkult, og mer dertil.
Langs elvesiden av Nidarneset blir det ellers så rolige landområdet med gårder, åker og eng brutt av nye aktiviteter en gang på siste halvdel av 900-tallet. Her bygges det hus og boder, og skip med varer kommer og går. Stormenn ankommer, og noen av disse har større ambisjoner enn andre og sikter etter makten over Norge som rike. Blant de nyankomne finnes også geistlige – biskoper, prester og skriftlærde. Med kirkens menn følger også den kristne troen. Den første som hylles som konge på Øratinget, er Olav Tryggvason. Omtrent 15 år seinere ankommer Olav Haraldsson. Også han blir hyllet som konge på det samme tinget. Skjebnen til begge disse er godt kjent fra de litterære fortellingene. Disse gir også noen glimt fra deres tilstedeværelse og opphold i Trondheim. Det har imidlertid vært vanskeligere å koble de to kongenes beskrevne aktivitet med fysiske arkeologiske spor i byen. Men fra utgravingen i Søndre gate 7–11 i Trondheim, har vi – med utgangspunkt i dateringer – sannsynligvis levningene fra et av de byggverkene som tilskrives den sistnevnte, kong Olav Haraldsson, i form av den kirken han lot reise her. Den lever videre lenge etter kongen selv, og da som et sentralt element i kulten rundt martyrkongen St. Olav. Kirken på stedet er dermed mye mer enn et bevis for kongens virke. Den sier noe om byens organisering i den tidlige fase, og om tro, tankesett og religiøs praksis.
I denne artikkelen har jeg, med utgangspunkt i den sekvensen av kirker som ble funnet under utgravingen, valgt å fokusere mest på den eldste av de til sammen fem fasene av kirkebygg som etterfulgte hverandre på stedet. Den eldste kirken stammer fra 1000-tallet, og jeg vil forsøke å beskrive funnet fra den betydningen kirken hadde i sin samtid.
Kirkebygget reises
Svære, dype stolpehull graves etter et gjennomtenkt system i et område av kaupangen der det for kort tid siden hadde stått hus og bodd folk. Man graver seg ned gjennom plankegulv og tømmer tilhørende tidligere bygninger, ned til undergrunnens leire og sand. Kommer det frem gjenstander, kastes de til siden. En heldig mann med spade fant kanskje en sølvmynt, en bit kobber eller messing, og kanskje slike skatter diskré fant veien til den enkeltes skinnpung. Ved siden av området ligger stabler av virke og tømmer ferdig til byggverket. Det biles, klyves og tilpasses, og mange mennesker er i sving. Øksehoggene gjaller over hele Nidarneset, og det lukter friskt av både furuspon og tjære. Hva er det som skjer? Jo, det er selveste kong Olav Haraldsson, «Olav Digre», som bygger kirke i kaupangen, og 1000-tallet er fortsatt er ungt årtusen.
Kirken reises tvers over to eldre parseller med bebyggelse, på vestsiden av veien som løper i nord–sydlig retning, og som i dag heter Krambugata. Området rundt kirken blir hvilested og kirkegård for de kristne. Kirken var Olavs egen kongekirke, og kanskje var kirkegården først og fremst avsett for folk i hans egen hird, for å sikre at de som døde, ble gravlagt i vigslet jord. Etter hva vi vet, var kirken i kaupangen på Nidarneset den første kirken som Olav selv fikk bygget i Norge. Olav var en ambisiøs, herskelysten, kristen kosmopolitt som var blitt hyllet som konge over hele Norge på Øretinget i 1015. Hvordan kan han ha ønsket at hans egen kirke skulle se ut? Lik de kirkebyggene han hadde sett tidligere, under sine opphold hos den politiske og religiøse eliten i de store byene i Europa: storslått, imponerende og kostbar?
Svaret på det spørsmålet er ja, helt sikkert. Men det er ikke sikkert at Olav, til tross for at han var meget velstående etter år i tjeneste hos utenlandske makthavere, hadde tilsvarende ressurser som kongene og hertugene rundt om i Europa. Kongedømmet hans var fortsatt ungt og ustabilt, og de skatteinntektene han var avhengig av, rant nok ikke inn i fullt så strie strømmer som han ønsket. Olav måtte sette tæring etter næring.
Trekirken som ble reist rundt år 1015, hadde en grunnflate på ca. 75 kvm angitt i vårt metriske system. I kirkens samtid brukt man lengdemålene alen og fot. Kirken var rektangulær i form, med et innsnevret kvadratisk kor. Den sto på sine åtte staver (stolper) som var plassert i solide stolpehull ca. 1,5 meter ned i bakken. Fra vår kirke var to av stavene bevart i sine stolpehull. Dette kirkebygget er av en type som på fagspråk kalles stavkirke med jordgravde staver, eller stolpekirke. Det vil si at kirkebygget er fundamentert i bakken med hjelp av jordgravde staver som når takhøyde. Over bakken ligger svillstokken med stående veggbord festet i stavene og i svillen. Hvor høy kirken har vært, og hvordan takkonstruksjonen har sett ut, kan vi ikke si så mye om ut fra det arkeologiske materialet. Rekonstruksjoner av denne typen kirkebygg har vist at de antagelig hadde en åpen takstol med bordtak ytterst. Kirken kan også ha vært rikt utsmykket – med utskårne portaler rundt smale dører. Et eksempel på den grad av profesjonalisme og kunstnerskap som fantes, kan man se i den noe yngre portalen som tilskrives den tredje fasen av Urnes stavkirke i Sogn. Her skildres kampen mellom det onde og det gode, symbolisert med rasende villdyr i kamp med hverandre, og det er ingenting som tilsier at Olavs kirke ikke kan ha vært utsmykket på en tilsvarende måte.
Inne i kirkerommet
Ritualene rundt adkomst til en kirke var mange, og de var organisert etter et strengt hierarkisk system som gjenspeilet både kirkens egen ordning og til en viss grad de sosiale strukturene i det verdslige samfunnet. Kirken var delt inn i et kor og et skip, og disse delene hadde forskjellig symbolsk betydning. Skillet mellom kor og skip var alltid markert. Biskopen og de geistlige var de eneste som hadde tilgang til koret, der de hellige handlingene ble gjennomført, og disse gikk direkte inn til koret via en egen inngang. Kongen var sannsynligvis med i biskopens følge, slik at han også hadde adgang til koret. Øvrige personer gikk inn i skipet, som var den kristne forsamlingens rom. Skipene var små, og deler av forsamlingen kunne også overvære gudstjenestene stående utenfor kirken.
Inne i kirkerommet var det dunkelt. Dagslyset sivet bare inn gjennom små luker i veggene. Kanskje fantes det noen få lyspunkter fra koler (skål- eller skjeformete tranlamper). De kostbare vokslysene var sikkert kun i bruk i koret, hvis de i det hele tatt fantes. Lukten fra mennesker i plagg av ull- og lintøy blandet seg med duftene fra røkelseskarene som ble svingt frem og tilbake. Forsamlingen sto sammen i skipet, mens messen ble holdt i koret av de geistlige. Koret, der alteret var plassert, ble betraktet som det stedet der de geistlige var i kontakt med det hellige. Alteret skjulte relikviene tilhørende den helgenen kirken var viet til, og alteret – som et bord – symboliserte en gjentakelse av bordet for Jesu siste nattverd. Med hjelp av korveggen, som ofte var i form av et gitter eller en lettvegg, var de geistliges ritualer knapt nok synlige for forsamlingen i skipet, annet enn de kunne ane og sanse hva som foregikk. De kunne kjenne den uvante duften av røkelse, høre de geistlige forkynne og synge på latin – et språk som få av folket forstod.
Kirkens dedikasjon
Alle kirker i katolsk tid var dedisert en helgen, og hver helgen hadde sine egenskaper. Gravide kvinner kunne gå til St. Maria-kirken og be til den hellige Maria, Jesu mor, for en lett fødsel, og for at barnet skulle overleve og vokse opp. Fattige kunne oppsøke en St. Nikolaus-kirke og be for en bedre fremtid.
Det arkeologiske materialet som er knyttet til vår kirke, inneholder ingenting som viser hvilken helgen kirken var viet til, men i og med at den har en så solid og presis datering, kan vi ta de litterære fortellingene i sagalitteraturen til hjelp. Både Flatøybok og Snorres Norske kongesagaer nevner at Olav Haraldsson reiser en klemenskirke. Martyren St. Klemens døde ca. AD 100, men var før den tid pave i Roma. Han var en av de tre apostoliske fedre samt en av de mest betydningsfulle helgenene i den kristne verden. Relikviene til St. Klemens fantes i Konstantinopel, Roma og Kiev i det nåværende Ukraina. Kulten var sterkt utviklet ved fyrst Jaroslaws hoff i Kiev. Olavs svigerinne, den svenske kongsdatteren Ingeborg, var gift med Jaroslaw. Det er ikke sikkert at Olav besøkte Kiev før 1028, da han forlot Norge for å søke støtte hos blant annet fyrst Jaroslaw. Som den kosmopolitt han var, var han sikkert kjent med hvilken betydning kirken tilla St. Klemens. Forskere som Barbara Crawford og Erik Cinthio har ført frem St. Klemens som en helgen foretrukket av den tidlige kongemakten i Skandinavia, og klemenskirker opptrer tidlig i de byene som har en sterk kongelig tilstedeværelse, som Trondheim og Oslo i Norge, Lund i Sverige og Roskilde i Danmark.
Kirken i kaupangen
Olavs kirke utmerket seg i kaupangen. Den var høyere og med annen form enn alle andre bygninger, den sto adskilt med et kirkegårdsområde rundt, og den var med all sannsynlighet betydelig mer utsmykket og påkostet enn alle andre hus i byen. Laxdølsaga, nedskrevet ca. 1250, inneholder interessante passasjer om Olavs kirke der den blir beskrevet som en stor kirke, et mustari, bygget av det beste tømmer. Fortellingen skildrer også en hendelse før 1026 som gir et inntrykk av kirken. Bakgrunnen er at det ofte kom menn fra Island til byen, og noen av disse gjorde inntrykk på Olav og ble med i hans følge. Torkel Eyolfsson kom til byen for å skaffe seg tømmer til et kirkebygg han ønsket reise hjemme på Island. Olav ga ham tømmer til kirken, og alt ble lastet på Torkels skip. En veldig tidlig morgen, da Olav var ut og gikk i byen med et lite følge av menn, oppdaget de Torkel oppe ved kirken, fullt sysselsatt med å ta mål av kirkens bygningselementer: stavene (stolpene), stavlegjerne (veggplankene) og tverrbjelkene. Olav blir vred da han trodde at Torkel hadde til hensikt å bygge en kirke på Island større enn Olavs egen i Nidaros. De skiltes som uvenner, og Torkel seilte tilbake til Island. Det gikk imidlertid ille for Torkel, og det ble ingen kirke av tømmeret Olav ga ham i gave, men det er en annen historie. Interessant er det at detaljene som beskrives av kirkebyggets elementer, stemmer godt overens med de arkeologiske sporene vi har fra denne kirken. Vi kan også reflektere over det faktum at en trekirke med en grunnflate på ca. 75 kvm, noe som vi med tilgang til et stort kirkemateriale betrakter som ganske beskjedent, i sin samtid ble oppfattet som både stor og staselig.
Kirken og martyrkongen St. Olav
På tiden for kontroversen mellom Olav og islendingen Torkel var det ingen som visste at Olav kun hadde noen år igjen å leve. Etter slaget på Stiklestad i 1030, når Olav dør uten våpen i hånd, føres kongens lik i hemmelighet til Nidaros. Sagaen forteller hvordan Olavs engelske biskop Grimkjell skynder seg til Nidaros og får begravd kongen på kirkegården til Klemenskirken. Ett år seinere tas kisten opp, og Grimkjell erklærer Olav for hellig – med bakgrunn i de mirakler som tilskrives ham. Etter dette tas kisten inn i kirken og plasseres i koret, i nærheten av alteret. Så oppstår St.Olavs-kulten, og Klemenskirken får en dobbel betydning, i og med at den både er bygget av kongen og i tillegg blir martyrkongen St. Olavs første hvilested.
Kirken brenner og fornyes
Det finnes brannspor knyttet til den første kirken. Vi kan ikke si eksakt når den brenner ned, men vi tror ikke at det har skjedd i Olavs levetid. Det vi kan si, er at kirken bygges opp på ny kort tid etter brannen. Den nye trekirken er litt større enn forgjengeren, men den har samme form og grunnplan. Svillstokkene hviler nå på stein, som for en klassisk stavkirke. Denne kirken brenner også ned, men først på 1200-tallet. Sannsynlig gikk den tapt under en bybrann i 1219. Som tidligere bygges den raskt opp igjen, men den nye stavkirken er større enn den forrige, og alteret er utvidet i høyde og bredde. I siste halvdel av 1200-tallet bygges også denne kirken om, og den fjerde av våre klemenskirker er den største, med et kor som i størrelse tilsvarer både koret og mesteparten av skipet til de forgående kirkene. Også alteret fornyes og blir enormt i forhold til tidligere. Den siste fasen er på 1300-tallet, etter at den foregående kirken har brent ned. Den siste kirken vi kan følge fra vårt arkeologiske materiale, blir stående frem til ca. 1350. Etter dette er det kun kirkegården som opprettholdes som gravsted. Deler av kirkegården synes å ha vært i bruk så lenge som frem til tidlig 1500-tall.
De fem trekirkene vi har påvist, og som avløste hverandre gjennom store deler av middelalderen, er detaljerte tidsvitner om Klemenskirkens betydning og om trekirkearkitekturens utvikling i en middelalderby. Vi legger særlig vekt på det faktum at samme materiale ble brukt under oppbyggingene, og at kirken stort sett fikk samme form som tidligere. Dette er ikke et uttrykk for mangel på ressurser, men snarere et bevisst forsøk på å beholde det opprinnelige uttrykket til kirken, og ikke erstatte tre med stein. Det må altså ha eksistert en konsensus hos kirken som institusjon at Klemenskirken i Nidaros skulle se ut som den kirken Olav selv lot bygge, uansett hvor mange ganger den ble bygget opp.
Gjemt budskap, skjult symbolikk
Ethvert kirkebygg har noe som finnes, men som ikke vises, og som er kjent kun for noen mennesker. I Klemenskirken har vi sett flere eksempler på dette. I den eldste kirken var biter av kleberstein omhyggelig lagt ned i stolpehullene. Disse steinene tilhørte opprinnelig en stor døpefont. Steinmaterialet har vært skjult av sanden i stolpehullene, og kan ikke ha havnet der ved en tilfeldighet. Når Olav Haraldsson ankommer kaupangen i Nidaros, er det gått ca. 15 år siden Olav Tryggvasson forlot den. Det fortelles at Olav Tryggvason lot bygge en kirke her, og noen av tekstene sier at denne – i likhet med Olav Haraldssons kirke – var viet til St. Klemens. Kirken brant ned, sannsynligvis påtent av jarlene på Lade for å slette alle spor etter den kristne kongens nærvær. Kan det ha vært slik at Olav H. så stedet der kirken hadde stått, og samlet inn de liturgiske gjenstandene som lå i brannrestene for å bruke dem i den nye kirken? Dette kan i tilfelle ha blitt gjort som et uttrykk for å sikre kontinuiteten og de symbolske båndene mellom to konger og deres kristne tro. Var dette da noe som kun Olav selv, hans nærmeste folk og geistlige kjente til, eller var det allment kjent i byen at den sjeldne døpefonten lå i biter under kirken?
En annen skjult, men meningsbærende gjenstand fant vi i en liten forsenkning under den søndre delen av korskillet. Her var det lagt ned et brystkors i bronse med en kristusfigur. Korset kan opprinnelig ha vært forgyllet. Dette var en svært verdifull gjenstand, vanligvis båret i kjede rundt halsen utenpå klesdrakten av biskoper og andre høytstående geistlige. Den var heller ikke tilfeldig plassert. Når vi kommer lenger frem i tid, til den tredje kirkefasen på 1200-tallet, fant vi – på omtrent samme sted som brystkorset – en blyremse med runeinskripsjon lagt under en samling stein. Vi tolker det dit hen at skillet mellom kor og skip hatt en spesiell betydning over tid, og at stedstradisjonen med den rituelle deponeringen av brystkorset ikke bare har vært kjent og husket, men også blitt videreført i kirkens historie.
Det har vært et eventyr å få undersøke de arkeologiske levningene på stedet og finne så store deler av kirkesekvensen bevart, til tross for sterk påvirkning av tidens tann. Trondheim by bærer på en unik arkeologisk kulturarv under bygninger og asfalt, og har en lang og god tradisjon for å vise frem sine skjulte kulturskatter. Den siste i form av Klemenskirkeutstillingen, som er åpen og fritt tilgjengelig for publikum både natt og dag.
Lesetips
Christophersen, A., 1989. Royal Authority and the early urbanization in Trondheim during the transition to the historical period. Archaeology and the urban community. Festschrift to Asbjørn Herteig. Arkeologiske Skrifter, Historisk Museum, Universitetet i Bergen, No. 5, Bergen.
Cinthio, E. 1968. The Churches of St Clemens in Scandinavia. Archaeologica Lundensia III, s. 103–116.
Crawford, B. 2004. The Churches dedicated to St. Clement in Norway. Collegium Medievale, Vol. 17, s. 100–131.
Skeie, T. 2018. Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Gyldendal.
Soga om Olav Tryggvasson. Etter Odd munk Snorresson. 2007. I oversetning av Magnus Rindal. Norrøne bokverk 46. Det Norske Samlaget.
Snorre Sturlason Kongesagaer. 1980. I oversetting av Holtsmark, A. og Seip, D.A. Gyldendal