JOHAN ERNST GUNNERUS (1718-1773)
I 1760 tok biskop Gunnerus initiativet til å stifte et lærd selskap i Trondheim etter mønster fra vitenskapelige selskaper i Danmark og Tyskland. Dette selskapet kom i 1767 under kongelig beskyttelse og tok de navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Gunnerus var opprinnelig fra Gamlebyen i Oslo. Johan Ernst viste tidlig lyst tit å studere og det var takket væte hjelp fra visestattholder Vibe at han fikk mulighet til det. Gunnerus hadde, før han i 1758 av kongen ble utsett til biskop Frederik Nannestads etterfølger i Trondheim, både studert og virket som lærer i mange år. Ikke bare ved universitetet i København, men også ved universitetene i Halle og Jena i Tyskland.
Gunnerus hadde allerede en stor vitenskapelig produksjon bak seg da han kom til Trondheim. Han hadde ikke bare studert filosofi og teologi, men også bibelsk filologi, historie, juss, matematikk, fysikk og kjemi. Selv foreleste han i filosofi, matematikk, fysikk, romerrett og teologi. - Selv studerte Gunnerus først og fremst naturen i sin tid i Trondheim. Han regnes som den norske naturvitenskapelige forskningens grunnlegger og organisator. På sine visitasreiser i det store stiftet, fra og med Møre i sør til den russiske grensa i nord, kunne han studere naturen og samle planter, andre naturalier og kulturhistoriske gjenstander. Gunnerus inviterte forskere med på sine reiser, som for det meste foregikk med båt. Gunnerus brevvekslet med den kjente botanikeren Carl von Linne i Uppsala som satte stor pris på ham og kalte opp en planteslekt, Gunnera, etter ham. 1 1766 gav Gunnerus ut det første bindet av Flora Norvegica. Der stilte han opp plantene i den rekkefølge han fått kunnskap om dem, og ikke etter Linnés banebrytende klassifiseringsmetode etter familie. Gunnerus gav mange kulturhistoriske og medisinske opplysninger om plantene.
I juli 1771 drog Gunnerus til København for å reformere universitetet der. Han la også fram planer for opprettelse av et universitet i Kristiansand i Norge. På en visitasreise på Møre ble Gunnerus syk og døde i Kristiansund i 1773, bare 55 år gammel. Det var en mann med stor energi og arbeidskraft som da gikk bort.
GERHARD SCHØNING (1722-1780)
Gerhard Schønning, rektor på Trondheim Katedralskole. befant seg allerede i Trondheim da Gunnerus kom til byen. Også Schøning hadde studert i København, og han var straks med på Gunnerus' initiativ å starte et vitenskapelig selskap i Trondheim.
Schøning var sønn av handelsmannen på Skotnes i Lofoten. Alt fra han var ti år gammel ble han satt bort i privat kost og skole. 1 1739 ble han elev ved Katedralskolen i Trondheim. I 1742 reiste Schøning til København for å studere, først teologi og etter hvert andre vitenskaper, spesielt historie og i 1748 ervervet han magistergraden.
I København ble Schøning påvirket av opplysningstidens idealer med sin empiriske og naturvitenskapelige filosofi, og han ble opptatt av å studere Guds skaperverk og da særlig fedrelandet, som han mente var for lite kjent. Det arbeidet som i 1751 gjorde at han ble erkjent i den akademiske verden, var også en studie av hjemlandet: «Forsøg til de nordiske Landes, særdeles Norges gamle Geographi, hvorved Finmarkens og hosliggende Lapmarkers gamle Grændser o.s.v. undersøges.» Samme år som dette verket ble utgitt, ble han, bare 29 år gammel, utnevnt som rektor på Katedralskolen i Trondheim. Hans unge alder gjorde det ikke enkelt for ham blant lærerne på Katedralskolen.
Schøning giftet seg i 1756 med Fredrikke Hveding, datter av byskriveren i Trondheim. I 1761 fikk han festebrev på 200 mal mark i Bymarka. I perioden 1773-1775 reiste Schøning både i det sønnenfjeldske og nordenfjeldske Norge for a studere landet. Han var jo fra Lofoten, men reiste merkelig nok ikke nord for Trøndelag.
1 1769 formulerte Schøning en teori om at det norske folk hadde innvandret fra øst via Nord- Norge. Denne teorien ble senere tatt opp av historikerne Rudolf Keyser og PA. Munch. Schøning var tidlig ute med flere viktige teorier som skulle få stor betydning i historisk og arkeologisk forskning senere.
Schøning testamenterte hele sin store boksamling på 12 000 bind til Selskabets bibliotek.
PETER FREDERIK SUHM (1728-1798)
Suhm var dansk og ble kjent med Schøning allerede under hans første tid i København. Det er også Suhm som har gitt Schøning hans ettermæle, slik at vi vet litt om hvordan han var. Suhm var allerede som tjueåring utnevnt som assessor i hovretten. Han var også kammerherre og statsråd, men det var historie han først og fremst interesserte seg for.
Suhm og Schøning drog sammen til Trondheim i 1752 da Schøning ble utnevnt til rektor der. Suhm drog nordover fordi han håpet å gjøre et godt gifte. Han ville helst vie seg til vitenskapen, men fordi han ikke hadde penger, ønsket han å gifte seg rikt. Han tenkte at Karen Angell, brordatteren og sannsynlig arving til den rike forretningsmannen Thomas Angell, skulle være et passende parti. Suhm lyktes raskt med sine giftermålsplaner, men arvet ikke Thomas Angell fordi han med sin noe lettsindige livsførsel etter hvert kom i unåde hos Angell. Karen arvet imidlertid sin far, og dermed fikk Suhm en god økonomi og kunne egne seg til sine vitenskapelige aktiviteter sammen med Schøning. Suhm var den tredje stifteren av Selskabet i Trondheim i tillegg til Gunnerus og Schøning.
Schøning og Suhm var begge historikere og de delte arbeidet mellom seg slik at Suhm skrev Danmarks historie, mens Schøning skrev Norges. De ser ut til å ha vært ganske forskjellige: Schøning synes å ha hatt en enklere livsstil, mens Suhm var mer verdensmann. Likevel holdt deres vitenskapelige interesser dem sammen.
Bade Suhm og Schøning mente at det hadde vært tidsperioder hvor metall ikke ble brukt. Suhm skriver i en skolebok i 1776 at sverd, kniver og andre våpen i begynnelsen var av stein, siden av kobber og til slutt av jern. At både Schøning og Suhm kom med slike tanker kan ha sin bakgrunn i kontakten Gunnerus hadde med Carl von Linné. Trangen til å systematisere kan ha smittet over fra naturstudier til kulturstudier. Suhm og Schøning kan videre indirekte ha påvirket dansken C.J. Thomsen, som formulerte treperiodesystemet i 1836 i boken «Ledetraad til nordisk Oldkyndighed».