Arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet har gjennom mange år fokusert på sørlige Sør-Amerika. Bakgrunnen for interessen er skjærgården som finnes langs den sørligste Stillehavskysten i Chile og Argentina, som rekker helt til Tierra del Fuego (Ildlandet). Som i Skandinavia er skjærgården formet av is-erosjon under kanskje så mange som 50 istider gjennom tre millioner år i løpet av Pleistocene, istidenes tidsalder. Skjærgården er et beskyttende belte av skjær og holmer, øyer og sund som skiller storhav fra fjorder og fastland. Her er yrende dyreliv både over og under vann, og det skjermede farvannet minsker farene under sjøferdsel, fiske og fangst. Begge disse kystene er dermed ideelle for sjøfangst, og i begge områdene er det lange og rike tradisjoner med denne levemåten.
NTNU Vitenskapsmuseet arbeider med planlegging og finansiering av nytt samarbeid med argentinske arkeologer der landskap, fangsttradisjoner og boplassmønstre skal undersøkes. Denne gangen skal vi ta i bruk nyere teorier som kan samle trådene fra landskap og arkeologiske kilder, i lys av skrevne kilder – som blant annet omfatter en unik ordbok fra Yámana-indianerne som levde her til inn på 1900-tallet. En viktig del av planen er å få til en storstilt oversikt over landskap og boplasser langs Beaglekanalen på argentinsk Tierra del Fuego (Ildlandet) ved hjelp av LIDAR-kartlegging, som er basert på skanning fra fly.
LIDAR-metoden og dens fortrinn
LIDAR (Light Detection and Ranging) er en fjernmålingsmetode som har vist seg svært nyttig for arkeologien. Det er nesten ikke til å tro, men metoden evner å filtrere bort skogsvegetasjonen og fremstille et rent bilde av markoverflaten der de arkeologiske sporene avtegner seg. Enkelt fortalt bygger metoden på skanning fra fly, der en formidabel skur av laserstråler skytes mot bakken og gir grunnlag for å beregne nøyaktig avstand. Data fra skanningen prosesseres deretter i et program som skiller ut strålene som treffer helt ned til bakken, og samtidig utelater (de noe kortere) strålene som treffer trær og busker, hus og flaggstenger. Bakkestrålene kan dermed brukes til å fremstille en tredimensjonal modell av jordoverflaten, inklusive avtegninger av alle slags menneskeskapte spor: Groper og grøfter, hauger og voller, steinrekker og røyser som viser gravhauger, tufter etter hus og naust, avfallshauger, borganlegg, båtstøer, kull- og tjæremiler, mm.
LIDAR er en nyttig metode i det arkeologiske landskapet på Tierra del Fuego, der mesteparten av boplassene er skjellmøddinger – hauger med måltidsrester der skjell dominerer. Mengden av matrester avslører hvilke boplasser som har vært mest besøkt gjennom tiden. LIDAR-metoden evner å beregne skjellmøddingenes volum, og er dermed et spesielt velegnet analyseredskap.
Skjellmøddinger og hustufter etter Yámana-folket på Tierra del Fuego
Inntil ca. 1900 levde Yámana-indianerne langs kystene her. Det er ikke så rart at Yámanaene også ble kalt for ‘Kano-folket’ i kildene fra 1800-tallet. Sammen med arkeologiske spor forteller skrevne kilder om et levevis som var sterkt knyttet til sjøfangst. De sjødyktige kanoene var laget av lange, sammensydde «planker» av tykk bark, og var avgjørende i et livsmønster med marin fangst og hyppige forflytninger. Fra kanoene ble det harpunert sjøløver og sel, fisket, og familier og utstyr kunne transporteres enkelt mellom leirplasser, fuglekolonier og skjellforekomster. Yámanaenes levevis var så knyttet til sine sjødyktige båter at det var vanlig å frakte med seg selve ildstedet på en såle av strandgrus i bunnen av kanoen. Under sjøreisene kunne man enkelt legge til land og tilberede måltid (bålvarmen åpner skjellene), og ved etablering av ny leir bar man levende glør til et lunende bål i hytta. Arkeologiske undersøkelser viser at sjøfangsten langs Beaglekanalen har røtter som går minst 6400 år bakover i tiden.
Yámanaenes boplasser vises gjerne som en klase av groper; fordypninger som markerer gulvene i hyttene, omgitt av voller. Utgravninger viser at slike hytter går tilbake til den tidligste sjøfangsten. Vollene må imidlertid ikke forveksles med vegger – de består av skjellavfall som er deponert i en voll omkring selve hytta. Slik har man etter hvert fått til en skjerming mot den isende og kraftige vinden, det kunne man trenge med Kapp Horn og Antarktis som nærmeste nabo mot sør.
I løpet av våre feltopphold, har vi kartlagt boplassene i Cambaceres, et rundt fire kvadratkilometer stort område på den store Harberton-ranchen ved det østlige utløpet av Beaglekanalen. Langs strendene i Cambaceres er det påvist rundt 1200 større og mindre leirplasser etter indianerne, noen er små hauger av skjellavfall som er bare rundt en kvadratmeter store. Men rundt 800 av registreringene er slike ringer av skjellavfall, altså hyttetomter som er beskrevet ovenfor. De fleste ligger tett-i-tett i klaser som her på «Huevera» (Fig. 2). Historiske kilder antyder at tuftesamlingene ikke var landsbyer – det ser ut til at bare et fåtall av hyttene var befolket samtidig, selv på de store boplassene. Skrevne kilder forteller at dette er husrom for familier, som understrekes av at ordet ökör betyr både «hytte» og «slekt, familie».
Selv om fugl, fisk, sel og guanaco (en lokal lama-art) var vesentlige kalorikilder i Yámanaenes kosthold, er det åpenbart at skjell har vært en stabil og viktig næringskilde. Skjell er kalorifattige, beregninger viser at kalorimengden i en velvoksen sjøløve tilsvarer hele 55.000 blåskjell – og det store omfanget av skjellavfall gjennom mer enn 6000 års bosetning er ikke til å forundre seg over. Mengden av skjellavfall er dermed et godt mål på hvor intensiv bruken av de ulike boplassene har vært, og muligheten til volumberegninger i LIDAR-metoden er spesielt egnet for å undersøke boplassmønstre langs strendene på Tierra del Fuego. Blikket fra oven er også nyttig til å studere hvordan de enkelte tuftene overlapper, som kan fortelle mye om hvordan tufteklyngene har vokst med tiden.
Mens vi venter på mulig finansiering for en større LIDAR-kartlegging har vi nå gjort forberedende arbeider med fotografering fra drone. Dronens rekkevidde er begrenset, og denne metoden kan bare favne mindre områder. Metoden evner heller ikke å se hva skogsvegetasjonen skjuler ettersom den er basert på vanlige fotografier og ikke laser. Men i mindre områder uten skogdekke er drone-bilder et godt alternativ. Det finnes dataprogrammer (for eksempel AgiSoft Metashape) som kan sette sammen dronebilder til 3D-modeller av landskapet, og gir en god pekepinn om mulighetene i LIDAR-kartlegging.
Casa Grande – en samlingsplass for «kano-folket»?
Mens Ole og Jo Sindre fløy drone, tok oversiktsbilder, ladet batterier og bearbeidet store bildefiler i medbrakte datamaskiner var det tid til overs for oss andre, og Cambaceres manglet ikke spennende arkeologiske oppgaver. Sammen med våre argentinske partnere (Atilio J. Fransisco Zangrando og hans stab Angelica Tivoli, Suray Perez, German Pinto og Ernesto Piana) gjorde Hein og Heidi en prøvegravning i det vi kaller Casa Grande («Storhuset») i Imiwaia innerst i Cambaceres.
Som så ofte i arkeologien har mysterier en tendens til å vokse i takt med innsynet – som Casa Grande til fulle illustrerer. Det er nå gått 17 år siden Ernesto viste frem denne gigantiske hustufta omgitt av en flere meter bred voll av skjellavfall. Den likner på de øvrige hyttetomtene som telles i tusentall her langs Beaglekanalen, det er bare det at Casa Grande er 10 ganger større enn alle andre. Ernesto antydet den gang at dette kunne være et sted for de omfangsrike fra-barn-til-voksen ritualene som er beskrevet hos Yámana-indianerne, og at anlegget kunne være fra nyere tid. Som beskrevet i etnografiske kilder, samlet slektninger av «konfirmantene» seg i ukesvis til disse seremoniene, en blanding av ritualer med dans, leker og sang, og fremvisning av (utkledte) vesener som figurerte i mytologiske forestillinger og folketro. Samlingene rommet også ukelange øvelser i ferdigheter som ungdommene trengte i voksenlivet. Fordi seremoniene var så omfangsrike var de ikke årlige, men ble arrangert etter behov – når dem som skulle initieres til voksen (av begge kjønn) var blitt mange nok. Mye av det som foregikk var skjult for allment innsyn for å ivareta mytene, men det finnes både øyenvitnebeskrivelser og noen sjeldne svarthvitt fotos av disse storsamlingene på Tierra del Fuego. Blant kildene finnes også et fotografi av en slik storhytte der sentrale deler av seremoniene foregikk.
Da Hein i 2009 startet en systematisk kartlegging av sporene etter fangstfolket i Cambaceres var Casa Grande en åpenbar sjeldenhet. Noe liknende er heller ikke rapportert fra andre steder i Yámanaenes rike langs Beaglekanalen. I motsetning til de mange jevnstore familiehyttene på 10–15 m2 var Casa Grande rundt 15 meter i tverrmål, med et gulvareal på 80–100 m2. Mens en «normal» hyttetomt sjelden rommer mer enn 2–3 kubikkmeter med skjellavfall, antydet prøvestikkene ved Casa Grande et volum på ca. 300 m3 – inkludert skjellhaugene som er deponert på sidene av stortufta.
Vi grov et prøvestikk i tufta i 2009, lag på lag av skjell så langt armen kunne rekke, rundt 75 cm dypt, men uten å nå bunnen av kulturlaget. For å komme videre måtte det graves et hull som var stort nok til å kunne stå i – som det ikke var tid til. Utålmodig etter å finne ut hvor tykk møddingen var tjuvlånte Hein en jernstang som støttet gassblusset i kjøkkenteltet og stakk den ned i hullet. Den forsvant nedover i skjellmassene, og antydet at tykkelsen kunne være hele 1,5 meter tykk. «How are you going to get it back?» minnes Hein at Ernesto spurte, han tenkte på jernstanga og det nå vaklende gassblusset i kjøkkenteltet. Men stanga var ikke til å rikke, og måtte begraves i prøvestikket. Under resten av feltarbeidet var det vaklende kokestedet en stadig påminnelse om ubetenksomheten. Men i vaklingen lå en håpefull tanke – at vi en dag skulle komme tilbake og grave et hull stort nok til å stå i, grave møddingen helt til bunns, skaffe materiale til å datere alderen på bunnlaget – og skaffe Ernesto sin jernstang tilbake.
I mellomtiden ventet en ny overraskelse. Dateringene fra prøvestikket skulle vise at alderen var betydelig høyere enn forventet. Stortufta var ikke fra nyere tid, og hadde sannsynligvis ikke vært benyttet i de seneste tusen år. Ca. 30–40 cm dypt i møddingen var alderen allerede mer enn 5000 år (5135±125 BP), og ved 60–70 cm dybde var alderen nesten 5600 år (5585±35 BP). Og enda viste jernstanga at vi var bare halvveis til bunnen. Tatt i betraktning av at de eldste skjellmøddingene i Patagonia bare er rundt tusen år eldre, kunne det ligge an til et oppsiktsvekkende resultat.
Etter 10 år var vi nå endelig tilbake til Casa Grande, med tid, utstyr og mannskap nok til å grave en hel meterrute, og ambisjon om å komme til bunns. Undersøkelsene viser at stortufta fortsatt evner å overraske. Som forventet viste møddingens dybde å være halvannen meter – Hein og Ernesto kunne glede seg over den frigjorte jernstanga (Fig. 6). Men det som overrasket våre argentinske partnere mest, var sammensetningen i møddingen: Fra topp til bunn var det så og si utelukkende matrester, mest blåskjell og albueskjell, et fåtall andre muslinger og strandsnegler, noen bein av sel, hval og guanaco, en bruskplate fra ryggraden av en delfin, bein av fugl og fisk. Hver bidige bøtte fra utgravingen måtte passere finmaskede såld - men ikke et eneste steinredskap ble funnet, selv ikke et eneste lite steinavslag fra tilvirkning av steinredskaper – som normalt finnes i hundretall på boplassene.
Mot bunnen var en liten harpun, litt lenger oppe en trommestikke-formet gjenstand av tilskåret hvalbein, en skjellperle. Og aller nederst, kanskje det aller merkeligste: Et avkuttet ankelbein fra en rhea, en struts som i dag bare finnes på slettelandet øst for Andesfjellene 500 kilometer herfra. Rheaen finnes ikke i dagens fauna på Tierra del Fuego – og regnes som utdødd her ikke lenge etter at Magellanstredet kuttet forbindelsen til det sør-amerikanske kontinentet for 7–8000 år siden. Den har uansett aldri vært del av dyrelivet i skjærgårdskysten ved Beaglekanalen. Til overmål var beinet tre ganger større enn ankelbeinet til dagens rhea. Men stort eller lite – funnet er like oppsiktsvekkende som en halefjør av påfugl fra en steinalderboplass ville vært her hjemme. Ankelbeinet ser ut til å ha vært montert på «noe», som kanskje innbefattet en hel (tørket?) strutsefot som ville ha forundret de fleste her ute på kysten. Uansett, rheabeinet viser langveis kontakter snarere enn et måltid av sjelden fugl.
Våre argentinske kollegaer forteller at en skjellmødding vanligvis er økende oppknust mot bunnen og økende elde, som høres rimelig. Derfor vakte det forundring at nederste del av skjellagene i Casa Grande (som er mer enn 5600 år gamle) viste seg å romme mengder av store, og stort sett hele albueskjell. Størrelsen kan tyde på at indianerne har valgt ut spesielt store skjell for anledningen, og den foreløpige forklaringen på at skjellene er lite fragmentert kan være at store mengder av skjell er kastet her i løpet av kort tid.
Det er rimelig å tro at restene stammer fra et stort måltid for mange mennesker som skiller seg fra det mer normale og hverdagslige. Dateringene fra nederste delen av avfallsslagene vil kanskje bekrefte dette – at alderen i bunnen kanskje ikke er så mye eldre enn 5600 år. Vi vil også få et tydeligere bilde av møddingens sammensetning gjennom en «søyleprøve» som argentinerne samlet inn fra veggen i vår meterstore prøvesjakt.
Nå kan vi ikke gjøre annet enn å vente i spenning og å spekulere i hva som har foregått i Casa Grande. En skal være forsiktig med å strekke beretningene om Yámanaene og deres seremonier så langt tilbake som Casa Grande. Men størrelsen på denne tufta og mengden matavfall som er dumpet på kort tid peker mot mange mennesker. Utvalget av store skjell og fraværet av redskapstilvirkning – og funnet av en fremmed fugl er alle tegn på at stedet har vært utenfor indianernes mer enn to millioner hverdager i Cambaceres gjennom 6000 år. Hva som har foregått her i storhuset i Imiwaia («Rød Bukt» på Yámana-språket) kan ha endret seg mer enn én gang – som arkeologenes lille gledesdans i 2019 foreløpig er siste vitne om.
Litteratur
Bjerck, H. B., Zangrando, A. F. J., Breivik, H. M., Piana, E. & Negre, J. (2016) Marine Ventures: The Cambaceres Surveys, Tierra del Fuego, Argentina, https://www.ntnu.no/museum/utgravningsrapporter/2016#Tierra del Fuego. NTNU Vitenskapsmuseet.