I september 2017 var to arkeologer fra Universitetsmuseet i Bergen på en privat fjelltur til Fessanuten (1442 moh.) ved Mjølfjell, som ligger langs Bergensbanen, mellom Voss og Myrdal. På vei ned fra toppen valgte de en utradisjonell rute langs en erosjonsrenne nedover mot dalen. Det var da de oppdaget noe glinsende hvitt på bakken. Et kvartsittavslag! Så ett til, og ett til – så flere tusen. Det var da de skjønte at de stod midt i et stort, og hittil ukjent, kvartsittbrudd. De to arkeologene var oss.
Fjellet skjuler mange kulturhistoriske skatter. Nedsmelting av fonner og breer bringer til overflaten små enkeltgjenstander etterlatt av forhistoriens mennesker, men også større kulturminner dukker opp som følge av de pågående klimaendringene. Dette er områder som sjelden blir undersøkt av arkeologer, og er derfor avhengig av tilfeldigheter for å bli oppdaget.
Kvartsittforekomsten som ble oppdaget på Fessanuten, viser tydelige spor av at fortidens mennesker har gjort omfattende uttak av råmateriale til redskapsproduksjon. Bergarten er hvit og av svært finkornet kvalitet, og den egner seg godt til bearbeiding. På flatene nedenfor ligger store mengder avslag på bakken – spor etter testing av råmateriale og tilhugging av blokker til mindre emner for produksjon av ulike redskaper. Enkelte emner har spor etter såkalt flatehugging, en teknologi som ble benyttet til produksjon av blant annet pilspisser fra siste del av yngre steinalder og frem til førromersk jernalder (2300 f.Kr.–0 e.Kr). I denne perioden var jordbruket innført som viktigste ervervsgrunnlag på Vestlandet, men jakt og fangst var fortsatt et viktig supplement. Det nye funnet kan dermed gi opplysninger om en periode med store samfunnsendringer, og om hvordan fjellområdene ble tatt i bruk på nye måter innenfor jordbrukssamfunnet som utviklet seg.
Utnyttelse av kvartsittforekomstene på Fessanuten
I 2019 ble det registrert en rekke nye områder med utvinning og bearbeiding av kvartsitt på Fessanuten. Noen av disse var blitt oppdaget av privatpersonen Helge Titland, andre var helt nye. Vi kjenner nå til to større kvartsittbrudd og fire mindre forekomster med spor etter uttak. I tilknytning til uttaksstedene og i områdene rundt bruddene ligger rundt tretti–førti knakkeplasser, «verksteder» for bearbeiding av råmaterialet. Så godt som alt dette ligger innenfor en én kilometer lang sone langs den nordøstlige ryggen av Fessanuten, mellom 1100 og 1200 moh. Det har med andre ord vært en omfattende aktivitet på dette fjellet i forhistorisk tid.
Fessanuten ligger på vestsiden av et tydelig nord–sørgående daldrag. Denne dalen er en kjent ferdselsåre i historisk tid, og den knytter området rundt Voss sammen med indre Hardangerfjord og Ulvik. Det er naturlig å anta at det pågikk utstrakt ferdsel her også i forhistorisk tid. Med så omfattende uttak av råmateriale som bruddene på Fessanuten viser tegn til, kan vi anta at en del av dette ble fraktet ned fra fjellet og ut av området. Åtte kilometer mot sør ligger Hardangerfjorden, og derfra var det mulig å frakte materialet med båt videre ut i regionen.
Et samfunn i endring
Steinbruddene på Fessanuten ser ut til å ha vært i bruk i perioden etter at jordbruket ble innført på Vestlandet. Dette skjedde ved overgangen til siste del av yngre steinalder (seinneolitikum), omkring 2300 f.Kr., og var ledsaget av en rekke store samfunnsendringer.
Eksperimentering med dyrkning av planter og husdyrhold på Vestlandet startet allerede rundt 3000 f.Kr., men det var først rundt 2300 f.Kr. at jordbruk ble en etablert del av den økonomiske strategien. Det er likevel grunn til å tro at jakt og fangst fortsatt var en viktig del av ervervsgrunnlaget. Skipsteknologien endret seg, større båter kunne frakte større last og flere mennesker over lengre avstander, og de første metallgjenstandene dukket opp i denne perioden. Bruken av statussymboler blomstret opp, og sosiale ulikheter ble tydeligere. Også steinteknologien endret seg, og flatehugging, som vi som nevnt ser enkelte spor av i materialet på Fessanuten, ble nå den vanligste teknikken for å lage piler og store, flotte dolker. Overgangen til jordbruk medførte trolig også en endring i bosetningsmønsteret. En finner fra nå av langt flere boplasser lenger inne i landet, i de indre fjordstrøkene og på steder som ikke lå i strandsonen. Disse endringene kan ha medført at også fjellet ble tatt i bruk på nye måter.
Hvem var det som utvant og brukte kvartsitten på Fessanuten? Det vet vi selvsagt ikke, men vi kan se for oss at det var bønder og fangstfolk fra de omkringliggende dalene. Trolig har de hatt tilknytning til, eller iallfall mye kontakt med, Voss og/eller Ulvik. De senere årene har det pågått flere arkeologiske undersøkelser i området rundt Voss. De tidligste sporene etter både dyrkning og bosetning herfra er datert til sen yngre steinalder, og det ser ut til å ha vært bosetning her gjennom både bronsealderen og jernalderen. I Ulvik har det imidlertid vært få arkeologiske utgravinger. Likevel er det her kjent flere skålgropfelt og gravrøyser, noe som tyder på aktivitet også her i denne perioden. På ett tidspunkt ble dalen nedenfor Fessanuten (Vesetdalen) tatt i bruk til stølsdrift, og denne aktiviteten har pågått helt opp til nyere tid. Dette ser vi tydelige spor etter i dag. Om dette skjedde samtidig med utnyttelsen av kvartsitt, vet vi foreløpig ikke. Det vi vet, er at menneskene i området kjente fjellene og den lokale kvartsitten, at de trengte råmateriale til pilspisser, og at de utnyttet fjellområdet til jakt og fangst.
Astrid Nyland har nylig skrevet en doktoravhandling om utvinning av stein i Sør-Norge i steinbrukende tid. Hun peker på at det fra overgangen til bronsealderen ser ut til å ha vært en markant økning i utvinningen av kvartsitt i fjellet. De nye funnene på Fessanuten passer godt inn i dette bildet. Nærmeste kvartsittbrudd ligger 17 kilometer mot nordøst, ved Kreklevatn. Trolig har Fessanuten og Kreklevatn vært i bruk omtrent samtidig. Dokumentasjon og videre studier av utnyttelsen av steinbrudd i fjellet bidrar til å gi et mer nyansert bilde av jordbrukssamfunnets tidlige fase i Sør-Norge.
Arkeologi og klimaendringer
Kulturminnene på Fessanuten er lite forstyrret av senere tids aktivitet, noe som gjør dem ekstra viktige å ta vare på for fremtiden. Nedre del av det største bruddet er tilnærmet uten lavdekke, noe som sannsynligvis kan knyttes til nedsmeltingen av en stor snøfonn som inntil nylig dekket denne delen av kulturminnet. De fleste har hørt om de fantastiske fonnefunnene – hvor pilspisser og organisk materiale som pilskaft, sko og redskaper av tre og bein har kommet til syne når de gamle fonnene smelter bort. Imidlertid medfører klimaendringene at også større faste kulturminner, som steinbruddene på Fessanuten, smelter frem. Det er åpenbart et stort paradoks at forholdene som muliggjør disse funnene, er et resultat av at naturmiljøet vårt er i en alvorlig krise. Det er derfor med blandede følelser at vi planlegger årets feltarbeid for å lete etter flere spor etter fortidens mennesker på Fessanuten.