Arkeologens oppgave er å sette ulike funn i en større og mer forståelig kontekst. Det er en utfordring når etterlevningene er dårlig bevart. Når sporene i tillegg er løsfunn, blir det ekstra krevende. Det kan også utløse ytterligere grad av spenning. Alt dette fikk vi erfare under de marinarkeologiske undersøkelsene ved Kråkøya i Vikna.
Midt i leden
Vikna kommunes ønske om å tilrettelegge for nærings- og havnerelatert virksomhet i og på Kråkøyas sjø- og landarealer, medførte krav til marinarkeologiske forundersøkelser. Nord-Trøndelag fylkeskommunes forundersøkelse på land, påviste nyere tids kulturminner i form av rydningsrøyser, samt hus- og bygningstufter. Det er også tidligere registrert to gravminner på øya, fra bronsealderen.
Kråkøya ligger i Nærøysundet, midt i skipsleia, med topografiske forhold som legger til rette for marin ferdsel og aktivitet. Opplysninger om Kråkøya i de historiske kilder går tilbake til 1600-tallet da øya tilhørte Bakke kloster (Strinda). I Viknaboka og Årbok for Vikna for 1984 leser vi at det var borgeleie på øya og det ble drevet husdyrhold og jordbruk frem til forretningsmannen Henrik Lind Falch kjøpte eiendommen og etablerte handelssted der på slutten av 1700-tallet. Han drev gjestgiveri og landhandel og forpliktet seg i den sammenheng til forråd av såkorn og havre som sikkerhet for bøndene i området, i tilfelle uår og krisetider. Han var også Viknas første potetdyrker. Handelsmann Hagbart Dahl overtok eierskap av øya i 1863 og søkte om tillatelse til utsalg av brennevin; Nærøy herredsstyres behandling av søknaden uttaler blant annet at «Handelsstedet Krogøen ligger midt i leden for baade nær- og langveis reisende og omtrent 2 mil fra nærmeste handelssted…». Hr. Dahls ansøgning ble underdanigst anbefalt til gunstig indvilgelse.
På begynnelsen av 1800-tallet var dette det eneste handelsstedet mellom Fjølvika og Abelvær. I tillegg til å være handelssted og jordbruksområde fungerte også Kråkøya ved flere anledninger som tingsted. Rundt 1880 fikk Kråkøya større konkurranse i handelsvirksomheten, særlig fra Rørvik. I 1885 inntraff katastrofen; hovedhuset på gården brant. Selv om det senere ble gjenoppbygd og jorda drevet videre, medførte dette slutten for handelsvirksomheten. Vi kjenner også til andre handelssteder i regionen gjennom arkeologiske undersøkelser og skriftlige kilder. Buskholmen var det første borgerleiet i Namdalen, da kjøpmannen Hans Bush i 1665 fikk utliggerborgerskap i Trondheim. Vi kjenner ikke så godt til omfanget av handelen her, men den opphørte sannsynligvis i første halvdel av 1700-tallet. Mest kjent er nok Martnasundet ved Nærøya, omtrent 8 km i luftlinje sørvest for Kråkøya. Her foregikk det, i hvert fall fra midten av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet, et sesongmessig marked, og sundet var fullt av båter. På land lå bodene tett i tett, og her frambød handelsmenn fra sør og nord sine mange varer. Gjenstandsfunn på sjøbunnen i dette sundet forteller om en handelsaktivitet som har strukket seg over en lang tidsperiode; det eldste funnet er en krukke laget i Niedersachsen i Tyskland sent på 1300-tallet, mens hoveddelen av gjenstandsmengden er fra 1700-tallet.
Et våkent øye
Det ble stilt store forventninger til undersøkelsene ved Kråkøya; det var som nevnt ikke hvilket som helst skjær i sjøen som skulle saumfares. At sjøområdet utenfor selve handelsstedet ble tatt ut av planen før feltarbeidet, var kulturhistorisk sett en strek i regningen. Det var jo her potensialet for å komme handelsstedet tettest på pulsen var størst. Men erfaringsmessig har den maritime aktiviteten rundt slike handels- og sentralsteder vært spredt over større områder. Ikke minst her, hvor plasseringen midt i en viktig seilingsled, midt i den daværende kystriksveien, har medført adskillig sjøveis ferdsel. Her var det derfor både potensial for skipsvrak, samt gjenstandsmateriale som av ulike årsaker hadde havnet over rekka.
Undersøkelsen var primært planlagt som en konvensjonell marinarkeologisk dykkerundersøkelse. Dette betyr at dykkende arkeologer foretar en visuell besiktigelse av sjøbunnen. Dykkeren har toveis kommunikasjon med følgebåten via en kraftig kabel, slik at man fortløpende kan diskutere problemstillinger, samt holde dykkeren under kontinuerlig oppsikt. Dykkeren kan svømme selv, eller bli tauet av båten, og vil bevege seg i en tilpasset avstand fra bunnen slik at alle objekter og gjenstander kan observeres. Da får man god oversikt over bunnforhold, sedimenter og topografi.
Ser man noe spennende kan det også graves ned i sedimentene med graveskje. Det benyttes også sondestang for å avgrense objekter eller konstruksjoner nede i sedimentene. Graveskjeen gir imidlertid bare anledning til et lite kikkhull ned i selve sjøbunnen, og den som har dykket skjønner at det tar tid å grave en hel sjakt under vann med graveskje. Derfor gjør vi heller ikke det. For tyngre graving benyttes en vannejektor, som kan sammenlignes med en kraftig støvsuger. Med den kan større mengder sediment flyttes, og den benyttes også til å holde sikten god ved gravestedet. Vannejektoren ble benyttet ved flere anledninger under undersøkelsene, både til å undersøke i områder det var mistenkelige ting som ble observert, og for å få en bedre oversikt over sammensetningen av sedimentene i et område.
Maksimumsdybden for våre dykkere er 30 meter. I de områdene av planområdet som var dypere enn dette måtte vi gå annerledes frem. Vikna kommune hadde et samarbeid med miljøkonsulenten i Flatanger om kartlegging i forbindelse med reguleringsplanen. Vi benyttet oss av dette samarbeidet, ettersom han hadde båt med multistråle-ekkolodd, som gjorde det mulig å skape et tredimensjonalt kart over sjøbunnen. Denne kartleggingen avdekket ingen spennende anomalier. I så måte stemte de overraskende godt med våre dykkerundersøkelser, for undervannslandskapet rundt Kråkøya viste seg å være ufattelig kjedelig sett fra en marinarkeologs synspunkt.
Fant historie på sjøbunnen
Vi svømte og vi svømte og vi svømte rundt; Kråkøysundet, Aunholman, Stakkskardet, Kråkøyvågen og i de grunnere områdene ut mot Nærøysundet. Alt ble finkjemmet og saumfart av erfarne øyne på jakt etter maritime spor til økt forståelse av Kråkøya. Intet. Dødt hav og veldig fornøyde utbyggere, som for hver dag med funnløse undersøkelser var nærmere realisering av planen. Vi derimot, begynte å sette spørsmålstegn. Hva var det vi ikke så? Hva hadde skjedd som medførte at vi ikke gjorde funn? Den sterke strømmen i Kråkøysundet hadde sannsynligvis noen svar angående bevaring av materiale. Men var det noe annet? Var våre faglige beveggrunner for undersøkelsen en eneste stor feiltagelse? Det verste i en slik situasjon er at en setter spørsmålstegn ved seg selv. Det skaper jo ikke nødvendigvis god stemning.
Det hele var litt deprimerende da undersøkelsen gikk mot slutten, og våre funnposer var like ubrukte som da vi kom. Vi higet etter å oppdage noe som kunne medføre overskrifter, ja som overskriften til dette avsnittet. Og så skjedde det. Overskriften kom i avisa, og det var nettopp denne (Trønder-Avisa 14.07.12). Vi gjorde nemlig funn, og det av en litt uventet art.
Det var den siste dagen med dykking, i den siste lille bukta. Klassisk oppskrift på spenningsforløsning. Synlig på skjellsandbunnen, blant noe tang på bare 3 meters dyp, gjorde vi endelig et funn. Et keramikkfragment. Vel oppe i båten ble det raskt slått fast at det dreide seg om en artefakt som mest sannsynlig var middelaldersk. Intet mindre. Det var klart at vi måtte undersøke dette området nærmere. Mye nærmere, for slikt ligger vel ikke helt alene? Vannejektoren ble svært flittig brukt i den lille bukta. Men det var ingen kulturlag, ingen stratigrafi. På den andre siden av bukta var heller ingen kulturlag, men der fant vi ytterligere tre fragmenter. Det merkelige var at alle disse keramikkbitene, de eneste av våre funn med kulturhistorisk interesse, ble funnet godt synlige og eksponert på bunnen, løsrevet fra all kontekst.
Søppel fra middelalderen
I Trondheim ble keramikkekspert Ian Reed ved NIKU kontaktet. Hans konklusjon var entydig; keramikken var produsert i byen Grimston i Norfolk, England. Keramikken er anslått å være produsert i tidsperioden mellom 1200 og tidlig 1300-tall, det vil si høymiddelalderen. Keramikk fra Grimston, og det nærliggende området, omtales som «Grimston Ware», og ble gjennom utskipingshavnen Kings Lynn distribuert til store deler av Europa, deriblant middelalderbyene Tønsberg, Bergen og Trondheim, samt markedsplasser som Veøy og Storvågan. Eksempelvis viser Reed til at Grimston Ware utgjorde den største funnkategorien av keramikk under utgravingene av Folkebibliotekstomta. Fra historiske dokument kjenner vi til at Erkebiskopen i Nidaros hadde skatteprivilegium med den engelske kongen og ved flere anledninger på 1200-tallet var i Kings Lynn med sine skip, og dermed selv kunne importere varer slik som keramikk. Det samme hadde andre mulighet til, og vi kjenner til at bla. Hertug Skule Bårdsson hadde skip i Kings Lynn i 1224 og 1225. Eksporten av Grimston Ware bestod hovedsakelig i grønnglaserte mugger, mens uglasert keramikk primært ble produsert for lokal distribusjon. Grimston Ware er kanskje mest kjent for sine såkalte face jugs; gods dekorert med en ansiktsmaske på hver side av halsen, brede vertikale bånd med grønne og mørkebrune påtrykte kuler, og en rad med fordypninger langs foten. Noen av fragmentene som endte opp på sjøbunnen ved Kråkøya hadde fortsatt pigmentrester av utvendig blyglasur, dette til tross for flere århundrer på havbunnen hvor inn- og utsider var delvis slipt ned av skjell og stein.
Vi fant tilsammen 4 fragmenter av denne keramikktypen; sannsynligvis opprinnelig tilhørende to ulike gjenstander. Først ble det funnet et større fragment, et profilskår, hvor deler av bunnen, buken og overgang til hals var til stede. Nederst ved foten var det profilerte fordypninger, avsatt med keramikkmakerens tommel. Øverst hadde skåret rester av en hank. Innsiden var uglasert og det var ikke synlige spor etter bruk, så det kan dreie seg om eksportvare, men dette er vanskelig å fastslå sikkert. På utsiden var det spor av grønnaktig glasur, men bare på den øvre delen ved hanken, som støtter den typologiske dateringen da glasuren på krukkene først fra 1300-tallet ble heldekkende.
Funnene fra den andre siden av bukta var mer slitt enn det første, og det er ikke mulig å si om fragmentene stammer fra gods som var i bruk eller nytt gods knyttet til eksport. Det ene fragmentet har spor etter en hank, et annet etter svarte dekorprikker. Det antas at disse tre fragmentene opprinnelig har tilhørt samme krukke.
Løsfunnets forbannelse
Det ble altså gjort svært få funn under undersøkelsen, ingenting som kvantitetsmessig kunne måle seg med forventningene. Kvalitetsmessig derimot, var funnene svært spennende. Om keramikken kjenner vi både produksjonssted og tid.
Men hva skjedde mellom produksjons- og funntidspunkt? Hvordan havnet de ved Kråkøya? Hva kan funnene fortelle om Kråkøya og områdets historie? Hovedutfordringen er at de er løsfunn. Løsfunn er her gjenstander funnet uten kontekst. De er ikke havnet der ved at de er gravd ned eller bevisst plassert der. Det er heller ingen konstruksjoner eller kulturlag som gjenstandene kan knyttes direkte til. På land kan man ofte se en tilhørighet til funnsted og bosetning, eksempelvis funn i avfallsgroper, men ettersom sjøen er en eneste stor søppelplass vil ting spre seg tilfeldig utover.
Hva kan disse løsfunnene fortelle oss? Vi må kunne anta at de enten er kastet fra land eller kastet/mistet fra båt, for det er ikke spor etter et forlis. Og at de stammer fra en og samme hendelse. Mer konkret informasjon rundt deponeringssituasjonen enn dette får vi neppe, men vi kan fundere rundt hendelsen og male mer eller mindre troverdige bilder av situasjonen, med bakgrunn i det vi vet om nærområdet; om landskap, topografi, og historisk aktivitet. Her ligger også løsfunnets fengslende egenskaper; en stum gjenstand på sjøbunnen, som egentlig har så mye å fortelle skaper et snev av mystikk, for finneren. Ble de mistet fra en båt i forbindelse med handelsvirksomhet knyttet til Kråkøya burde det kanskje vært flere spor etter dette, men slik utbredt «økonomisk» aktivitet ved Kråkøya var det aldri, etter mangelen på funn å dømme.
Det var for eksempel ingen funn der det var mest forventet å finne noe, ut fra en vurdering av gunstige landingsplasser og havneforhold. Alle fragmentene ble som nevnt funnet eksponert på bunnen, men det er lite sannsynlig at de har ligget slik siden de entret sitt nye element. Det var grunt vann i den lille bukta hvor keramikkskårene ble funnet, særlig ved fjære sjø, og det er lett å se for seg at gjenstander og lettere masser på sjøbunnen har vært transportert rundt under gjentatte høst- og vinterstormer. Løsfunnets forbannelse er som vi kan se mangelen på kontekst; man har ingen kjente rammer funnene kan settes inn i, og man kan ikke si noe sikkert om deponeringssituasjonen. Likevel har løsfunnet informasjonsverdi og kan bidra positivt til historiefortellingen.
Løsfunnets velsignelse
Undersøkelsene ved Kråkøya ga noen svar med tanke på den maritime aktiviteten i området. Vi endte også opp med mange spørsmål, kanskje vel mange. Vi satt ikke igjen med sikker informasjon om hendelsesforløpet, men spørsmålene ledet oss inn i flere fruktbare diskusjoner, som igjen åpnet for nye tolkninger og økt forståelse. Det hadde selvsagt vært fint å avslutte denne artikkelen med mange konkluderende svar, men ei denne gangen. Vi håper vi likevel har kunnet formidle noe av forskningens gleder; det å kunne undre seg over nye ting. Slikt sett er jo løsfunnet en velsignelse; det er det mye vi ikke vet og som det må grubles over, og gjennom studier av funn og annen kunnskap kan vi finne sammenhenger og nye svar. Vi kan la oss inspirere av at negative data også er viktige data.
Lesetips:
Borgan, B. 1969. Viknaboka. Bind I. Gards- og ættehistorie: g.nr. 1 til 21: Kråkøya-Innersund. Vikna historielag.
Lie-Gjeseth, B. 1984. Kråkøya. G.nr. 1, br. Nr. 1 i Vikna. I Årbok for Vikna 1984. Rørvik, Woxengs Samlinger og Vikna historielag.
Normann, Staale og Grongan, Lill Anett. 2012. Rapport fra marinarkeologisk forundersøkelse 2012; Kråkøya, Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke. NTNU Vitenskapsmuseet.
Nymoen, Pål 1996. Naturhavner og vareutveksling. Spor 1996:1.
Reed, Ian 1990. 1000 years of pottery. An analysis of pottery trade and use. Meddelelser nr. 25. Riksantikvaren, Trondheim