Nye arkeologiske utgravninger har vist at den hvitkalkede St. Michaelskirken i sin tid ble anlagt tett på en rik gård fra vikingtid og tidlig middelalder. Gården var en brikke i jarlers og kongers spill, og bygninger og funn vitner om deltagelse i vikingferder og internasjonale nettverk.
Gården Steine ligger vakkert til på vestsiden av Byneset med utsikt mot Gaulosen, Buvika og Børsa. Navnet har den fått etter den store naturformasjonen Høgsteinen, som ligger ved sjøen. Høgsteinen er en strategisk høyde med bratte sider mot fjorden. Ifølge tradisjonen skal det ha ligget en bygdeborg her, men arkeologer har ikke funnet konkrete spor etter denne. Sentralt på gården ligger Byneset kirke, også kalt Steine kirke, som er en hvitkalket romansk steinkirke som ble ferdigstilt i 1180-årene. Før reformasjonen var den dedikert til St. Peter og St. Michael. Kirken er i dag et sterkt materielt vitnesbyrd om at Steine hadde en viktig posisjon i historisk tid, en posisjon som også kommer til syne i sagalitteraturen.
I Sverres saga kan en lese at under kampene om Trøndelag dro kong Magnus i år 1180 i land fra skipet sitt og tenkte seg til badstua på Steine. Kong Sverres birkebeinere kom overraskende på kongsmennene og drepte tretti mann innen de rakk ned til båtene. Kort tid etter måtte Magnus’ menn rømme landsdelen, og noen av dem skaffet seg et skip på gården Steine.
På bakgrunn av dette antas det at Steine var krongods i middelalderen, og det hevdes at gården ble konfiskert av kronen lenge før borgerkrigstiden på 1100-tallet. Historikeren Terje Bratberg mener dessuten at gården var et høvdingsete i hedensk tid, og at konfiskeringen foregikk i forbindelse med rikssamlingsprosessene. En arkeologisk utgravning som ble gjennomført i 2017, i forbindelse med utvidelse av kirkegården, avdekte rike materielle funn fra vikingtid og tidlig middelalder. Blant disse var en rekke spesielle funn av bygninger – i tillegg til gjenstander som vitner om materiell rikdom, langstrakt ferdsel, handel og håndverk. Kanskje kan funnene fra undersøkelsen sette teorien om at gården var et høvdingsete, på prøve, og bidra til å forstå om og når gården tilfalt kongen?
Vikingtidens bygninger på Steine
En del av utgravningsområdet på Steine lå innenfor det gamle gårdstunet, der kun våningshuset og stabburet står igjen i dag. Dette medførte at mange av aktivitetssporene fra vikingtid og middelalder hadde blitt forstyrret og delvis ødelagt av blant annet grøfting og planering i nyere tid. I kulturlagene var det likevel mulig å påvise levninger etter flere bygninger som hadde stått her i vikingtiden.
Undersøkelsene avdekte de til nå første kjente sporene etter en vikingtidsgård på Steine. De eldste funnene var fra overgangen mellom merovingertid og vikingtid i yngre jernalder, der det innenfor en periode på drøyt 150 år ble reist tre bygninger omtrent på samme sted.
På grunn av de nevnte forstyrrelsene kunne vi ikke avdekke de totale utstrekningene til byggene, men det eldste huset ser ut til å ha vært det største av de tre. Vi vurderer det til å ha vært minimum 8–9,5 meter bredt og godt over 20 meter langt, på bakgrunn av analogier fra andre kjente hus og mål fra utgravningen. Mer eller mindre fragmentariske rester av bygningsmaterialet var bevart fra disse husene. Fra de to eldste ble det påvist godt nedbrutte rester av det som en gang hadde vært de takbærende stolpene, og fra det tredje huset ble det funnet rester av en syllstokk og et veggbord. Veggbordet var orientert horisontalt, og vitner trolig om at bygningen var oppført i en form for reisverk, trolig sleppverksteknikk. Huset kan dateres til ca. 875/900–950 e.Kr.
Gjenstandsfunnene fra disse tre husene besto i hovedsak av fragmenter av brente og ubrente dyrebein, i tillegg til enkelte metallgjenstander. Fra tunet som tolkes som samtidig med den siste bygningen, ble det også gjort et særlig interessant funn av et karolingisk forgylt rembeslag i bronse med punktsirkeldekor. Beslaget har en identisk parallell i gravmaterialet fra Birka på Björkö i Mälaren i Sverige. Dette er den eldste gjenstanden som vitner om vidstrakte relasjoner allerede på 800-tallet eller begynnelsen av 900-tallet.
Avfallsdynge og funnrikdom på midten av 900-tallet
Etter at det tredje huset gikk ut av bruk rundt midten av 900-tallet, fikk området en annen funksjon. Utover mulige enkle økonomibygninger tyder funn av lag fulle av husholdningsavfall på at området i hovedsak ble benyttet som en søppeldynge. Husholdningsavfallet besto av store mengder dyrebein, men inneholdt også andre dagligdagse gjenstander som bryner, kleberkar og et vevlodd. Fraværet av hus skyldes nok at de ble flyttet utenfor grensen for vårt utgravningsområde. Selv om akkurat dette området ble «degradert» til en søppeldynge, gir det rike gjenstandsmaterialet fra avfallslagene tvert imot et håndfast vitnesbyrd om en periode med sterk materiell vekst på Steine.
Praktfunn fra Irland
Det mest praktfulle enkeltfunnet fra avfallslagene – og utgravningen som helhet – er et seletøybeslag i forgylt bronse. Det er symmetrisk, korsformet med sirkulært midtparti og motstående ansikter i endene, og for øvrig ornamentert med båndfletning. Seletøybeslaget har et irsk/keltisk opphav, og har blitt omdannet til et smykke med hengseltapper etter at det kom til Norge. Den nærmeste parallellen til beslaget i det norske materialet stammer fra en kvinnegrav på Oseborg i Ørsta på Sunnmøre, datert til ca. 800 e.Kr. Dette har lignende hovedform – med sirkulært midtparti og motstående ansikter. Funnet fra Byneset stammer fra en kontekst som trolig er over 150 år yngre. En slik gjenstand kan naturligvis ha lang sirkulasjonstid, og beslaget kan også ha vært lenge i gårdens eie, noe som tilsier at det er vanskelig å tidfeste når det ble «importert» fra Irland – trolig via et vikingtokt.
Rik materiell kultur på 1000-tallet
Rundt ca. år 1000 ble det bygd et nytt hus, litt lenger vest enn de tidligere husene. Sporene av dette huset indikerer trolig at det var laftet, noe som er en parallell til den eldste bebyggelsen i Trondheim. Her ble det funnet mange redskaper som tyder på at dette har vært et verksted. Fra denne perioden har vi et rikt funnmateriale der både pilspisser (jaktpiler), ringspenner, bronsepinsetter og glassperler av forskjellige typer inngår. Ringspennene er av en østlig type, og vitner om at kontaktnettverkene også forgreinet seg østover. Kun fire ringspenner av denne typen med opprullede ender er kjent i Norge fra tidligere (per 2010), alle fra mannsgraver på Østlandet datert til 900–950 e.Kr. Blant glassperlene vil vi særlig trekke frem en grønn øyeperle fra en funnkontekst som kan dateres til siste halvdel av 1000-tallet, og en segmentperle. Øyeperler er orientalske importgjenstander som har hellenistisk opprinnelse, og som ble populære i Skandinavia fra midten av 700-tallet. Segmentperlen er av en type som er kjent fra den østlige delen av Middelhavet og fra Midtøsten, og som ble importert fra og med begynnelsen av 800-tallet. Glassperlene er viktige handelsfunnkategorier.
Bryggesteinshauger i middelalderen
Mot slutten av 1000-tallet har området nok en gang blitt benyttet til avfallsdeponering. Avfallet som hopet seg opp i middelalderen, dannet såkalte «bryggesteinslag» og består hovedsakelig av varmepåvirkede steiner, kull og fragmenter av brente bein. Steinene ble benyttet til oppvarming av væske, blant annet i forbindelse med ølbrygging og matlaging, slik Geir Grønnesby beretter om i SPOR nr. 1 fra 2014. Som nevnt i innledningen forteller Sverres saga om at kong Magnus kom til Steine for å ta badstue. Dateringene fra bryggesteinslagene overlapper med dette besøket, og vi kan forestille oss at steinene også kan knyttes til slike aktiviteter på gården.
Gårdens rolle i samfunnet og rikssamlingsprosessen
Innledningsvis spurte vi om funnene kan si noe om Steine som et mulig høvdingsete i vikingtid, som senere falt inn under kongen i forbindelse med rikssamlingsprosessen. Selv om det selvfølgelig er vanskelig å knytte arkeologiske observasjoner direkte til historisk mer eller mindre belagte hendelser, gir funnene gode indikasjoner på hvilken rolle gården kan ha hatt. Når det gjelder den første delen av vikingtiden, vil vi løfte frem sporene etter tre overlappende bygninger og funn av rembeslaget. Bygningene – særlig den første – må ha hatt relativt store dimensjoner. De er imidlertid for dårlig bevart til at vi kan trekke noen slutninger, men vi kan tillate oss å foreslå at de kan forstås som hallbygninger. I den nordeuropeiske saga- og heltediktningen er hallen en sentral bygning. Den er et midtpunkt for konger, høvdinger og hirden, og et møtepunkt mellom gårdeieren og den øvrige sosiale sfæren i samfunnet. Det er også verdt å bemerke at flere haller i det sørskandinaviske området kjennetegnes ved overlappende bygninger, da det ved en eventuell brann var viktig å kunne gjenreise hallen for å opprettholde kontinuiteten. Selv om det er for tidlig å komme med konkluderende bemerkninger om sekvensen med de tre overlappende bygningene på Steine, er dette kanskje ikke en urimelig parallell? Rembeslaget gir i alle fall en indikasjon på at gården direkte eller indirekte kan assosieres med overregionale utvekslingsnettverk i denne perioden, og bidrar til å understreke en slik tolkning.
På Steine synes skikken med å gjenreise bygninger på samme sted å ta slutt rundt midten av 900-tallet. Vi kan imidlertid ikke utelukke at det ble gjort et annet sted på gården, utenfor utgravningsfeltet. Det som er tydelig, er at området ble omorganisert på denne tiden. Tidsmessig faller dette sammen med viktige historiske hendelser, nemlig rikssamlingsprosessen og etableringen av et jarlesete på Lade. Håkon Grjotgarsson, som opprinnelig hadde sete på Ørlandet, inngikk i denne prosessen en allianse med Harald Hårfagre og etablerte seg på Lade. Vi kan godt se for oss at Steine ble underlagt ladejarlen på denne tiden, og at dette medførte endringer i gårdens bebyggelse. Under rikssamlingsprosessene beslagla kongen gårdene til bønder som ikke ville støtte ham og/eller gi veitsle til ham og hirden. Disse gårdene kunne så deles ut til lojale undersåtter. En kan tenke seg at samme metode ble brukt i møte mellom ladejarlene og de trønderske bøndene.
Gjenstandsfunnene fra omkring 950 og utover vitner imidlertid ikke om at en slik endring har medført en nedgangstid for Steine. Tvert imot ser vi stor variasjon og rikdom i de arkeologiske funnene, slik som det forgylte irske beslaget. Utover 1000-tallet finner vi også gjenstander som ringspenner og glassperler som kommer fra østlige områder. Dersom gården ble underlagt ladejarlen, må vi forvente at det var en lokal storbonde på Steine som hadde lederansvaret på gården. I forholdet mellom høvdinger og bønder i jernalderen var omfordeling av materielle ressurser innenfor høvdingdømmer en viktig del av økonomien. Gaveutveksling mellom ledere og bønder var også viktig for å opprettholdte allianser mellom høvding og storbonde, samt mellom storbonde og de lokale bøndene. Kanskje kan vi tenke oss at Steine hadde en rolle i et slikt system? Flere av funnene, særlig den irske spennen, kan være røvergods som har tilkommet gården via slike nettverk.
De arkeologiske utgravningene gir ikke noen klar indikasjon på om eller når Steine ble krongods. Et rikholdig funnmateriale fra ca. år 1000 og utover viser imidlertid at koblingene til forhold som knyttes til kongen og sentralmakt, øker. En kan dermed godt tenke seg at gården har vært en brikke i spillet mellom kongen og ladejarlene på slutten av vikingtiden og starten av middelalderen, men at det er vanskelig å finne direkte koblinger. Funn av ringspenner av østlig type vitner om impulser østfra, noe som er interessant da flere av rikssamlingskongene hadde forbindelser til disse områdene. Funn av et tidlig laftet hus kobler Steine til middelalderbyen som lå under kongen. Antagelig blir det også lagt kirkelige funksjoner til gården i løpet av denne perioden. Vi har ikke funnet spor etter noen eldre kirke på Steine, men vi kan anta at steinkirken etterfulgte en mindre gårdskirke, kjent som høgendekirke. Da steinkirken ble reist på gården på 1100-tallet, inngikk dette arbeidet i en planmessig utbygging av kirkeorganisasjonen i høymiddelalderen. Dette tyder på at Steine var blitt del av en større institusjonalisert organisering som koblet gården med kongemakten og kirken. Oppføringen av steinkirken må ha vært ressurskrevende – og vitner om økonomisk posisjon og status utover middelalderen. For å oppsummere mener vi at ut fra de arkeologiske funnene er det få belegg for at gården ble beslaglagt av kronen på 1000-tallet. Det vi imidlertid ser, er at koblingene til kongemakten ble sterkere fra denne tiden, og at disse økte gradvis ut gjennom middelalderen. Fra et arkeologisk synspunkt kan vi dermed hevde at overgangen til å bli et krongods i høymiddelalderen var en gradvis prosess.
Avslutning
De arkeologiske undersøkelsene har belyst hvor Steine-gården lå i vikingtid og tidlig middelalder, og de har gitt oss flere nye innsikter i hvordan gården utviklet seg. Det arkeologiske materialet gir oss grunn til å tolke Steine som en rik gård i vikingtiden – med vidstrakte nettverk. Den vakre steinkirken ligger i dag som et materielt vitnesbyrd over tidligere storhet.
Hvorfor akkurat Steine ble en viktig gård, er det ikke umiddelbart enkelt å svare på. Utgravningen ga jo kun et kikkhull inn i en større gård. Om vi løfter blikket til landskapet, kan vi peke på at den nærliggende Høgsteinen ligger meget strategisk til ovenfor Gaulosen og Korsfjorden, noe som har gitt kontrollmuligheter. Ved sjøen finnes også en bukt med gode havneforhold, noe som er mangelvare i store deler av Trondheimsfjorden. I fremtiden kan vi kanskje gjennomføre arkeologiske undersøkelser som kan bidra til å forstå Steines rolle i et enda bredere perspektiv.