I året 536 etter Kristus ble hele den nordlige halvkule rammet av en katastrofe. Et vulkanutbrudd førte til at himmelen ble dekket av et askeslør i flere år – og til at sola, sommeren og vekstsesongen forvant. Nord-Europa ble hardt rammet. På Vik på Ørlandet ble et helt grendesamfunn utradert.
Skriftlige kilder over store deler av verden forteller historier om et slør foran sola og en sommer som aldri kom i år 536 e.Kr. Den romerske embetsmannen Cassiodorus holdt til utenfor Ravenna. Han beskrev i Variae at «noe kommer til oss fra stjernene» og forårsaker «en blåfarget sol», «en sommer uten varme», «vedvarende frost», og «unaturlig tørke». Lignende beskrivelser er nedtegnet av ulike forfattere i det østlige middelhavsområdet. Den bysantinske historikeskriveren Prokopios skriver i verket Vandalkrigene: «Hele dette året lyste (…) sola som månen, uten stråleglans, som i en nesten evig eklipse, med matt lys og ikke som vanlig. Fra den stund dette fenomenet inntraff, var menneskene hele tiden utsatt for krig, sult og andre dødelige ting.» I Mesopotamia skal det ha vært frost og snø sommeren 536. Kinesiske kilder beskriver også lignende værfenomener.
Vi har ikke full klarhet i hva det var som forårsaket dette, men mye peker i retning av at et stort vulkanutbrudd på den nordlige halvkule spredte en støvsky ut i de høyere lagene av atmosfæren. Askespor er funnet i kjerneboringer i innlandsisen på Grønland. Nye studier viser at asken trolig stammer fra et massivt vulkanutbrudd som fant sted i mars 536, trolig på Island. Et nytt og noe mindre utbrudd skal ha funnet sted i 540–41. Studier av årringer i Alpene og Altai-regionen i Sibir viser svært liten vekst i begge regionene i året 536 og i tiårene som fulgte. Vulkanutbruddene var dermed ikke katastrofer som gikk raskt over. De førte til et betydelig kaldere klima, og trolig sterkt reduserte avlinger, over store deler av den nordlige halvkule. Forskere kaller denne perioden den seinantikke lille istid.
Mange mener at fimbulvinteren, slik den er skildret i Den yngre Edda, reflekterer et minne om disse årene. I den yngre Edda innvarsler fimbulvinteren ragnarok. Der heter det: «Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar – utan sommar imellom.»
Folkevandringstidskrisen
Skandinaviske arkeologer diskuterte det vi kaller folkevandringstidskrisen i mange år før vi kjente til disse detaljene om klimakatastrofen i 536. Det arkeologiske materialet bærer preg av store endringer i slutten av folkevandringstid og i overgangen til merovingertid. Skillet mellom de to periodene er tidfestet til ca. 575 e.Kr. Gjenstandsmaterialet endrer karakter. De store draktsmykkene dekorert i Sahlins Stil 1 forsvant fra gravene midt på 500-tallet. Den tidligere så omfattende produksjonen av keramikk, med tyngdepunkt på Vestlandet, opphørte på samme tid. Jernframstilling opphørte på midten av 500-tallet. Jernframstillingsteknologien som fantes fram til ca. 550, ble aldri tatt opp igjen. Det ser også ut til at de mange bygdeborgene som ble bygd mellom 200- og 500-tallet gikk ut av bruk rundt midten av 500-tallet. I seinere år har arkeologer gravd ut utallige spor etter hus og gårder fra romertid og folkevandringstid (ca. Kristi fødsel–575 e.Kr.) over det meste av Norge. Men hus fra tidlig merovingertid og fram til tidlig vikingtid (ca. 575–800 e.Kr.) finner vi forsvinnende få av.
Hvorfor krise?
Alle disse endringene er forsøkt forklart ut fra ulike modeller. De mer prosaiske legger vekt på at endringer i den materielle kulturen kan ha skjedd uten at det ligger stor dramatikk bak dem. Endringer i byggeskikken kan være årsaken til at vi sjelden klarer å finne sporene etter hus som ble bygd etter 575 e.Kr. Overgang til kar laget av forgjengelige materialer kan være grunnen til at man sluttet å framstille keramikk. Endringer i moten kan ha ført til at man sluttet å lage store smykker dekorert i Sahlins Stil 1. Dette er forklaringer som trolig stemmer på mange punkter, men de sier lite om hva som var årsakene til den nye byggeskikken, den endrede bruken av kokekar samt endringene i klesstil og smykkemote. I dag er det vanlig å snakke om en større politisk omforming av samfunnet på 500-tallet etter Kristus. Fra et fragmentert samfunn med mange mindre ledere og krigsherrer med hver sin hird, og hver sine produksjonsapparat for smykker, keramikk og jern, omformes samfunnsstrukturen til et samfunn med langt færre og betydelig mektigere ledere som tok over kontroll over vareutveksling, ferdsel, krigføring og vareproduksjon. Et tredje forklaringsnivå som er aktualisert med den nye kunnskapen vi har om katastrofen i 536, er at klimaforverringen medførte befolkningsnedgang og en demografisk krise. Kaldere klima og dårligere avlinger gir gunstigere forhold for spredning av sykdommer. Den justinianske pesten er først belagt i skriftlige kilder i 541, og den hadde nære paralleller til svartedauden, som herjet Europa 800 år seinere. Epidemien skal ha forårsaket store tap i av menneskeliv i verdensdelen. Den justinianske pesten er påvist i menneskeskjeletter funnet på gravfelt i Tyskland, men vi har foreløpig ikke håndfaste bevis på at den nådde Skandinavia.
De tre ulike forklaringsnivåene utelukker ikke hverandre. Endringene i draktskikk, matlagningsskikk, byggeskikk og teknologi hang trolig sammen med en politisk omstrukturering av samfunnet. Denne politiske omstruktureringen hang trolig igjen sammen med det som kan ha vært en stor og brå befolkningsnedgang. Denne må på sin side ha fått betydning for alle håndverks- og teknologitradisjonene som ble brutt.
På Vik på Ørlandet ble et sjeldent stort utsnitt av et gårdssamfunn undersøkt arkeologisk forut for utbyggingen av kampflybasen i 2015 og 2016. En gruppe arkeologer har analysert og sammenstilt materialet fra utgravingene. Våre tolkninger viser at det er påfallende hvordan samfunnet blomstret mellom Kristi fødsel og ca. 400 e.Kr., før aktiviteten begynte å gå tilbake. På midten av 500-tallet ble det før så livlige området helt forlatt. Alle spor etter menneskelig aktivitet forsvant, og området ble ikke tatt i bruk igjen før ca. 950 e.Kr. Var menneskene på Vik ofre for Fimbulvinteren?
Vik mellom Kristi fødsel og ca. 450 e.Kr: Et samfunn i full blomst
Vik ligger sentralt på Ørlandet, på en lav rygg som strekker seg fra Ryggen i nord til Hovde i sør. Etter siste istid har det flate landskapet på Ørlandet hevet seg opp av havet, og mellom Kristi fødsel og ca. 450 e.Kr. lå det ei stor grunn vik innenfor denne ryggen. Denne vika er den direkte opprinnelsen til navnet på grenda som ligger midt inne på halvøya i dag. Utgravingene i 2015 og 2016 viser at det lå tre gårder på Vik mellom Kristi fødsel og ca. 450 e.Kr. Disse var i drift samtidig, og avstanden mellom dem var bare 150–500 meter. Den nordligste gården lå like nord for Mølnhaugen, som ble sprengt bort under krigen, mens de to sørligste gårdene lå et stykke sør for Mølnhaugen. Til enhver tid sto det trolig to hus på hver av gårdene; ett langhus som var bolig og kanskje fjøs, og en mindre bygning som kan ha vært en økonomibygning. Det kan ha bodd én eller to familier på hver av gårdene, og det er godt mulig at det fantes treller eller lavere tjenestefolk der. På to av gårdene er det bevart store avfallslag. Avfallet forteller mye om gårdsdriften og næringsgrunnlaget. Menneskene på Vik hadde husdyr. Storfe og sau/geit var de viktigste, og vi finner mengder av bein fra disse dyrene i avfallslagene. Produksjon av kjøtt, melk, huder og ull var også et viktig arbeid. Et annet husdyr på Vik var gris. Grisehold hører ofte til rikere husholdninger i denne perioden, og gårdene på Vik var ikke fattige. Gjødsel fra husdyrene var også noe det var bruk for. Gjødselen ble mellomlagret i avfallshaugene før den ble kjørt ut i kjøkkenhagene og i kornåkrene som lå rundt gårdene. Det fantes også store mengder fiskebein i avfallslagene. Ørlendingene bodde midt i matfatet, da som nå, og fiske betydde trolig like mye som husdyrhold. Noen bein av sjøpattedyr som sel og hval, og av vilt som hjort, elg, oter – og til og med bjørn – fantes også, i tillegg til enorme mengder hjerteskjell. Funn av korn i stolpehull og ildsteder viser at det også ble drevet åkerbruk. Vi kan slå fast at næringsgrunnlaget på Vik var bredt og variert. Det fantes mengder av skår av keramikk i avfallslagene, noe som viser at man tilberedte mat i leirkar. Vi har til og med funnet importerte gjenstander fra Romerriket og kontinentet. Skår av drikkeglass samt perler av glass og rav viser at kontakten med omverdenen var til stede, og at vareutvekslingen ikke passerte det strategisk viktige Ørlandet.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?
Det ser altså ut til at folk levde gode liv på Vik fra Kristi fødsel og framover. En skikk som går igjen, er at man deponerte keramikk i stolpehullene etter at man hadde revet et langhus for å erstatte det med et nytt. Kanskje var keramikken og innholdet i den et offer, kanskje en takk for det som hadde vært? Folk på Vik la vekt på og tenkte over endringer i gårdens liv. Alt rundt år 350 e.Kr. ser vi de første tegnene på større endringer. Den sørligste av de tre gårdene (Felt D) ble forlatt. Hvorfor det skjedde, vet vi ikke. Bosetningen fortsatte i mer enn hundre år til på de to nordligste gårdene. Men rundt år 500 e.Kr. gikk aktiviteten på disse gårdene også tilbake.
Det ble ikke bygd nye, store hus, og antallet mennesker som bodde der, må ha gått ned. I den siste delen av tida da den midtre gården på Felt C var bosatt, ble det gravd ned tre hele dyr. En spedgris ble gravd ned inne i et langhus, Hus 2, mens huset fortsatt var i bruk, mellom 250 og 385 e.Kr. Et føll ble gravd ned like utenfor det samme huset omkring den tida da det var i sin siste bruksfase, 361–538 e.Kr. Etter at huset var forlatt, og som en av de siste hendelsene før Vik ble helt forlatt, ble det gravd ned en kalv noen meter nord for det samme huset, i årene 552–648 e.Kr. Er dette spor etter offerhandlinger i krisetid? Menneskene på Vik må ha stått midt oppi folkevandringstidskrisen. De må ha følt samfunnsendringer, klimakrise og befolkningsnedgang på kroppen. De kan ha ofret og gravd ned disse dyrene som forsøk på å blidgjøre kreftene rundt seg.
Det siste huset som ble reist på Vik i eldre jernalder, Hus 25, ble bygd nord for Mølnhaugen litt etter år 500 e.Kr. En sammenstilling av flere radiokarbondateringer viser at dette sto fram til ca. 537 e.Kr. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at huset ble forlatt året etter klimakatastrofen i 536. Etter dette finner vi så godt som ingen aktivitet på Vik i hele fire hundre år. Denne rike og blomstrende grenda, der mange mennesker livnærte seg og holdt til på tre flotte gårder i århundrene før, var borte.
Hva skjedde på Vik i 536?
Bortfallet av bosetningen på Vik skjedde så brått – og falt så nær år 536 – at det er vanskelig å se bort fra klimakatastrofen. Men på hvilken måte kan den ha vært en årsak? Vi har sett at næringsgrunnlaget på Vik var godt og variert, og at man baserte seg på mange ulike kilder til livsopphold. Det er vanskelig å se for seg at avlingssvikt og dyredød skal ha ført til et fullstendig bortfall av bosetningen, når havet og fisken fortsatt var tilgjengelig. Kan den justinianske pesten ha fulgt i klimakrisens fotspor og kommet til Skandinavia og Vik? Vi hører om den først noen år etter 536, og da på kontinentet. Men Vik ligger sentralt i kommunikasjonsåren langs norskekysten, og vi vet at svartedauden først kom til befolkningssentra langs kysten da den spredte seg åtte hundre år seinere.
Imidlertid ser vi at befolkningsnedgangen på Vik startet lenge før 536. Den første gården ble forlatt allerede rundt 350 e.Kr. Vi vet ikke om dette utgjør en del av et større mønster, eller om det er tilfeldig. Men en nedgang i menneskelig aktivitet utover i folkevandringstid kan anes flere steder i landet. Dette er en politisk urolig og ustabil periode. Vestromerriket falt sammen i 476, folkevandringene preget Europa, og politiske systemer og ruter for vareutveksling ble brutt opp og endret. På Vik ser det ut til at samfunnet allerede var svekket da klimakatastrofen satte inn i 536. Det er kanskje derfor konsekvensene ble så store. Muligens kan det også være en forklaring på hvorfor endringene på 500-tallet ble så gjennomtrengende i de skandinaviske områdene. Robuste samfunn kan reise seg igjen relativt raskt etter demografiske kriser, mens samfunn som allerede er under press, er dårligere rustet til å overleve. Politiske omveltninger og ufred i folkevandringstida kan ha vært med på å forsterke effekten av klimakatastrofen i 536.
Lesetips
Büntgen, U., Myglan, V.S., Ljungkvist, F. et al. 2016. Cooling and societal change during the Late Antique Little Ice Age from 536 to around 660 AD. Nature Geoscience.
Gräslund, B. og Price, N. 2012. Twilight of the gods? The ‘dust veil event’ of AD 536 in critical perspective. Antiquity 86 (2012): 428–443.
Ystgaard, I. 2019. Menneske og makter på Vik, Ørland fra ca. 600 f.Kr.–1250 e.Kr. Årbok for Fosen.