Ved et av livets underlige sammentreff ble en liten figur, utskåret i hvalrosstann, funnet på Hitra. Under en spasertur i fjæresteinene i Bekkvika fant Hilde Mellemsæther figuren, som skulle vise seg å være en gammel sjakkbrikke. At brikken er utformet som en sittende middelalderkonge i all sin verdige prakt, og at den tilsynelatende har ligget forlatt blant fjæresteinene i nærmere 800 år, er mer enn nok til å pirre folks nysgjerrighet. Hva forteller kongen om sin tid, og hvordan i all verden har han havnet der ute?
Sjakk er verdens mest fornemme brettspill. Spillet nådde sannsynligvis Norge fra Europa sent på 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet, som én av flere nye kulturelle ringvirkninger fra den nye kristne samfunnsordningen. Sjakk er et intellektuelt utfordrende spill, og spillet oppnådde raskt en nærmest lidenskapelig popularitet blant de som kunne beherske reglene og som hadde tid til å spille det, først og fremst datidens elite – de kongelige, adelen, geistligheten og framtredende borgere, som for eksempel rike kjøpmenn. De få middelalderske sjakkbrikkene som har overlevd fram til våre dager er ofte funnet på steder hvor makteliten samlet seg, nemlig i borger, ved kirkelige anlegg og i byer.
I Trondheims bygrunn er det funnet brikker i de gamle bygårdene, i St. Olavs kirke under Folkebibliotekstomten og i Erkebispegården. Selv om det finnes sjakkbrikker, som sjakkongen fra Folkebibliotekstomten, som er forholdsvis enkelt utformet i tre, er det prakteksemplarene som er laget i mer eksklusive materialer som vekker mest oppmerksomhet, særlig sjakkbrikker av hvalrosstann – Nordens elfenben. Elfenben både i form av elefanttann og hvalrosstann, var i middelalderens Europa et høyt verdsatt og kostbart råmateriale som egnet seg til intrikate utskjæringer i form av luksuriøse gjenstander. Fra midten av 800-tallet og fram til sent på 1200-tallet var det imidlertid vanskelig for europeiske kunsthåndverkere å skaffe elefanttann, som ble en av Grønlands og Norges viktigste eksportvarer.
Midt-Norsk kunsthåndverkstradisjon
Mange steder i Europa finner vi et bemerkelsesverdig stort antall fine små kunstverker av hvalrosstann utstilt, slik som bispestaver, bokbind, beltespenner, esker, sverdfester, skrin og ikke minst, spillebrikker. Spillebrikker, både for sjakk og andre brettspill, viste seg å være en ypperlig uttrykksform for kunsthåndverkere som arbeidet i miniatyr. Samtidig var disse gjenstandene velegnet for herskerklassen når de ønsket å fremstå som sofistikerte, høytstående og velstående. Kostbare sjakkspill nevnes ofte blant de mest verdsatte eiendelene i middelalderelitens testamenter.
Det var ikke bare hvalrosstenner som ble eksportert som råvarer til utenlandske kunstverksteder. Mange av de ovenfor nevnte gjenstandene ble laget av skandinaviske kunsthåndverkere, og det viser seg at håndverkere her i Norge, også i Midt-Norge og Trondheim har vært særlig aktive på denne fronten. Allerede i vikingtid og tidlig middelalder fikk man en dynamisk lokal tradisjon i utskjæringskunst, særlig i tre, bein og stein.
Denne tradisjon, eller «skolen», har som kjennetegn et egenartet stilgalleri av sammenflettede plante- og dyremotiver, som også ble overført til små verdifulle gjenstander av hvalrosstann. Lokale kunsthåndverkere hadde fordel av god tilgang på selve råmaterialet. Vi vet at erkebispesetet i Nidaros mottok skattebetalinger fra bispesetet i Grønland i form av tenner, og dette kan tenkes å ha vært omsatt i form av lokalproduserte kunstverker. Blant disse var det spillebrikker som tilhørte det nye moteriktige spillet. I andre halvdel av 1100-tallet laget en meget dyktig håndverker, som sannsynligvis arbeidet i dette miljøet, en av middelalderens mest særpregede og berømte kunstverk – nemlig sjakkbrikkene som ble funnet på øya Lewis ved Skottlands vestkyst. Disse brikkene forestiller på en ytterst livlig måte datidens føydale elite i miniatyr, både konger, dronninger, bisper og riddere, sittende på en trone. På stolryggene ser vi nettopp den rike ornamentikken som er selve kjennetegnet på den midt-norske kunsthåndverkstradisjonen.
Fellestrekk mellom Bekkvika- og Lewis-kongene
Det er likhetstrekk mellom kongen fra Bekkvika og kongene fra Lewis; de hører klart til den sammen ikonografiske tradisjon som er karakteristisk for fremstilling av spesielt skandinaviske sjakkfigurer. De har visse trekk til felles: en kronet og pent kledd konge sitter opphøyd på en trone med et sverd, symbolet på hans makt, liggende på knærne. (Sverdet til Bekkvika-kongen er ganske nedslitt, med bare en liten brøkdel igjen). Men kongene er åpenbart ikke utskåret av samme kunstner. En sammenligning av detaljene viser klart at kunstnerne, selv om de har det samme figurative utgangspunkt, har benyttet seg av forskjellige uttrykks- og stilformer. Bekkvikakongen er mer realistisk i sin utforming enn Lewis-kongene, som med sine eiendommelige, engstelige uttrykk virker mer som små karikaturer. Bekkvika-kongens ansikt er barbert og håret er rett avklipt i skulderlengde. Kun én av Lewis-kongene er uten skjegg og utstyrt med skulderlang frisyre.
Draktene er også annerledes. Lewis-kongene har lange kapper, mens Bekkvika-kongen har en kappe på skuldrene som er festet med et bånd tvers over brystet, og under denne har han på seg en kjortel med kort hals. Kjortelen er dekorert med et sammenhengende bånd som går rundt halsen og ned fronten, og ryggen på tronen er ikke dekorert i det hele tatt. Panelene er skuffende tomme for den karakteristiske Lewis-ornamentikken. Når man tar detaljene i betraktning virker Bekkvika-kongen mer som en ren kongestatue i miniatyr. På sin noe stramme måte er det et bra utført stykke kunstverk, med den har ikke den samme kunstneriske utstråling som Lewis-brikkene, og heller ikke den rike ornamentikken. Til tross for stilistiske forskjeller, kan Bekkvika-kongen nok være utført innenfor det samme miljøet som produserte Lewis-brikkene, men av en håndverker som har utfoldet seg på en litt mindre fantasifull måte. Sjakkongen fra Hitra er likevel verdig nok til å tre inn blant verdens spinkle, men verdifulle arv av mer fornemme sjakkbrikker som har overlevd fra middelalderen.
Lewis-brikkene, som til sammen utgjorde fire nesten komplette sett, ble fraktet over havet til Hebridene, som på 1100-tallet hadde sterke politiske og kulturelle forbindelser med Norge – og med erkebispesetet i Nidaros. Pussig nok var disse brikkene, i likhet med Bekkvikakongen, funnet ved en strandkant. De var nedgravd i en sandbanke, sannsynligvis bevisst gjemt og deretter glemt. Det er blitt spekulert i om de kan ha vært en del av varepartiet til en omreisende kjøpmann, eller et parti verdifulle diplomatiske gaver sendt fra en norsk konge til lokale konger på Hebridene, og som på en eller annen mystisk måte kom på avveie.
Det er også rart å tenke på at båten som fraktet Lewis-brikkene sannsynligvis seilte gjennom Trondheimsleia, forbi Hitra og nettopp Bekkvika, på ferden vest over havet en gang på 1100-tallet. Er det her vi så smått øyner en liten sammenheng med skjebnen til Bekkvika-kongen? I likhet med Lewis-brikkene, kan også vår nye sjakkonge muligens ha vært en del av en kjøpmanns vareparti eller tilhørt et sjakksett som var på vei fra Trondheim som en kongelig gavepakke. Men ettersom han ikke var gravd ned, har han nok havnet i fjæra på en mer tilfeldig måte. Kanskje har båten som Bekkvikakongen befant seg på rett og slett forlist på Hitra på vei gjennom Trondheimsleia. Havnet båten i fjæra og ble lasten røvet allerede på 1100-tallet, bortsett fra kongen som ved en tilfelle datt ut av kisten sjakksettet var oppbevart i? Båten kan også ha havnet under vann litt lengre ut, og kisten med spillebrikkene kan etter hvert ha løsnet og drevet på land. Kanskje ligger båten fortsatt der ute, og kanskje ligger det flere sjakkbrikker og venter. Hvem vet?