«Men ennå gjemmer det trønderske landskapet på et rikt og uutforsket helleristningsmateriale som kan by på store overraskelser.» Med disse framsynte ord avrunder professor i nordisk arkeologi, Sverre Marstrander, et foredrag fra 1973. I løpet av 1950-tallet fikk han gleden av å dokumentere de første helleristningsfunn i Gauldalen, et område som i ettertid har vist seg å inneholde et svært spennende bergkunstmateriale konsentrert til Melhus kommune. Lokaliteten Foss, like øst for Hovin, har hatt en formidabel vekst i kjente enkeltfelt: fra 12 i 2016 til hele 46 i 2018. I tillegg har det blitt påvist to nye bergkunstlokaliteter i nærområdet til Foss.
I begynnelsen
Den arkeologiske fortellinga om Foss innledes allerede i 1861, da det ved jordarbeid blir avdekket et hellekammer like under torva. Fra dette kammeret av steiner blir det plukka opp minst tre jerngjenstander som viser at det er ei grav fra eldre jernalder. Så skal det gå over sytti år før neste arkeologiske funn på Foss blir innrapportert. Under oppsetting av et gjerde på Fosshaugan i 1934 forsvinner angivelig et spett rett ned i en haug, og de involverte fatter mistanke om at steinhella som spettet treffer, representerer ei forhistorisk grav. «Kirkesanger Horg», museets heimelsmann, blir tilkalt, og nyheten når snart konservator Theodor Petersen i Trondheim. Han sender sin assistent Brage Irgens Larsen til Foss i Horg for å sørge for en faglig undersøkelse. Dermed kommer den kjente og rikt utrustede «høvdinggrava» fra sen romertid (200–400 e.Kr.) fram i lyset og setter Foss på det kulturhistoriske kartet. I samarbeid med lokalbefolkningen blir gravhaugen rekonstruert, og en svær bautastein blir gjenreist på toppen. Steinen skal ha ligget delvis overgrodd på selve haugen. Slik kan gravminnet oppleves den dag i dag.
De første Gauldalsristningene
Brage Irgens Larsen tar med seg funnmaterialet tilbake til byen, og åra går. I 1948 tar Sverre Marstrander over stillinga som konservator etter Theodor Petersen, og i 1950 får han gleden av å følge opp en sensasjonell oppdagelse på Røskaftbrauta, et lite stykke nord for Fossgrenda. Bonden Svein Horg har året før pløyd på en del av en terrasse og påtruffet betydelige mengder stein. Naboen hans, Ole Lyngen, får lov til å forsyne seg av denne ressursen og gjør dermed en tilfeldig, men viktig observasjon: På ei mindre blokk av sandstein ser han plutselig en 22 cm lang båtfigur med sju streker som trolig forestiller mannskap, to av dem utstyrt med hoder av såkalte skålgroper. Marstrander kan bekrefte at dette er det første funnet av en helleristning i Gauldalen, og han foreslår at steinblokka og de øvrige seks steinlassene opprinnelig kan ha tilhørt et slags gravanlegg.
Parallelt med oppdagelsen på Røskaft i Horg, og kanskje inspirert av Lyngens spennende funn, går den 19-årige kvålsbyggen Ola Storhaugen målbevisst opp i beitemarka på Moan, en karakterisk terrasse nordøst for Kvål sentrum. På ei markant, takforma flyttblokk ute på sletta påviser den unge mannen minst femti enkeltfigurer, hovedsakelig skålgroper, sirkler og bilder av fotsåler. 1950 markerer således året da bergkunsten i Gauldalen blir kjent – etter å ha vært innhylla i glemselens slør sia eldre jernalder. Ola Storhaugen blir etter hvert en sentral skikkelse når det gjelder funn og formidling av helleristninger i dalføret, ikke minst ved å være en av initiativtakerne til opprettelsen av en innholdsrik natur- og kultursti i tilknytning til Horg Bygdatun etter etableringa i 1984.
Våronn på Fossinnlegget
En vårdag i 1956 er kårkallen Edvard Foss fra Grøbba på besøk hos sin datter på småbruket Innlegget for å hjelpe til med å så korn. Fortellinga skal ha det til at Edvard setter seg ned ved et svaberg som ligger helt inntil ekra, og venter på såkornet, da han blir oppmerksom på noen merkverdige, innrissa bilder av noe som ser ut som båter. Tildragelsen kommer etter hvert stedsnavninnsamleren Ingvar Horg for øre, og han videreformidler det potensielle helleristningsfunnet til Sverre Marstrander, som drar på befaring til Fossinnlegget i 1957. Fagmannen er sikker i sin sak og erklærer Foss som den tredje kjente bergkunstlokaliteten i Gauldalen. Først ti år senere får Marstrander endelig anledning til å undersøke og dokumentere feltet Foss I med sine nærmere tretti båtfigurer – i tillegg til spiraler, skålgroper og mange udefinerbare linjer.
Marstrander planla trolig å forfatte en større artikkel om helleristningene som en del av bosetningshistoria i Trøndelag, men han rakk aldri å fullføre dette prosjektet før sin død i 1986. I en og annen sammenfatning røper han derimot noen av sine tanker omkring emnet. I teksten Nye helleristningsfunn i Trøndelag fra 1973 tar han for seg endringa av båttyper – fra de klassiske bronsealderskipene med doble stevnkonstruksjoner og svungne stevnforlengelser til det han mener gjenspeiler overgangen til skipskonstruksjonen i eldre jernalder, med lukket skrog og «bønnelignende form». Denne overgangen mener Marstrander fant sted omkring begynnelsen av vår tidsregning, og han foreslår således at figurene på Fossinnlegget ble rissa inn i overgangen fra førromersk jernalder til romertid. Dette skulle ellers passe godt inn i kulturmiljøet med den nevnte «høvdinggrava» fra romertid.
Nye funn på Foss
I 1967 vokser helleristningsmaterialet ved at Ola Storhaugen får tips om en til da ukjent lokalitet på Lyngen ved Lundamo. Antakelig er Storhaugen delaktig i Marstranders undersøkelse på Fossinnlegget dette året, og det er kanskje i den forbindelse at førstnevnte finner feltene Foss II og III på Tømmereggåsen et lite stykke nord for Innlegget, henholdsvis på ei flyttblokk og på et fjellskjær. Felles for både Lyngen og de to nye feltene på Foss er at de domineres av skålgroper, men det er også innslag av blant annet fotsålefigurer. Dermed utvides både figurtilfanget og den geografiske utbredelsen i Horg i løpet av kort tid. I 1970 og 1985 blir det innrapportert til sammen tre nye felt under Foss, og i 1990 innleder Kalle Sognnes ved Vitenskapsmuseet en mer systematisk registrering av ristninger og andre kulturminner på Foss, i samarbeid med fylkesarkeolog Kristian Pettersen. Den arkeologiske registreringsaktiviteten på Fosshaugan og i det øvrige nærområdet i 1990-åra avføder et rikt og spennende materiale i form av flere helleristningsfelt. Spesielt kan nevnes Foss IX på Innlegget, med sine godt og vel femti figurer, og hele fem individuelle gravfelt spredt utover landskapsrommet som kan betegnes som Foss-platået. Distribusjonen av bergkunstfelt viser seg også å være større enn først antatt: fra Grøbba i nord – hjemstedet til finneren Edvard Foss – til Innlegget i sør. I tillegg oppdager Ola Storhaugen i 1987 restene av en skålgropstein gjenbrukt i fjøskjelleren på Søgarden nede i dalen i vest. En begynner som smått å ane et grunnlag for en bedre forståelse av kulturhistoriske sammenhenger på landskapsnivå.
Artikkelforfatteren er bosatt på Hovin i Gauldal og er én av svært mange aktive brukere av stiene som går på kryss og tvers over terrassene på Foss. Slike nærturer kan bli til veritable reiser i tid og rom. Et særtrekk ved gauldalsristningene - sammenligna med for eksempel den mer kjente, figurative bergkunsten i Stjørdalen – er den store mengden skålgroper og rene skålgropfelt på flyttblokker og fjellskjær. Forhenværende fylkesarkeolog Kristian Pettersen registrerte høsten 1993 ett enkelt felt (Foss X) på småbruket Bjørnaker, som skulle vise seg å inneholde rundt to hundre skålgroper. Lærer en slike uthogde groper å kjenne, er sjansen større for at en vil legge merke til dem andre steder, selv uten aktiv leting. På denne måten har antallet helleristningsfelt i Foss-landskapet vokst betraktelig sia 2017, med en klar topp i nyfunn i 2018.
Bergkunst viser veg
Både Ola Storhaugen og de omtalte arkeologene ville trolig ha nikka gjenkjennende til denne tendensen, nemlig små felt spredt omkring i terrenget omkring allerede kjente lokaliteter. Slik sett utgjør de nye tilskuddene på Foss en bekreftelse på at så er tilfelle. I skrivende stund er det kjent 46 enkeltfelt på Foss, noe som gjør dette til den største bergkunstlokaliteten i Midt-Norge i geografisk og topografisk utstrekning. Per i dag er 44 av disse feltene innmålt, men de fleste av dem er ikke fullstendig dokumentert. Hvis vi utelater ei mindre gruppe løse steinblokker med ristninger funnet på Foss, ser feltene ut til å fordele seg innenfor et belte beliggende mellom ca. 170–239 moh.
Det er også en del trekk som indikerer at feltene ikke er tilfeldig plassert på høvelige steiner. Felles for svært mange av de nyregistrerte feltene er at de ligger i umiddelbar nærhet til velbrukte stier som følger landskapskorridoren på platået mellom Gaulfossen i vest og Vollaberga samt Raudåsberga i øst. Denne aksen er orientert svakt sørvest–nordøst. Selv om relasjonen mellom tråkk og ristningssteiner i en rekke tilfeller er påfallende, utelukker ikke dette mønsteret andre aspekt ved bergkunsten på Foss, som for eksempel territoriale markører knyttet til ekstensivt beitebruk i yngre bronsealder og førromersk jernalder, eller tilknytning til forhistorisk bosetning i området. Det sistnevnte eksempelet er svært sannsynlig for Fossinnleggets vedkommende, med to store felt på fast fjell i en solrik del av landskapet som fortsatt har fast bosetning og aktivt jordbruk. Fortellinga om Edvard Foss og såkornet er illustrativt i så henseende.
Ferdselsvegen over Fossmoan utgjør en kommunikasjonslinje som blant annet binder bosetningsspora på Fosshaugan sammen med et større gravfelt i Grøvin på grensa til Horg. Langs denne øyensynlig forhistoriske traseen ligger i underkant av ti påviste helleristningsfelt og nærmere tjue gravminner. Tre gravrøyser ble registrert så sent som i 2018, og disse utgjør en bemerkelsesverdig klynge midt i vegskillet mellom stien over Fossmoan og Øvermostien. Lokaliseringa av det vesle gravfeltet – det femte eller sjette i Foss-området – er i seg selv verdifullt når en skal tidfeste alderen på den passerende ferdselsvegen, men funnets unike karakter forsterkes ved at to ristningssteiner kan relateres til gravminnene, henholdsvis et lite skålgropfelt og to hestefigurer.
Hester og båter langs ferdselsårer
Langs Øvermostien er det funnet ytterligere tre små bergkunstfelt med blant annet båt- og hestefigur. De enkle bergbildene av hester viser seg å forekomme hyppig på Foss. I midtnorsk sammenheng er det bare i dette området vi finner sikre hestefigurer på flyttblokker. Enkelte av disse figurene har attpåtil ryttere, og det er nærliggende å se ei kobling til ferdsel og kommunikasjon. Imidlertid er det andre bilder som ikke faller like naturlige på en terrasse 239 moh. et godt stykke oppe i Gauldalen, nemlig båter. På Øvermoen er det blant annet påvist et velkjent motiv fra bergkunstbygdene i Stjørdalen og Beitstad: en hestefigur om bord i en båt. Feltet er sørvendt, og kombinasjonen hest og båt antyder at dette er bilder som kan knyttes til den religiøse sfæren i yngre bronsealder og førromersk jernalder. Det er også vanskelig å tillegge den enorme mengden skålgroper på Foss en rent praktisk betydning. Trolig har dette vært et veldig «anvendelig» symbol som var meningsbærende ut fra sammenhengen det inngikk i: midt i stien (tre eksempler på Foss), som en del av en komposisjon (for eksempel over en båtfigur eller som groper på rad) eller som små, nær sagt flyttbare felt i tilknytning til gravminner.
Et kulturhistorisk landskap trer fram
Sia Sverre Marstranders siste «bergkunstreise» i Trøndelag i 1985 har både materialet, interessen og teoriene omkring emnet vokst betraktelig. Hans faglige interesse for jordbruksristningene i Gauldalen etablerte en tradisjon for å fortsette utforskninga og tolkninga av dette særegne kulturlandskapet med sitt varierte naturgrunnlag.
Etter nærmere sytti år med bevissthet rundt bergkunsten i Melhus og Horg flettes så å si faghistoria sammen med stedene. Vi er nå inne i en periode der særlig bergkunsten i Horg får mye oppmerksomhet. Nye funn i nærområdet, nærmere bestemt på Sandbrauta og i Gaulfossen mellom Hovin og Foss, har gitt oss tilgang til et hittil ukjent kildemateriale som beriker vårt perspektiv på dette bergkunstlandskapet.
Mens nyfunn på Fossmoan bidrar til større innsikt i ferdselsårenes alder og betydning, gir materialet fra østsida av vassdraget Gaula oss ny og uventa kunnskap omkring alderen på helleristningene og den materielle og åndelige kulturen de inngikk i. Det virker svært sannsynlig at i alle fall en del av helleristningene på Foss-terrassene ble hogd inn i den mjuke sandsteinen allerede i yngre bronsealder (1100–500 f.Kr.). Dette gjelder trolig noen av de mange skålgropsteinene tilhørende lokaliteten.
Skulle Marstrander ha rett i sine antakelser omkring den overraskende sene tidfestinga av båtfigurene Edvard Foss oppdaga på Innlegget, kan vi stå overfor ulike uttrykk i en lokal helleristningstradisjon som har strekt seg over godt og vel fem hundre år. Den har sågar blitt holdt ved like gjennom overgangen fra å bruke stein- og bronseredskaper, til en begynte å framstille og bruke jern av myrmalm fra de store utmarksområdene nærmere den nåværende Forollhogna nasjonalpark. Samtidig uttrykker bergbildene ei meningsbærende organisering av landskapet fra fossejuv til den øverste elveterrassen, og fra de store hovedfeltene på fast fjell i innmarka i sør til de anselige gravminnene langs ferdselsvegen lengst nordøst på platået. I så måte står helleristningslokaliteten Foss og det kulturhistoriske landskapet den er en vesentlig del av, i ei særstilling.
Lesetips:
Brevik, K.A. 2018. “On the beaten track”: considerations on the rock art at Foss in the Gauldal Valley, Trøndelag County, Norway. I Dodd, J. & Meijer, E. (red.), Giving the Past a Future. Essays in Archaeology and Rock Art Studies in Honour of Dr. Phil. h.c. Gerhard Milstreu, s. 197−214. Oxford: Archaeopress Publishing Ltd.
Brevik, K.A. og Stebergløkken, H. 2018. Nyfunn av bergkunst – det rituelle landskapet i Gaulfossen. SPOR nr. 2, s. 10−15. Trondheim: Museumsforlaget.