Den skandinaviske fjellkjeden presenteres ofte som Europas siste villmark. Men marken er langt fra vill; overalt finnes spor etter menneskelig aktivitet helt fra innlandsisen forsvant og frem til i dag. Framfor alt er fjellene et samisk kulturlandskap med tusentalls spor etter reindrift og andre samiske næringer. Men sporene er ofte svake og vanskelig å oppdage.
I denne artikkelen skal vi besøke en tenkt sydsamisk høstboplass, høsten 1917. Det er i sluttfasen av den intensive tamreindriften, men reinsdyrholdet og livsførselen har vært uforandret i hundrevis av år. Samene lever fremdeles i en tid med naturalhusholdning og vareutveksling. Parallelt gjør vi et besøk på samme sted i 2017 for å se hvilke spor som finnes etter virksomheten på boplassen. I dag er stedene fullstendig stille, men det er ikke så lenge siden luften var full av hundeglam, latter, barnegråt og reinsgrynting.
Besøk på boplassen, året 1917
Høsten nærmer seg. Reinsdyra og gjeterne har forlatt høysommerbeitet og kommet ned til høstboplassen i fjellbjørkeskogen. Boplassen ligger ganske høyt i terrenget. Den er godt drenert og samtidig i le for den kraftigste nordvestvinden. Her har man utsikt mot både fjellet og skogen, og beitemarkene er gode. Det finnes nesten ingen trær i leiren, ettersom bjørk og einer benyttes til ved og byggematerialer. Geitene holder krattskogen nede; det er flere familier som låner geiter av de bofaste for å ha konstant tilgang til frisk melk. På høsten blir geitene levert tilbake. Denne boplassen brukes også om våren, når man kommer tilbake fra vinterboplassen. Familiene følger reinsdyra – i et årlig gjentagende mønster – mellom de ulike beiteområdene. Om sommeren er man gjerne høyere oppe i fjellet, mens vinteren tilbringes nede i skogen eller ute ved kysten. De yngste barna er med på flyttingen, men fra sjuårsalderen bor barna på nomadeskolen store deler av året. Det er flere familier på boplassen, omtrent ti i tallet. De fleste er i slekt med hverandre. Boplassene er spredt over området. Hver familie bor i en hytte i en bakke, og det er litt avstand til de andre. Man behøver ikke å bo trangt. Sentralt på boplassen finnes et par kilder der det iskalde grunnvannet spruter fram. Alle henter sitt drikkevann fra kildene, og der oppbevares flasker med reinsblod og andre matvarer.
De fleste hyttene har en buestangskonstruksjon. Buestengene er lagd av bjørkestammer som har vokst slik at de har en naturlig bøy. Mot buestengene bøyes tynnere bjørkestammer som dekkes med never og torv. Byggematerialer hentes så nær boplassen som mulig, siden det kan være tungt å frakte materialer over lengre avstander. Ingen av hyttene er helt like, utførelsen er bestemt av den som har bygget den. Men alle har døra på samme side, mot sørøst, ettersom det nesten alltid blåser fra nordvest her. Det rektangulære ildstedet ligger sentralt i hytta. Det er omkranset av steiner, og de fleste har bygd en sti av stein fra døra og bort til ildstedet. Bakerst i ildstedet ligger en ganske stor, flat stein, båassjagierkie.
Det er der man setter kokekarene. Midt imot døra ser vi røykhullet, båassjoe, der man før i tiden tok inn kjøttet etter en vellykket bjørnejakt. I tillegg til bolighytta har de fleste familier ytterligere én eller flere hytter. I en liten hytte bor geitene, og i en eldre hytte som tidligere ble brukt som bolig, røyker man i dag fisk og kjøtt. Like ved hyttene står en liten, tømret bod der sleder, ski, pelser og andre vinterredskaper blir oppbevart. Noen valgte å bygge bodene på høye stolper for å holde rotter og jerv ute. Store, flate heller blir benyttet som arbeidsbenker. Tørrdo finnes ikke, så man gjør sitt fornødende i det fri, et stykke fra boplassen. Vaskevann og annet avfall kastes utenfor den lille skråningen ved hytta.
Simlene melkes regelmessig flere ganger i uka, men nå på høsten gir de ikke like mye melk som på høysommeren. Melkingen er krevende, og hele familien må hjelpe til. Når dyra skal melkes, tas de inn på et liten voll, omgitt av en slags palisade bygget av greiner. Inne på det inngjerdede området står noen store bjørketrær, ellers er bakken erodert og fri for vegetasjon. Simlene blir bundet til bjørkene når de skal melkes. Trærne gir også skygge. Til hver boplass finnes flere melkevoller, og det er viktig at dyra ikke tas inn på samme voll hele tiden, for da vil sykdommer lett kunne spre seg. Reinsmelken er grunnstammen i økonomien. Av den lages ost og smør, som er svært viktige produkter både i eget hushold og som byttevarer. En del av melken oppbevares i beholdere av tre som blir satt ned i groper i bakken. Gropene dekkes så med torv og flate steiner og blir liggende over vinteren. Om våren, når man kommer tilbake fra vinteroppholdet, åpnes melkebeholderen. Og melken, som har syrnet i løpet av vinteren, spises med skje eller blandes med vann og drikkes.
Nå på høsten er reinskjøtt den vanligste maten, og etter måltidene blir det store mengder avfall i form av bein. Disse blir ikke slengt rundt omkring, men blir samlet og lagt i sprekker mellom store steinblokker og dekket med stein. Hvorfor? Dels fordi barn og hunder ikke skal trekke bein rundt på boplassen, men det finnes også en annen forklaring som sikkert er like gammel som selve reindriften: Dersom reinbein kastes hvor som helst, sprer flokken seg – og du kan miste reinslykken.
Barna deltar i mange former for arbeid på boplassen. De henter ved og vann, plukker bær og fisker i bekken. Leken er ofte etteraping av de voksnes gjøremål. Populære leker er å kaste lasso på reinshorn eller å fange hverandre med lasso. Steiner blir brukt til å bygge små innhegninger som fylles med småstein og kongler som forestiller reinsdyr. De eldre på boplassen forteller ungene ofte om den ekle kjempen Stalo, som fanger små barn og koker dem i en gryte hvis man ikke er forsiktig. Men Stalo er ganske dum og lettlurt, så om man bare kjenner knepene, kan man lure ham.
Besøk på samme boplass hundre år senere, året 2017
Boplassen vår ble fraflyttet da den intensive tamreindriften gikk over til storskala reindrift på 1930-tallet. Da ble bevegelses- og bosettingsmønstrene forandret, og det var ikke lenger behov for de gamle boplassene. Når vi nærmer oss den fraflyttede boplassen, ser vi den først som en endring i vegetasjonen. Bjørkekratt og einer har begynt å etablere seg, men det er fremdeles ganske åpent – med gress og urter. Her raster mange fjellvandrere og slår opp teltene sine; det er plant og fint, og bakken er grønn. At dette kanskje er den gamle golvflaten til en reindriftshytte, er man trolig ikke klar over.
Ettersom hyttene var bygd av naturens eget materiale, vil de fort gå tilbake til naturen når de ikke lenger er i bruk. Det inngikk i eldre samisk tradisjon å la det gamle få hvile i fred og la bygningene sakte brytes ned og gå tilbake til jorden. Alt som står igjen av hyttene i dag, er en oval voll bestående av never og torv. I midten kan man se steinene som omkranset ildstedet. Ildstedets form, med båassjagierkie lengst bak, hjelper oss til å avgjøre hvordan hytta var orientert, og hvor døren var. På en liten skråning inntil hytta vokser høyt gress og urter, og et skår av en porselenskopp stikker opp. Det var her man kastet avfallet fra boplassen. De tømrede bodene er revet og tømmeret flyttet, men grunnsteiner og hjørnestolper er fremdeles synlige. Oppbevaringshullene har rast sammen og ligger delvis overgrodd rundt på området.
Melkevollene ved boplassen kan fremdeles identifiseres, siden vegetasjonen er frodig – med gress og urter som fjellsymre og storkenebb, som foretrekker nitrogenrik jord. Bjørkene har vokst seg ganske store og har det nå trangt blant einerbuskene. Rundt boplassen ligger noen trestaurer fra innhegningen. Gropene der melken ble oppbevart gjennom vinteren, ligger nær boplassen, men litt høyere opp i terrenget. De er lette å kjenne igjen – med tydelige voller av oppkastet jord og et par flate steiner i vollen.
Beingjemmene er også ganske enkle å finne, om man vet hva man skal se etter. De ligger vanligvis nær boplassen, men ikke helt inntil hyttene. I en sprekk mellom to store steinblokker ligger en rekke bein, som er blitt grønne med årene. Mange av dem er delt på langs; beinmarg var både nyttig og populær mat. På andre boplasser finner vi ikke noen beingjemmer, for der kvittet man seg med beina på annen måte. Kanskje ble de lagt i en vannkilde eller gravd ned i jorden. Uansett hva man gjorde med dem, det var det nødvendig å holde beinrestene samlet.
Barna på boplassen lekte ofte liksom-leker der de utførte de samme gjøremålene som de voksne. Små steiner lagt på en stor stein kan derfor være spor etter en lek der en stor stein skulle være reinsgården og de små steinene reinsdyr. For å forstå hva vi ser, må noen vise oss og fortelle, helst noen som selv har vokst opp på en slik boplass.
Men det samiske kulturlandskapet inneholder ikke bare fysiske spor. Det har også andre dimensjoner som vi ikke kan se, men som er svært viktige for at vi skal kunne tolke landskapet. Sagn og fortellinger, steder hvor noe spesielt har skjedd, de gamle samiske navnene – alt dette blir glemt når det ikke lenger finnes noen som kan fortelle.
Sydsamisk nomenklatur følger Åarjelsaemien baakoe kultuvremojhtesidie (Sydsamiske ord for kulturminner) i Ett steg till på vägen – resultat och reflexioner kring ett dokumentationsprojekt på sydsamiskt område 2008-2011 (red. Ljungdahl, E. og Norberg, E.).