I århundrer lå Skansen festningsverk åpent og mektig ved Tromsøysundet. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble festningen avskåret fra sundet i øst, inneklemt mellom hus og et verftsområde. I det følgende skal jeg se nærmere på Skansens historie og tilstand, med utgangspunkt i skriftlige kilder, arkeologiske undersøkelser og bildemateriale.
De skriftlige kildene som nevner Skansen, går ikke lenger tilbake enn til 1743. I en grenseeksaminasjonsprotokoll skriver major Peter Schnitler:
Ved denne Havn du paa en odde sees endnu Rudera (ruiner) af en gammel lidten Jord-Skandse, hvoromkring graver have været. Denne Skandse siunes at have været anlagd for at dække Havnen: Dog har den incommoditet, at nær ved Skandsen ligger høye Berge, baade på Öen i sig selv, og paa den anden Side af Havnen over Sundet paa det faste Indland. Aarsagen til denne Skandse, og Tiden af dens Anlægg veed Ingen av Indvaanerne at sige: Dog er en gammel Sagn at den for Russens Skyld skal være fundered.
Om lag 25 år seinere, i 1769, omtales Skansen igjen – denne gang av den østerrikske jesuittpateren Hell, som betegner Skansen som de gamle kongers borg. Videre finnes det et kart fra 1788 over Tromsø-øyas kystlinje. Her beskrives Skansen som Rundelen, en oppkastet Vold med en Grav, efter formeening levninger af en befæstning, maa ske heller en Vold hvor en bygning har staaet i de Catholske Tider da Tromsøen tilhørede Canonici (Domkapittel) i Trundheim.
Her må det bemerkes at denne kilden ikke sier at bygningen som har stått på Skansen, var en kirke. Utsagnet er kun en formening om at befestningen som sådan var fra katolsk tid, altså fra før 1537.
På en tegning av Tromsø fra om lag 1806, utført av Lorentz Skancke, er Skansen tydelig gjengitt. Jordvollene er godt markert, og vollens øst- og nordside ligger ned mot fjæra ytterst på neset.
Skansen nevnes ikke mer før i 1878. Da skrev geologen Karl Pettersen en artikkel i Tromsøposten, der han gir en beskrivelse av Rundellen, som på den tida var den vanligste benevnelsen på Skansen. Pettersen forteller i sin artikkel at så seint som omkring midten av 1800-tallet hadde Rundellen en vannfylt vollgrav. Fra 1890 finnes det et bilde av Skansen, tatt fra Tollbugata. Dette bildet illustrerer Skansens mektige vollområde i vest og i sør. I sør går Skansevollen inn under Tollboden, en bygning som ble oppført i 1839–40.
I 1899 omtaler Amund Helland i sin beskrivelse av Tromsø Amt at Skansen har været omgitt av grave, der endu for en ca. 60 aar siden stod vannfylte. Det vil si omtrent på det tidspunktet da den nye Tollboden ble bygd oppå skansevollen i sør. Det er mulig at både Karl Pettersen og Amund Helland bygger sine utsagn om Skansen på Schnitlers beskrivelse fra 1743, eller på muntlig tradisjon med opprinnelse i Schnitlers nedtegnelser.
Skansen festningsverk
Stort sett finnes det to hovedsyn når det gjelder tidspunktet for etableringen av Skansen, og hvem det var som fikk gjennomført prosjektet. Det at festningen ikke nevnes i Håkon Håkonssons saga (1265), tolkes dit hen at den var bygd før 1200-tallet. Og fordi Skansen har fellestrekk med eldre festninger, er det foreslått at byggherren kunne være en av de tidlige kongene med behov for revirmarkering i Nord-Norge, enten Olav Tryggvason (995–1000) eller Olav Haraldsson, den hellige (1015–1030). Begge kongene var i Nord-Norge i forbindelse med misjonering og rikssamling. Det er mulig at spesielt kong Olav Haraldsson hadde både vilje og ressurser nok til å bygge en festning i den ytterste periferien av det nyetablerte riket.
Det andre hovedsynet har andre innfallsvinkler. Hovedbudskapet i Håkonssagaen (1265) er grunnleggelsen av det kongelige kapellet (Mariakirka) på Tromsøya. Selv om Skansen ikke nevnes i sagaen, kan det likevel være naturlig å sette etableringen av festningen i forbindelse med kong Håkon Håkonssons offensive politikk i nordområdene. Denne kongen regnes som den store borgbyggeren i middelalderen, og hadde trolig makt og ressurser til å gjennomføre et slikt byggeprosjekt som Skansen var. På midten av 1200-tallet var Tromsø en kulturell og politisk grensepost mot det samiske området i nord og øst og mot den konkurrerende politiske makten i Novgorod i Russland. Markeringen av grenseposten ved bygging av både kirke og festning er sannsynlig, til tross for at Skansen ikke nevnes i sagaen. Hvor lenge Skansen beholdt sin posisjon som grensemarkør og som uttrykk for en ny kulturell og politisk makt i nord, er usikkert. Fra midten av 1200-tallet flyttet denne grensen seg raskt nord- og østover, og allerede på begynnelsen av 1300-tallet ble Vardøhus festning bygd for å markere den nye riksgrensen mot den konkurrerende russiske statsmakten. Samtidig var en ny, ytre fiende kommet inn på arenaen, nemlig karelene fra øst, og de kom til å utgjøre en politisk trussel i nordområdene i flere hundre år framover. Flere skriftlige kilder omtaler karelske angrep mot kystområdene i Troms og Finnmark. I motsetning til Skansen ble Vardøhus festning et varig tiltak – helt fram til vår tid.
Arkeologiske undersøkelser
Skansen er nærmest en sirkelrund forhøyning med en innvendig diameter på ca. 50 meter. Borgen ble anlagt på en naturlig morenerygg som utgjorde et nes ved Tromsøsundet i øst.
Det er foretatt flere mindre arkeologiske undersøkelser på Skansen: i 1973, 1990, 1991 og 1992. I ytterkanten av vollen ble det funnet en mur. Dette var en mulig kistemur med en kjerne av jord, en jordvoll på toppen av muren og en vollgrav på yttersiden av skansevollen mot vest.
Ingen av undersøkelsene ga daterbare funn. Det ble funnet en pilspiss av jern i den østre delen av festningsvollen (mot sjøen), og den ble etter alt å dømme skutt inn i festningsvollen i Skansens brukstid. Pilspissen er av en type som hadde en lang bruksperiode (900- til 1300-tallet), og kan ikke si noe om Skansens alder. I 1998 ble det foretatt en undersøkelse som identifiserte et påført gruslag i det indre området av Skansen. Dette er trolig grusmasser fra gravingen for å lage vollgraven, og de har blitt brukt til planering av Skansens indre områder. Heller ikke i 1998 ble det gjort funn av daterbart materiale.
Sommeren 1999 var det en overvåking av gravearbeider i forbindelse med restaureringen av en av bygningene inne på festningsområdet. Det ble her samlet inn organisk materiale, og dette ga en 14C-datering til om lag midten av 1200-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. I 2007 ble det under overvåking av gravearbeider på sørøstsiden av vollen, og innenfor sikringssonen, observert en steinmur/forstøtningsmur under veibanen. Denne blir tolket som en del av det ytre og underliggende rammeverket for festningen i sørøst.
Det er interessant at Skansen har typologiske likheter med festninger både i Russland og i Sverige. Jordbygde skanser hører hjemme i vikingtida eller tidlig middelalder, men Skansen festningsverk har flere likheter med den befestningsteknologien en finner i Nordvest-Russland (Orlets øst for Arkhangelsk), og som ble brukt lenger fram i tid enn på 1200-tallet. Skansen har også flere likhetstrekk med festningen Borgnäs i Västergötland. Denne festningen – sammen med sirkulære vollanlegg, og bygd på flatmark – kan tyde på at stein- og jordbefestninger også var i bruk i Sverige på 1200-tallet.
Da Tollvesenet ble etablert i Tromsø i 1787, var Skansen den naturlige lokaliseringen. Hovedhuset og Bårstua ble begge bygd i perioden 1789–93. Den nordlige halvdelen av hovedhuset har utgravd kjeller. Jordmassene under den sørlige delen er, så vidt vi vet, intakte. Kjelleren er Bårstua er bare delvis utgravd. Både under deler av den eldste Tollboden og under Bårstua kan det derfor finnes urørte kulturlag og konstruksjoner fra før 1780–90-tallet. Disse områdene er det særs viktig å få bevart, slik at det i framtida kan gjennomføres arkeologiske undersøkelser som kan gi oss bedre viten om Skansen festningsverks tilblivelse, bruk, funksjon og konstruksjon. Fortsatt ligger det delvis et mystikkens slør over den gamle festningen ved Tromsøysundet.
Rasering og sikring
Virksomheter rundt og på Skansen på 1900-tallet og de første årene av 2000-tallet har ført til store inngrep i festningskonstruksjonen. I 2014 ble det gjennomført et sikringsprosjekt på Skansen, der det blant annet ble anlagt en steinmur langs vollens sør- og østside for å hindre ytterligere skader. Med bakgrunn i arkeologiske undersøkelser, skriftlige kilder og fotomateriale ble samtidig Skansens fredningsgrense betraktelig utvidet: fra ytre grense på 63 m i diameter til om lag 84 m i diameter. Dagens fredningsgrense går inn under grunnen til Tollboden fra 1839–40, veibanen i sør og øst samt tilsvarende områder i vest og i nord. På bildet fra 1890 kan en se en høy og mektig skansevoll som går inn under den nevnte Tollboden. På bildet fra 2012, som ble tatt med samme utgangspunkt som 1890-bildet, ser en skansevollen slik den framtrer i dag, og bildet fra 2019 viser deler av forstøtningsmuren som ble anlagt i 2014.
Skansen ble oppført i nær tilknytning til sjøen. I øst og i sørøst grenset den til Tromsøsundet, mens den i vest og i nordvest hadde en vannfylt vollgrav som grense mot land, slik tegningën på figur 3 illustrerer. Festningen skulle sees fra sjøen, samtidig som de som befant seg på festningen, skulle kunne skue utover sundet mot øst, nord og sør, slik at angrep fra sjøsiden kunne oppdages. Allerede på 1800-tallet startet byggeprosjekter som hindret festningens frie beliggenhet mot sundet, en aktivitet som fortsatte gjennom hele 1900-tallet og ut på 2000-tallet.
Tromsø Skipsverft ble etablert på Skansen i 1852, og da driften ble lagt ned for noen få år siden, var det en historisk mulighet for festningsverket Skansen å få tilbake sitt frie utsyn over Tromsøsundet. Slik gikk det imidlertid ikke. Nå pågår det boligutbygging på Skipsverftstomta, og festningsverket blir atter en gang bygd inn, kun med et lite vindu mot sjøen i øst og et tilsvarende vindu i sør.
Avslutningsvis, og som et tankekors, kan Karl Pettersens artikkel i Tromsøposten (1878) få bli de siste ordene i denne sammenheng:
Vort sted er som Byanlæg forholdsvis ungt og vil som saadant ikke kunne ventes at indeslutte noget, der peger tilbage paa synderlighenfarne tider. Alene Tolbodskansen ligger her som et Minde fra en Tid, der ikke tilhører vor. Det vidner jo i Regelen fordelagtig for et Folks Aandstrin, at det omhyggeligen freder om sine Forminder. Det vil derfor ogsaa i flere Henseender visselig være vel, om vort Sted vilde frede om denne sin eneste Fornlevning, og i ethvert Tilfælde lade den henligge urørt, indtil det gjennem nærmere Undersøgelser bestemtere lader sig afgjøre, hvorvidt der kan være nogen Grund til fremdeles at søge den hegnet.
Lesetips
Bertelsen, R. 1994. Det seinere bysentret i Tromsø. I A.K. Sandmo, R. Bertelsen og R. Høgsæt (red.), Tromsø gjennom 10000 år. Fra boplass til by – opp til 1794. Tromsø: Tromsø kommune.
Bratrein, H.D. 2008. Forpost mot øst. I R.R. Balsvik og N.P. Nielsen (red.), Fra Vardø og Finnmarks historie 1307-2007. Stamsund: Orkana Forlag.
Lind, K. 2000. Den gamle borgen Skansen. I P. Christensen, S. Hegstad., U. Jensen og S. Smaaskjær (red.), Tromsøboka – den andre. Tromsø: Tromsøboka AS.
Sørgård, I. 2018. Middelalderens nordnorske borganlegg. VIKING. Norsk Arkeologisk Årbok. Vol: LXXXI (2018), 171-190.